Tar den helt ut


Whitesnake «Slide It In (The Ultimate Special Edition)»
Rhino

«Slide It In» kan på mange måter kalles et overgangsalbum for Whitesnake, da bandet her befinner seg et sted – eller egentlig to steder – mellom det tradisjonelle britisklåtende, bluesbaserte Whitesnake, og den mer amerikaniserte åttitallshardrocken som skulle gi bandet megasuksess med det selvtitulerte albumet i 1987. I løpet av seks CD-er, en DVD og ei bok blir historien rundt nettopp «Slide It In» godt dokumentert i en ny boks.

«Slide It In» slippes tidlig i 1984, men historien rundt plata begynte med singelen «Guilty Of Love», som ble sluppet i forkant av Monsters Of Rock-festivalen på Donington i august 1983. Singelen var produsert av Eddie Kramer, men de aktuelle versjonene av «Guilty Of Love» og «Gambler» er likevel mye de samme som skulle dukke opp på «Slide It In», selv om Whitesnakes da faste produsent, Martin Birch, er kreditert som mannen bak spakene. Disse singelversjonene er inkludert som bonusspor i boksen.

«Slide It In»-besetning 1, som spilte inn originalversjonen av plata.

Det er «Gambler» som innleder «Slide It In», og dette er ei låt som fungerer greit, uten å være blant platas beste spor. Jon Lord får bra med plass i lydbildet, samtidig som gitaristene Micky Moody og Mel Galley også er fremtredende. Det løfter seg så med platas klassiske tittelspor – med den ofte omtalte «på kanten» tekstbruken i typisk David Coverdale-stil, som neppe hadde blitt akseptert av dagens lettkrenka samfunn – og dette er ei suveren, gitarbasert låt. En melodisk gitarsolo sitter for øvrig godt i øregangene.

Her slår Whitesnake deg rett i trynet, men den påfølgende videolåta «Slow An’ Easy» åpner rimelig forsiktig, før det også her rockes noe opp. Nok en gang treffer bandet riktig bra, der det svinger godt av refrengdelen, mens låtas start/stopp-element – leda an av trommis Cozy Powell, som nok må ta på seg noe av ansvaret for at Whitesnake nå har blitt hardere i kantene – gir mye liv til innspillinga. Det følger så på med en sjelfull Coverdale over Lords tangenter innledningsvis i «Love Ain’t No Stranger», men også her rockes det etter hvert hardere.

De tre sistnevnte spora er utvilsomt de mest klassiske fra «Slide It In», men det er mer godt å finne blant platas ti låter. «Give Me More Time» er en fengende riffdreven rocker, som også ble sluppet som singel, og igjen er en melodisk gitarsolo med på å løfte opplevelsen. «Standing In The Shadow» er på sin side mer spretten i uttrykket, og nok et bevis på at gutta hadde kommet opp med mye sterkt materiale til «Slide It In».

Jon Lord får plass til orgelsolo i «Hungry For Love», før Micky Moody byr på slidesolo, og med det opprettholdes noe av det klassiske Whitesnake-uttrykket. Samtidig viser et spor som «Spit It Out» at bandet er i ferd med å bli hardere i uttrykket – noen vil også etter hvert som åra går si mer metal – enn tidligere, men denne originalversjonen av «Slide It In» har fortsatt en del elementer fra tidligere Whitesnake, der det avsluttes med den gode, uptempo rockeren «Guilty Of Love».

Etter studiobesøket i Hamburg var det ett ekstraspor som kunne brukes som singel-b-side, og det var en cover av Little Willie Johns «Need Your Love So Bad». Dette er en neddempa sak med Coverdales vokal over Lords orgel, som bygger seg opp i intensitet uten at flere instrumenter legges til. Dette var sånn sett et passende studiofarvel med Jon Lord, som snart var på vei tilbake til Deep Purple.

Martin Birch sto både for både produksjon og miks av «Slide It In» da albumet ble sluppet i Europa, men Geffen – som nylig hadde signert Whitesnake for det amerikanske markedet – ville ha plata remiksa av Keith Olsen. Resultatet ble ikke bare en ny miks, men også at bassist Neil Murray og gitarist John Sykes – som nylig var rekruttert til bandet – gikk inn i studioet for å legge sine bidrag på plata. Også tangentist Bill Cuomo har bidratt. Det var dermed et noe annerledes album, som hinta enda mer mot fremtiden, som ble sluppet på det amerikanske markedet.

«Slide It In»-besetning 2, som gjorde den amerikanske versjonen.

Man kan finne noen svakheter i miksen til Birch, og selv om «Slide It In» er veldig solid i sin opprinnelige form, er det ikke tvil om at plata ble løfta til nye høyder når den fikk en liten overhaling, som blant annet ga skiva et tettere og mer massivt lydbilde. Samtidig tilfører John Sykes litt av sitt uttrykk. Whitesnake er nå altså litt mer på vei mot 1987s «Whitesnake», som i stor grad skulle skapes av Coverdale og Sykes.

I forbindelse med denne boksen har «Slide It In» blitt remiksa nok en gang, og denne gangen er også låtrekkefølga gjort om. Dermed åpner plata skiva med tittelsporet, mens «Gambler» er sist ut av de ti opprinnelige sporene, men i tilegg er «Need Your Love So Bad» lagt på som siste spor. Denne Chris Collier-miksen låter også veldig bra.

Etter tre forskjellige mikser av «Slide It In» er det fortsatt mer i vente, og det er såkalte monitormikser av alle platas ti spor. Innimellom disse litt uferdige versjonene får vi korte kommentarer til fem av låtene fra Coverdale selv. Det er uansett klart at det nok blir litt i meste laget med alle de forskjellige miksene og versjonene av albumlåtene, men det er enda mer å finne av den slags i boksen.

Her er det nemlig nok en disk med alternative versjoner, men da befinner vi oss enda tidligere i prosessen. Først ut er råmikser, med uferdige tekster, til i overkant av halve plata. Alt materialet så langt har god lyd, så vi snakker kun om hørbart og godt stoff. Nerdene vil da også helt sikkert finne mye moro i å lytte intenst og sammenligne alle versjonene. Et sju minutters spor med diverse outtakes byr på sin side på litt humor og fyllerør.

Sju av albumets låter følger så i opprinnelige demoversjonene, og nå er lydkvaliteten naturlig nok dårligere, der det varierer fra bandinnspillinger til kun David og en gitar. Litt interessant kan det likevel være å høre disse opptakene. Til slutt følger elleve ideer som i første omgang ikke kom lengre enn til demostadiet, men her finnes det noen elementer som skulle dukke opp senere, i blant andre «Still Of The Night».

For mange vil nok livematerialet være det mest interessante, og innen den kategorien finner vi først de fire låtene fra svensk TVs «Måndagsbörsen», som også var med på «Live ’84 – Back To The Bone». Dette er Jon Lords siste opptreden med bandet – der han blant annet får vist seg frem i «Love Ain’t No Stranger» – og sånn sett historisk interessant. Bandet låter også bra til å være live på TV, og showet er for øvrig også med på boksens DVD.

Disken som har fått tittelen «Live In Glasgow 1984» byr på så godt som en hel konsert – kun trommesoloen er klipt bort, men Lords lange tangentsolo er derimot på plass – og dermed er dette interessant siden vi snakker om et annet band, og en mer komplett konsert, enn vi fikk på «Live ’84 – Back To The Bone». Lydmessig kunne nok dette uansett vært noe bedre, men det fungerer som et rått liveopptak.

«Slide It In»-besetning 3, som gjorde det meste av turnering.

«Gambler» åpner settet der i alt fem låter fra «Slide It In» spilles, i tillegg til b-siden «Need Your Love So Bad». Når «Guilty Of Love» kommer som andre låt hører man at det tar av blant publikum, og dette er da også ei god livelåt med sin energi. Samtidig hører man hva John Sykes tilfører, og det spruter godt av gitarene i «Ready An’ Willing», samtidig som Jon Lord også er i form.

«Here I Go Again» og «Crying In The Rain» – med heftig tromming fra Powell, og oppvisningstid for Sykes – er også godt innarbeida i livesettet, selv om disse skulle nå mye bredere ut i 1987. Samtidig låter det veldig upolert, og gitarene er småhissige, hvilket tilfører råskap til «Slow An’ Easy». «Ain’t No Love In The Heart Of The City» mister på sin side noe av sjela si her. Konserten avslutter for øvrig med en god «Slide It In» og «Don’t Break My Heart Again».

DVD-en som ligger i boksen byr ikke på mye nytt om du har 2009-versjonen av «Slide It In» og «Live ’84 – Back To The Bone», for her får vi blant annet promovideoer, et «Top Of The Pops»-opptak, og «Måndagsbörsen», som alle er tilgjengelige på nevnte utgivelser. En ny video til «Standing In The Shadow», og et intervju med David om «Slide It In» blir dermed det eneste vi ikke har sett før. Det er synd det ikke ble funnet plass til Donington-konserten fra 1983 eller Rock In Rio fra 1985 her.

Om du synes boksen virker som litt i meste laget, er det også andre versjoner å velge blant når «Slide It In» feirer 35 år. En dobbel-LP byr på både den europeiske og den amerikanske miksen av plata, mens en dobbel CD inneholder det samme, pluss noen bonusspor. Det slippes også en enkel-CD, som består av albumets nye miks.

Jan Dahle

Reklamer
Tar den helt ut