Nok en karriereoppsummering

a-ha_Time And Again - The Ultimate a-ha
a-ha «Time And Again – The Ultimate a-ha»
Rhino
4

Det har strengt tatt ikke skjedd mye med a-ha siden bandets forrige samleskive, «25», så sånn sett fremstår «Time And Again – The Ultimate a-ha» i utgangspunktet som rimelig overflødig. En liten vri er det uansett gjort, der disk 2 inneholder remikser – hvorav fem er tidligere uutgitt – så sånn sett blir dette ei annerledes samling enn bandets tidligere greatest hits-utgivelser.

Den første disken består 19 singellåter, og alt etter smak og behag kan man diskutere utvalget, men for den gemene hop er nok fokuset på bandets tre første album korrekt. Det betyr naturligvis at «Take On Me» åpner ballet, og at låter som «The Sun Always Shines On T.V.», «I’ve Been Losing You», «Manhattan Skyline» og «The Living Daylights» selvfølgelig er på plass. Utvalget blir uansett veldig forutsigbart, og dermed lite spennende. Sånn sett er «25» en betydelig bedre samling om man er ute etter et overblikk over a-has karriere.

Den første halvdelen av «Time And Again – The Ultimate a-ha» blir rett og slett en lett oppdatert versjon av «The Singles 1984-2004», hvilket betyr at «East Of The Sun, West Of The Moon» og «Memorial Beach» er voldsomt underrepresentert ut fra den musikalske kvaliteten på platene. «Forever Not Yours» og «Lifelines» er så eksempler på at a-ha til tider leverte solid også etter gjenoppstandelsen, men at kun tittelsporet fra den glimrende «Foot Of The Mountain» er funnet en plass verdig er igjen å gi et bandhøydepunkt for liten plass på utgivelsen.

«Under The Makeup» har blitt tildelt plassen som siste spor, og er med det eneste tilskuddet fra fjorårets noe ujevne «Cast In Steel». Ujevn er i høyeste grad også «Analogue», men to kutt er likevel tilført derfra. Dermed er også bandets midtperiode greit dokumentert, men samtidig er dette låtmessig et stykke unna å være a-ha på sitt aller ypperste. Den første disken er vel uansett i hovedsak ment å tilfredsstille den litt mer overfladiske fansen, og sånn sett fungerer dette.

Det er dermed disk 2 som er av en viss interesse for samlerne, og det altså takket være noen tidligere uutgitte remikser. Det åpner med fjorårets Kygo-remiks av «Take On Me», og dette er bare grusomt. Det er greit nok at låta i utgangspunktet er et stykke unna et musikalsk høydepunkt i bandets karriere, men denne remiksen klarer virkelig å understreke at det kunne vært betydelig verre… og det er det altså nå.

Da sitter det mye bedre med den nye miksen av «The Sun Always Shines On T.V.», som kombinerer remiks av gamle versjoner med et oppdatert uttrykk. Også Jellybean-miksen av «Cry Wolf» er bra, og det takket være at den ikke drar seg for langt vekk fra originalen. Denne burde nok også vært gitt ut på en 12″-singel den gang. Det samme kan ikke sies om house-miksen av «Touchy!», for her er vi igjen over i det begredelige, men så er ikke utgangspunktet det beste heller når vi snakker om «Touchy!».

«You Are The One» maltrakteres med en, forståelig nok, tidligere uutgitt dub-miks, mens en overskuddsmiks fra 1992-singelen av «The Blood That Moves The Body» derimot er god. Med det er vi også ferdig med det «nye» materialet, og siden a-ha på nittitallet i all hovedsak holdt seg unna remikser spretter vi dermed frem til 2000 når vi kommer inn i avdelingen for alternative mikser som fansen allerede har.

«Minor Earth Major Sky» i Black Dog-miks er helt greit, og nettopp det helt greie har vært gjeldende for mange av remiksene fra bandet på denne siden av tusenårsskiftet. New York City-miksen av «Velvet» drar seg ikke lengre unna det velkjente enn at den nydelige melodien fortsatt dominerer, men dette er ei låt som uansett er så suveren i Savoys originalversjon at a-ha aldri kunne løfte den til nye høyder. Dermed har «Velvet» alltid vært litt overflødig i a-ha-sammenheng.

«Lifelines» er ofte fin – selv om det er noen gufne remikser der ute – og Boogieman-remiksen holder mål. Mauracher-miksen av «Celice» er derimot ikke vellykka, men på den annen side viser den mer elektroniske remiksen av «Analogue (All I Want)» at det tidvis fungerer å dra ei låt i en helt annen retning enn man er vant til. I den elektroniske avdelingen tar for øvrig Erik Ljunggren full kontroll når han remikser «Foot Of The Mountain» med hell, før Steve Osbornes versjon av «Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)» avslutter «Time And Again – The Ultimate a-ha».

Om dette virkelig er ultimat a-ha kan absolutt diskuteres, men ønsker man å sette på en CD med a-ha-hits fungerer den første disken, som for øvrig har undertittelen «The Hits». Er man i det tøffere hjørnet, og tar en utfordring, er det litt spennende med disk 2, som har fått tittelen «Remixed». Dermed er «Time And Again – The Ultimate a-ha» som samling god, og takket være tidligere uutgitt materiale får også die hard-fansen og samlerne noe igjen for kjøpet.

Jan Dahle

Nok en karriereoppsummering

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s