Iron Maiden er udiskutabelt et av de aller største og viktigste bandene innen heavy metal, og siden debuten i 1980 har orkesteret stått trofast ved sitt musikalske uttrykk. Dette til tross for at kun bassist og bandgrunnlegger Steve Harris og gitarist Dave Murray har vært med hele veien. Trender har uansett hatt liten innvirkning på det store musikalske bildet, og nettopp det er nok også hemmeligheten bak den langvarige suksessen, og det faktum at britene bare ser ut til å vokse seg større med åra.

Bandets diskografi står seg også veldig godt, og nå er tiden inne for en ny remasterserie på CD. Det var tilbake i 1998 Iron Maidens katalog sist ble sluppet på dette formatet, men i 2015 ble platene mastra for iTunes, og det er disse versjonene som nå slippes på CD. Dette betyr også at malplasserte bonusspor ikke er med denne gangen.

Det skal slippes fire og fire album, hvilket vil si at bandets fire første nå er ute. CD-ene kommer som digipaks, med en enkel booklet bestående av tekster. Sånn sett er dette litt minimalistisk, og på langt nær så forseggjort som 1998-utgavene. Unntaket er «The Number Of The Beast», som du kan velge å kjøpe som en liten boks bestående av Eddie-figur og tøymerke i tillegg til CD-en.

Gjennom Iron Maidens fire første plater bygde bandet sin status sakte, men sikkert opp mot å bli et av åttitallets største metal-band, og samtidig var det en personalutvikling innad i bandet som gjorde at ingen av disse skivene ble spilt inn av samme besetning. Vi begynner uansett med begynnelsen, det selvtitulerte debutalbumet.

«Iron Maiden» (1980)

Da Iron Maiden albumdebuterte i 1980 gjorde bandet det med en av tidenes sterkeste debuter. Plata har riktignok vært kritisert for at Will Malones produksjon ikke er helt ideell, og man kan selvfølgelig fundere på hvordan skiva hadde blitt om Martin Birch hadde vært på plass allerede her. Dette blir uansett bare spekulasjoner, og i undertegnedes ører fungerer låtmaterialet ypperlig med råskapen lydbildet tilfører.

Fra «Prowler» innleder skiva til «Iron Maiden» avslutter 37 minutter senere er dette bare fenomenalt. Høydepunktene kommer tett, og et av de virkelig store kommer i form av «Remember Tomorrow», som understreker at bandet allerede i sine tidlige dager hadde evnen til å skape dynamisk musikk, der det veksler mellom ballade og uptempo hardrock. Også den undervurderte balladen «Strange World» er et suverent eksempel på hvordan Iron Maiden kan beherske det rolig og melodiske.

Singelen «Running Free» – der trommis Clive Burrs rytmer er låtas kjerne – er en udiskutabel Iron Maiden-klassiker, og «Charlotte The Harlot» er en godbit som dessverre har gått litt i glemmeboka. «Transylvania» er på sin side instrumentale Iron Maiden på sitt mest ypperlige, der både melodi og oppbygning er glimrende.

Størst av alt her er uansett «Phantom Of The Opera», som på mange måter satte standarden for fremtidige episke verk som «Rime Of The Ancient Mariner» og «Alexander The Great». Her er Iron Maiden på sitt mer proga, der taktskifter, diverse suverene gitarriff, og sterk melodibruk er ypperlig sydd sammen til et over sju minutter epos av de sjeldne. Iron Maiden blir ikke bedre enn dette.

Konklusjonen er altså at «Iron Maiden» er et fenomenalt album, der låtmaterialet er utrolig solid. Så kan man altså kanskje ønske en sterkere produksjon, og Bruce Dickinson skulle opp gjennom åra vise at låtene kunne synges bedre enn Paul Di’Annos litt begrensa stemmeprakt kunne makte. Dette er uansett bagateller i den store sammenhengen, for «Iron Maiden» beviser en gang for alle at sjel og sjarm definitivt kan vinne over perfeksjon, når materialet er godt nok.

«Killers» (1981)

Det å følge opp en fenomenal debut kan være vanskelig. Der et band har hatt årevis på å skrive materialet til første plate – i Iron Maidens tilfelle nærmere fem år – skal plutselig en oppfølger skapes i løpet av noen måneder. Akkurat som for Kiss i 1974 skulle dette for Iron Maiden bety at det måtte graves frem materiale som ikke fikk plass på debuten, og i likhet med for Kiss resulterer dette i en betydelig nedtur.

På den positive siden må det nevnes at Martin Birch når har inntatt kontrollrommet, og produksjonsmessig er dette et stort løft. Samtidig har Adrian Smith overtatt som gitarist etter Dennis Stratton – som for øvrig gjorde sin siste konsert med bandet i Drammenshallen – og Smith har utvilsomt mer å tilføre Iron Maiden enn sin forgjenger, noe han skal understreke utover på åttitallet.

Nå befinner vi oss uansett i 1981, og Iron Maiden gjør med «Killers» sitt absolutt svakeste åttitallsalbum. Undertegnede vil påstå at denne skiva innehar en pallplass når det gjelder bunnsjiktet i bandets diskografi. Vi snakker rett og slett om ei plate med et ofte anonymt og forglemmelig låtmateriale, men det er heldigvis noen godbiter innimellom det litt traurige.

Det åpner greit nok med instrumentalen «The Ides Of March», men skivas andre vokalløse låt, «Genghis Khan», er litt sterkere. Ingen av disse er uansett i nærheten av å matche «Transylvania». «Wrathchild» følger, og denne middelmådigheten – som er blant låtene som ikke ble funnet en plass verdig på debuten – har fått en uforholdsmessig dominerende plass i bandets konserthistorie. At denne også har for vane å overta plassen etter en eller annen godbit som droppes tidlig på turneene, har rett og slett gjort «Wrathchild» til et irritasjonsmoment opp gjennom åra.

Heldigvis finnes det et par riktig gode ting her også – hvilket så vidt redder tre høyttalere – og den energiske «Murders In The Rue Morgue» er det klare høydepunktet, sammen med det sterke tittelsporet. Disse to låtene gjør absolutt «Killers» til en nødvendighet i hylla, men ellers er det altså mye anonymt stoff på albumet.

«Another Life» har fine gitarelementer, men låta ellers er forglemmelig. Nettopp det at spor som «Prodigal Son» – med akustiske gitarer i lydbildet – og «Purgatory» er forglemmelige er da også det store problemet med deler av «Killers»-materialet. Etter å ha hørt på albumet i 35 år er dette låter som fortsatt ikke har satt seg på undertegnedes minne, og mer forglemmelig enn det kan det vel umulig bli.

«The Number Of The Beast» (1982)

«The Number Of The Beast» blir ofte hylla som Iron Maidens absolutte topp, men denne skribenten er definitivt ikke enig i det. At plata gjorde sterkt inntrykk da den ble sluppet er det uansett ingen tvil om, og historisk sett er skiva viktig. Undertegnede sammenligner gjerne albumet med Deep Purples «In Rock» og Bruce Springsteens «Born To Run», som begge innehar en tilsvarende opphøyd posisjon i historien.

Alle disse tre platene er utvilsomt øyeblikka som på mange måter definerte de aktuelle artistenes fremtid, samtidig som platene var banebrytende der og da. Både Deep Purple, Springsteen og Iron Maiden skulle uansett perfeksjonere det de påbegynte med nevnte album, da disse platene alle er ujevne på låtfronten. For Iron Maidens del lå ikke toppen langt frem i tid, men i 1982 gjorde uansett bandet furore med Bruce Dickinson som ny frontmann, selv om han også skulle bli dårlig mottatt blant deler av fans.

«Invaders» er det ikke helt overbevisende åpningssporet på «The Number Of The Beast», der det oser middelmådighet av låta. Enda verre er det med «Gangland», som kanskje er bandets dårligste låt noensinne. Her snakker vi virkelig om lavmål. Samtidig forvises ei god låt som «Total Eclipse» til en b-side-tilværelse, så det ble definitivt gjort feil da «The Number Of The Beast» ble kreert. Disse to spora – 25 prosent av skiva – trekker da også kraftig ned for ei plate som ellers er veldig sterk.

De resterende seks låtene er rett og slett ypperlig, og at man strengt tatt har hørt «The Number Of The Beast», «Run To The Hills» og «Hallowed Be Thy Name» så mye at det aldri blir nødvendig å høre disse igjen, tar ikke det noe vekk fra kvaliteten som ligger i komposisjonene.

Det er uansett sånn at de tre mindre spilte spora, som i utgangspunktet fyller opp side en etter den svake åpninga, er blant bandets virkelige godbiter. «Children Of The Damned» er suveren, «The Prisoner» er glimrende, og «22 Acacia Avenue» er platas absolutte vinner. Sistnevnte er også et solid konserthøydepunkt når den en sjelden gang plukkes frem, men det har dessverre gått 15 år siden sist undertegnede fikk den godopplevelsen.

Med «The Number Of The Beast» har bandet altså på alle måter funnet formelen ved at Dickinson har inntatt sin plass, produksjonen til Birch er helt upåklagelig, og gitaristene Murray og Smith fungerer ypperlig sammen. Hadde bare alt materialet vært sterkt nok hadde plata fortjent sin nå overvurderte status.

«Piece Of Mind» (1983)

Den da ferske trommeslageren Nicko McBrain sparker i gang «Piece Of Mind» på best tenkelige vis når «Where Eagles Dare» åpner det som står igjen som Iron Maidens absolutt beste plate. Dette første sporet setter en uhorvelig høy standard, som gutta makter å opprettholde de neste tre kvarterene. Igjen har plata riktignok ei låt man aldri trenger å høre igjen i form av «The Trooper», men sånn er det når noe blir spilt i hjel.

Nevnte åpningslåt er også blant bandets virkelig store livelåter, og sist sommer klarte sekstetten også å plukke frem den helt overlegne «Revelations», som med sine mange varierte partier er ei suveren musikalsk reise. I tillegg dro de frem gromsingelen «Flight Of Icarus» – for første gang på 33 år – og da var mye av grunnlaget for ei fenomenal setliste lagt. Denne troikaen, som også er de tre første spora på «Piece Of Mind», er Iron Maiden på sitt aller beste. Alt klaffer for bandet her.

«Die With Your Boots On» er i utgangspunktet platas svakeste spor, men også denne er av relativt høy standard, og understreker dermed hvilket enormt bra album «Piece Of Mind» er. Dette til tross har dessverre side to på LP-en, med unntak av «The Trooper», gått litt i glemmeboka i den store Iron Maiden-sammenhengen. Dette helt uten grunn, for vi snakker om fire herlige låter.

«Still Life» innledes med fine melodiøse gitarer, og når tempoet økes opprettholdes det melodiske nivået. «Quest For Fire» er relativt groovy til Iron Maiden å være der den bare kjører på rett frem, og den sterke «Sun And Steel» følger, før den episke herligheten «To Tame A Land» avslutter «Piece Of Mind» på fenomenalt vis. Med det avsluttes også historien for denne gang…

Jan Dahle