Historier fra asylet

Undertegnede vil påstå at Alice Cooper har gitt ut fire skiver som fortjener full score på høyttalerskalaen. De opplagte er selvfølgelig «Billion Dollar Babies» og «Welcome To My Nightmare», men også «Constrictor» innehar denne posisjonen i mannens rikholdige diskografi. Den aller beste plata er likevel «From The Inside», som så dagens lys i 1978.

Etter den småsvake «Lace And Whiskey» var Alice Cooper langt ned, både musikalsk og helsemessig. Løsningen på det sistnevnte problemet ble innlegging til avrusing, hvilket den gang gjerne betød en plass på den lokale anstalten. Dette igjen ga Cooper ideen til «From The Inside», som er et album som tar for seg forskjellige karakterer på asylet.

På det musikalske plan var løsningen faktisk å si et midlertidig farvel til produsent Bob Ezrin, og i stedet inngå et samarbeid med David Foster. På låtskrivingssiden ble blant andre Dick Wagner og stjerneskuddet Steve Lukather henta inn, mens tekstene ble skrevet i fellesskap med Elton Johns faste samarbeidspartner, Bernie Taupin. Resultatet ble et fenomenalt konseptalbum.

For å fremføre de glimrende låtene svinger blant andre Totos Steve Lukather og David Hungate innom studioet, og det samme gjør hovedkomponist Dick Wagner, Elton Johns faste gitarist Davey Johnstone – som også skulle gjøre den påfølgende turneen – Chicagos Bill Champlin og Cheap Tricks Rick Nielsen.

Alice turnerer «From The Inside» i 1979.

Pianoet som innleder platas tittelspor åpner «From The Inside», og når resten av bandet kommer inn blir det umiddelbart opplagt at David Foster har fått dette til å låte fortreffelig. Samtidig er det låtmessig veldig sterkt, der Alice reflekterer over rockelivet på utsiden av asylet.

Deretter er det blant annet over på betraktningene av de andre innlagte, og turen går innom den innbilte skuespillerinna i «Wish I Were Born In Beverly Hills», før vi får en historie fra de vanskelige pasienters rom i «The Quiet Room». Her er det igjen Alice som sitter og funderer over livet, med polstra vegger rundt seg. Dette er en flott ballade, der Alice som så ofte ellers synger med innlevelse.

Blant låtene vi i senere tid har fått oppleve i konsertsammenheng er godbiten som forteller om den snerte sykepleieren, «Nurse Rozetta». Igjen er låta ypperlig, med et visst flinkispreg over arrangement og produksjon, hvilket er med på å gjøre dette til ei helt annerledes Alice Cooper-plate enn alle de andre.

Alice og Sheryl Cooper ca. 1978.

Som med enhver god Alice Cooper-utgivelse snakker vi om en musikalsk berg-og-dal-banereise , og balladeduetten «Millie And Billie» med Marcy Levy er igjen glimrende, med smådramatisk produksjon. Samtidig kan man slå fast at dette paret ikke var helt gode i hodet, hvilket selvfølgelig forklarer deres felles innleggelse.

Røffere blir det når «Serious» rocker i vei med relativt høyt tempo, og dette er da også skivas korteste spor. Dette småhissige innslaget følges av platas flotteste spor i form av den nydelige balladen «How You Gonna See Me Now», som nok en gang understreker at få kan ballader bedre enn Alice Cooper. Videoen til låta er for øvrig også fornøyelig, der vi ser mannen skrive brev til sin kjære, som for øyeblikket sitter i hjemmets lune trygghet.

Videre har vi pasienten som forteller om hunden sin som også sitter i forvaring i «For Veronica’s Sake», men denne rockeren må sies å være skivas svakeste spor. Da sitter historien om Vietnam-veteranen «Jackknife Johnny» bedre, der det som ellers på plata er superb instrumentering og gode koringer.

Coveret til DVD-versjonen av «The Strange Case Of Alice Cooper»

Punktum settes med «Inmates (We’re All Crazy)», som ved hjelp av strykere og dramatisk oppbygging oppsummerer plata og dens karakterer. Med det er også ei helt suveren skive over. Fortsettelsen skulle så bli mannens mest fornøyelige turne, som er dokumentert på DVD-en «The Strange Case Of Alice Cooper».

Jan Dahle

Reklamer
Historier fra asylet