Manesjen inntas for fjerde gang

Circus Maximus_Havoc
Circus Maximus «Havoc»
Frontiers
5

Oslobandet Circus Maximus kom som en storm med sin fenomenale debut, «The 1st Chapter», i 2005, og siden den gang har kvintetten vært en solid leverandør av melodisk prog-metal. Nå er bandet fremme ved sitt fjerde album, «Havoc», og igjen har kvintetten mye bra å by på, men denne gangen krever bandet mer innsats fra lytterens side.

Det er på melodisiden – der bandet tidligere har vunnet over sine konkurrenter inn genren – Circus Maximus er tyngre tilgjengelig denne gangen, men det hindrer ikke gutta å levere solid også på «Havoc».

Det åpner tungt med «The Weight», før låta får et litt lettere preg i det Michael Eriksens alltid gode stemme kommer inn. Kombinasjonen av det tunge og lette er da også det som drar åpningssporet fremover, samtidig som Lasse Finbråtens tangenter er med på å gi et massivt lydbilde. Allerede her får også gitarist Mats Haugen fremvist sitt glimrende solospill, og han skal da også servere mye flott utover på plata.

Bassist Glen Møllen får lov til å dominere lydbildet et øyeblikk i «Highest Bitter», og prog-elementene ligger hele tiden der, men uten at ting overkompliseres. Det at Circus Maximus ikke briljerer for briljeringas skyld har da også alltid vært bandets styrke, for det er nettopp evnene til å holde litt igjen som gjør bandet så bra. Dermed blir det plass til følsomt og flott solospill fra Mats også i «Highest Bitter».

Litt utviding av uttrykket byr også gutta på denne gangen, der tittelsporet har ørsmå tendenser mot det litt industrielle. Dermed blir dette en litt mer «sint» utgave av bandet, men uten at Circus Maximus mister identiteten. Ganske tøft er utrykket på gitarsiden også i den påfølgende «Pages», men her ligger vokalen og det musikalske under versene på et mer neddempa nivå. Variasjon er det altså godt med på «Havoc», og «After The Fire» kombinerer det melodiøse med det litt elektroniske og det groovy.

Halvveis ut på albumet dukker «Flames» opp, og dette er skivas lettfattelige og streite låt, som dermed også blir det minst interessante sporet på «Havoc». Deretter setter trommis Truls Haugen sitt rytmiske preg på det rolige innledningspartiet til «Loved Ones», og senere gir kombinasjonen av tangenter og gitarer et godt bakteppe til Eriksens vokal, før tyngden og det tekniske slår inn. Musikalske detaljer å feste seg ved er det altså godt med, og sånn sett gir albumet deg som lytter mye.

«Remember» er igjen ei lettfattelig låt, der gitarsoloen nok en gang er med på å løfte helhetsinntrykket, men uten at dette er i låt helt på ypperste Circus Maximus-nivå. Det er uansett sånn at låtene trenger flere runder enn vi er vant til når Circus Maximus serverer ny musikk, men plutselig løsner det.

Dermed er det nok en gang overbevisende levert, og den avsluttende «Chivalry» byr i sitt midtempo på flere fine elementer, igjen med Mats Haugen i spiss. Han står virkelig for mye god gitartraktering på «Havoc», og med et ellers solid band i ryggen er det lite som kan gå galt. Musikalsk er det da også mye å glede seg over på skiva.

«Havoc» kommer for øvrig i deluxe-versjon med bonus live-CD.

Jan Dahle

Manesjen inntas for fjerde gang

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s