Per Gessle’s Roxette
Oslo, Sentrum Scene
15/11-2018

Per Gessle’s Roxette har funnet veien til Sentrum Scene for i hovedsak å spille nettopp låter fra Roxettes rikholdige hitkatalog, men Gessle legger også inn noen smakebiter fra sin solokarriere. Det hele skal utvikle seg til to trivelige timer, men ett ankepunkt er det.

Per og hans sju backingmusikere banker i gang kvelden med «The Look», og publikum virker å bli tatt litt på senga, der den bortimot fullsatte salen ikke helt våkner til live under storhiten. Den kom nok kanskje litt brått på. Det låter uansett godt, bandet er i bevegelse og skaper liv og røre på scena, mens Gessle er det naturlige midtpunkt og rockestjerne.

Hovedpersonen er uansett ikke mer stjerne enn at han er jordnær og jovial i sitt mellomsnakk, og han skaper i det hele tatt en hyggelig stemning. Videre synger han godt, og samtidig kommer han med en låtkatalog som er Sveriges mest solide på denne siden av ABBA.

Når det er over i duett i «Milk And Toast And Honey» flyter så kveldens problem til overflaten, og det er at Pers langvarige samarbeidspartner Helena Josefsson rett og slett ikke har en sterk nok stemme til å være en verdig arvtaker for Marie Fredriksson. Damas vokal når ikke ut som den burde, og det hemmer en del av låtene hun synger.

Det tar seg uansett opp igjen med «Crash! Boom! Bang!», og når Gessle riffer i gang «Dressed For Success» sitter det bra. Videre byr gitarist Christoffer Lundquist på en god solo, mens Malin-My Wall også får god plass til fela. Noe hun for øvrig til stadighet får. Musikerne som omgir Gessle er alle involverte på den ferske «Small Town Talk», og det albumets country-elementer smitter tidvis også over i Roxette-materialet. Dermed blir dette annerledes, men det fungerer godt med for eksempel et nakent country-preg i «I’m Glad You Called».

Tittelsporet fra nevnte «Small Town Talk» er første sololåt ut, og den blir et av høydepunktene for kvelden. Her tar for øvrig Lundquist Nick Lowes plass i duetten. Både denne, «I Have A Party In My Head (I Hope It Never Ends)» – med Josefsson og Wall på fløyter – og «Doesn’t Make Sense» gjør seg godt sammen med Roxette-materialet. Det er uansett ingen tvil om at det er det sistnevnte stoffet publikum flest vil høre, og det blir da også hele 17 Roxette-låter før kvelden er omme.

«She’s Got Nothing On (But The Radio)» drar det hele frem til relativt fersk Roxette-historie, og gitaristene Lundquist og Ola Gustafsson får begge lagt heftig soloarbeid. Sånn sett setter disse gutta sitt tydelige preg på konserten, der de også tyr til både pedal steel og slide i løpet av kvelden. Tangentist, og fast samarbeidspartner for Gessle i snart en mannsalder, Clarence Öfwerman, sitter på sin side anonymt bakerst.

På høyre side av scena har vi så bassist Magnus Börjeson, som ved et par anledninger holder litt uhøytidelig kommunikasjon i gang med Per. Sistnevnte benytter da også anledningen til å påstå at bassisten kun liker tre låter, Bobbysocks’ «La Det Swinge», The Kids’ «Hun Er Forelska i Lærer’n» (eller var det «Hon Är Förälskad I Lärar’n» han sa?), og «It Must Have Been Love».

Nevnte ballade trekker allsangen ut av salen, og dette sitter godt. Når det så rockes opp med «Opportunity Nox» og «The Big L.» er konserten inne i et strålende parti. Når så hovedsettet avsluttes med allsang i «How Do You Do!», som så går rett over i den fenomenale «Dangerous», er dette nok en topperiode i kveldens show.

«Joyride» blir et naturlig høydepunkt blant ekstranumrene, og «Listen To Your Heart» er også en garantert stemningsskaper blant publikum. Helt på tampen kommer så «The Sweet Hello, The Sad Goodbye» med smådystert og seigt country-uttrykk, som gjør seg ypperlig. Det blir dermed en særdeles god avslutning på kvelden.

Jan Dahle