…men musikken lever for all tid

Funhouse_Det Norske Huset

I dag er det 17 år siden Marius Müller døde, og gitaristen er fortsatt et stort savn i norsk musikkliv. Heldigvis har vi fremdeles mannens musikk, og her og nå skal vi minnes Manglerud-Hendrix med et blikk på hans beste album, som også skulle bli hans siste, «Det Norske Huset».

Da vi 7. mars 1999 sto på Smuget og så Funhouse gjøre et kort sett til minne om stedets grunnlegger, Gunnar Simonsen, var det ingen som ante at dette var siste gang vi skulle få oppleve Marius Müller live. Nøyaktig ei uke senere kunne nyhetene på TV melde om ei bilulykke på Østre Aker vei, der det var en omkommen. Neste morgen ble jeg vekket av telefonen, det var frua i huset, og ordene hun sa har brent seg fast i hjernebarken: «Den bilulykka i går, det var Marius».

Det hele føltes uvirkelig. Det var jo ikke mange dagene siden jeg sist hadde sett Marius, og nå var han borte! Aldri mer skulle jeg få høre hans utrolige gitarspill live, og med det aldri mer få oppleve det fenomenale konsertklimakset der Müller dro i vei med den lange, nydelige soloen som avslutter «Carmen».

Etter blant annet å ha vært innom Salt & Pepper og Lava tok det virkelig av for Marius Müller i 1981 med «Den Du Veit», og åttitallet ble med det i hovedsak ei reise som soloartist for gitaristen. I tillegg var han en flittig studiomusiker, og et vesentlig musikalsk element i Tom Mathisen og Herodes Falsks elleville verden. Når vi så er inne på nittitallet har Funhouse tatt plassen for soloartisten Marius Müller, og frem til sin død er det stort sett i bandkonstellasjonen han skal operere.

Det ble tre studioplater fra Funhouse, før vi fikk servert det instrumentale avbrekket «Seks» i 1995. Dermed opplevde vi en ny side ved gitaristen, men han skulle likevel være på vei for å fullføre sirkelen. Det hadde begynt med norsk språk på «Den Du Veit» og to oppfølgere, før Marius gikk for engelsk på «The Big Beat» og «Boom Boom», og det internasjonale rockespråket fulgte med over i Funhouse.

En kveld – ikke lenge etter at «Seks» har blitt sluppet – har jeg en samtale med Marius på Rebekka West, og han forteller at han vurderer å gjøre neste plate på norsk. Det er da vanskelig å skjule min begeistring, for jeg har alltid hatt utrolig stor sans for mannens ujålete og ærlige norske språkbruk. I «Er’e Så Nøye’a» blir det meste understreka, og jeg kan ikke annet enn fortelle Marius at det skulle være en fornøyelse å høre ham synge på manglerudsk igjen.

Marius Müller's Funhouse_ Smuget 11-10-95
Marius på Smuget, 11. oktober 1995.

Spol frem til 1997, og Funhouse slipper «Det Norske Huset». Marius er med det tilbake til det språklige uttrykket fra tidlig i karriera, riktignok mer voksen og reflektert, men like fullt er det veldig Müller. Nå er uansett ikke tekstene alene det som gjør «Det Norske Huset» til det suverene albumet det er, for først og fremst snakker vi om ti glimrende låter, med en produksjon som overgår alt annet gitaristen har gjort. Aldri før har Müller hatt et så flott sound, og gitarspillet er av aller ypperste klasse.

Det åpner med «Fortuna», og det er velarrangert og godt fra første stund. Marius har utvilsomt lagt mye vekt på låtskrivinga, både musikalsk og tekstmessig. På lyrikksiden er det også interessant å tolke en del av platas tekster i etterkant av Müllers død, og linjer som «Hold meg fru Fortuna, se litt min vei, jeg behøver deg» og «Venstresvingen kommer før du aner» er skummelt profetiske.

Solomessig river Marius særdeles godt i fra seg, og noe av det som gjør «Det Norske Huset» så glimrende er den gode kombinasjonen av låter og velplassert gitarbriljering. Samtidig gir selvfølgelig rytmeseksjonen, bestående av bassist Pål Reinertsen og trommis Per Hillestad, Müller særdeles god backing. For det lydmessige har Müller med seg co-produsent Mike Hartung, som også skulle bli andregitarist på laget da Funhouse ble utvida til en kvartett etter utgivelsen av «Det Norske Huset».

«Den Lange Veien» er småtung i uttrykket, med glimrende rytmegitarer, og riffinga er ypperlig der den driver den påfølgende «Måneskinn» fremover. Samtidig er melodibruken veldig god, og når vi først snakker om melodier kommer man ikke utenom «Engel». Her leverer Marius en ballade som nesten er av «Carmen»-kaliber.

«Engel» ble også etter hvert til «Angel», og Müller og Chris Thompson gjorde en innspilling som dessverre aldri har sett dagens lys. Thompson tok likevel med seg låta videre, og gjorde en versjon med City Boys Mike Slamer som gitarist og produsent. Denne er å finne på Chris Thompsons «Won’t Lie Down».

For gitarfantaster er et spor som «THC» som en våt drøm, der gitarlagene utfyller hverandre fenomenalt, og med det skapes direkte vellyd. Det krydres også med tangenter fra Bugge Wesseltoft – som Marius spilte med i BAM på midten av nittitallet – og det hele er direkte flott arrangert og produsert. Et annet stort høydepunkt er «Jeg Taper Aldri», som med sitt luftige arrangement, og fine gitarplukk i versene, er en ren nytelse. Her er det også snakk om god selvbiografisk historiefortelling, og når det hele toppes med følsomt solospill er dette Müller på sitt absolutt ypperste.

«Mantra» byr på god og tøff riffing, og vokal som følger gitaren i versene, hvilket gjør at det nesten høres ut som om gitaren synger. Med «Innertierkyss» kombinerer Müller funka gitartoner, tung riffing, og igjen en flott solo, i ei groovy låt. Denne evnen til å variere er også med på å gjøre «Det Norske Huset» til konstant interessant lytting.

Det er mer uptempo når Marius siterer Donald Duck i «Harde Tider», der han igjen synger om det selvopplevde. Sånn sett må «Det Norske Huset» også sees på som ei personlig plate fra hovedpersonen, og når «Det Klare Vannet», og et akustisk uttrykk, avslutter skiva er Marius i mål. Han har skapt sitt fullkomne album, der både komponering og instrumentering topper ei karriere som skulle ende så alt for tidlig.

Marius Müller's Funhouse_Smuget 25-9-97 (1)
Funhouse på Smuget, 25. september 1997.

I etterkant av «Det Norske Huset» var det flere ganger snakk om å legge Funhouse dødt, men bandet gjenoppsto alltid, og da gjerne allerede før det ble oppløst. En av de svært midlertidige avskjedskonsertene fant sted på Smuget 25. september 1997. Dette var en veldig god konsert, og opptakene derfra ble utgitt 12 år senere under tittelen «Plugged 2 – Rett Og Slett». Her hadde også Marius Müller igjen børsta støvet av «Den Du Veit» – ei låt han ikke spilte på mange år – og med det var ringen definitivt slutta.

Fred og kjærlighet.

Jan Dahle

…men musikken lever for all tid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s