Den Du Veit – Marius Müller 60
Oslo, Rockefeller
20/8-2018

Marius Müller døde for snart 20 år siden, kun 40 år gammel, men mannen og gitaristen er så visst ikke glemt. Det understrekes en gang for alle når mange av Müllers gamle venner og kolleger har tromma sammen til fest på det som ville vært hans sekstiårsdag, og med på feiringa er et fullsatt Rockefeller.

Det er Mannskoret som har fått æra av å innlede den tre timer lange feiringa av supergitarist Marius Müllers musikalske liv, og det er dermed en relativt stillferdig åpning, der mennene synger «Den Du Veit».

Den første av kveldens seremonimestere er Geir Schau, som var med i «Herreavdelingen» sammen med Müller, og det er i det hele tatt mange som sto Marius nær som skal dukke opp utover kvelden. Geir gjør en fin figur, der han etter hvert introduserer Salt & Pepper.

Salt & Pepper var bandet Müller spilte med i overgangen fra sytti- til åttitallet, og i kveld gjør sekstetten et par, i denne sammenhengen, uinteressante The Beatles-covere. Betydelig mer spennende er det når de inviterer Trond Granlund opp på scena, for først å gjøre den glimrende «00.15 (Kvart Over Tolv)». Denne godlåta gjør seg særdeles godt i kveld, og Trond er i fin form, der han leverer showets første av mange høydepunkter.

På det personlige plan er det å se denne komboen artig, siden en av de aller første konserten denne skribenten noen gang så, var nettopp Trond Granlund med Salt & Pepper som backing.

Vel, tilbake til Rockefeller, der Granlund dykker videre i samarbeidet med Marius når han plukker frem «Driftin'», som han og Müller gjorde som duett i 1983. Også denne sitter godt, men det er synd vi ikke får mer fra «00.15»-LP-en i stedet for The Beatles-låtene.

De neste konferansierene som dukker opp på scena skal lede resten av kvelden, og da snakker vi om Finn Bjelke og Tom Mathisen. Disse gutta er selvfølgelig uhøytideligheten selv, og nettopp det er nok i Marius’ ånd. Når de også får besøk av Herodes Falsk er det tid for anekdoter i typisk Falsk og Mathisen stil. Det er i det hele tatt en trivelig stemning over hele arrangementet.

For å erstatte Marius i Funhouse må det ikke mindre enn to gitarister og en vokalist til. Når bandet også stiller med både Totto Hansen og Per Hillestad på trommer, har trioen plutselig blitt til en sekstett. Gjengen skal da også sparke bra fra seg, der de åpner med «World Turning».

«Oh Well» var en av coverlåtene Marius Müller virkelig gjorde til sin egen, og opp gjennom Funhouse-åra var dette alltid en sikker konsertvinner. Slik er det også i dag, der Leif Anders Wentzel synger godt, mens Tommy Kristiansen og Truls Hval gjør sterkt gitararbeid. Høydepunktet i Funhouse-settet kommer i form av «Innertierkyss», fra den fenomenale «Det Norske Huset».

Selvfølgelig stiller flere av Norges ledende gitarister for å hylle Marius i kveld, og den første gjesten er Vidar Busk som skal få leke seg med «Little Wing». Litt Jimi Hendrix hører da også naturlig hjemme når Manglerud-Hendrix skal feires. Busk river etter hvert av gårde på heftig vis, og viser med det hvilken ypperlig gitarist han er.

Det blir mer Hendrix når Hedvig Mollestad drar seg gjennom «Voodoo Child (Slight Return)», mens Kristiansen tar seg av vokalen. Også Mollestad slår seg godt løs på instrumentet, så festen er så visst inne i en periode til glede for alle gitarelskere i lokalet.

Funhouse, uten gjester, avslutter så sitt sett med «Your Blues», og her viser bandet virkelig hva det er godt for. Dette er høyenergisk bluesrock, slik vi husker Funhouse fra nittitallet, og det føles godt å oppleve dette igjen, selv om hovedpersonen naturlig nok savnes. Ingen kan erstatte Marius, men det er likevel fint å høre musikken live igjen.

Relativt tidlig i sin karriere var Marius innom Lava, og dermed skulle det bare mangle om ikke disse flinkisene også skulle være på plass i kveld. Gitarist Svein Dag Hauge tar på seg rolla som historieforteller utover i settet, og han har en del artig å melde.

Bandet innleder sin avdeling med å invitere Knut Reiersrud inn i det gode selskap for å gjøre en neddempa «Soul Of A Man», og med det setter Reiersrud sitt definitive preg på låta både med vokal og gitartraktering. Mannen skal også returnere for en akustisk utgave av Hilde Heltbergs duett med Müller, «Den Siste Låta», som i kveld blir sunget av Kari Iveland og Wentzel. De klarer ikke helt å gjenskape magien fra originalen, men det fungerer.

Iveland gjør seg bedre når hun fremfører en sjelfull versjon av «Engel», mens Lava rocker bra med Magnus Berg som ekstragitarist i «THC». Variasjonen er med andre ord til stede, og mer variasjon blir det når Stephen Ackles setter seg ved pianoet for å servere en rock’n roll-medley bestående av blant andre «Roll Over Beethoven», som Müller gjorde som singel-b-side.

Det poengteres at dette er en kveld for overraskelser, og uten å være forhåndsannonsert dukker Ingrid Bjørnov opp. Hun setter seg ved pianoet, uten annen backing, og gjør en sart «Den Du Veit». Dette blir et av kveldens riktig fine øyeblikk, til tross for at det altså er gitarløst.

Når Lava igjen finner veien inn på scena er det for å gjøre et par av sine egne låter, og instrumentalen «2.12» gir saksofonist Kåre Kolve muligheten til å dominere. Til den småfunka «Sophie» kommer så endelig Egil Eldøen inn, og med det er Lava fulltallige. Man finner klare tendenser som viser hvorfor Lava er Norges svar på Toto, og bandet låter svært godt.

Både Marius Müller og Lava jobba med mange artister på åttitallet, og blant disse var Olav Stedje. Dermed er det også på sin plass at sogningen svinger innom Rockefeller for å fremføre den delvis Müller-komponerte «Valentino». Som det meste annet i kveld sitter også denne godt, og nettopp det at alt fungerer så bra er selvfølgelig med på å gjøre feiringa til den gode opplevelsen den skulle vise seg å bli.

Mange ser kanskje på Ketil Stokkan som en Melodi Grand Prix-artist, og lite annet, men faktum er at mannen med trioen Stokkan har vist at han er en blues-gitarist å regne med. Når han nå inntar scena på Rockefeller er det for å gjøre en god versjon av «Ikke Tru Et Ord», der han kanskje overrasker en del av publikum med sitt soloarbeid.

Det kan ikke være gitarkveld til ære for Müller uten at Frode Alnæs dukker opp, og han innleder med å fortelle at Marius i sin tid produserte Dance With A Stranger, før han og Lava gjør instrumentalen «Bless». Dette låter pent.

Kveldens beste stemme er det Trine Rein som byr på, og ikke overraskende gjør hun «Celebrate». Dama drar publikum ut i allsangens fristelser, og gjør i det hele tatt en veldig god figur, der hun også rocker løs på scena. Rein har nok flere rockebein i kroppen enn hun ofte har vist opp gjennom åra.

Det nærmer seg slutten på kveldens bursdagsfest, og med det er det igjen Funhouse som inntar scena, og med seg har de nå Stage Dolls-gitarist Torstein Flakne. Det er tid for «Carmen», og mens Pål Reinertsen leverer flott bassing, synger Wentzel de fine melodilinjene.

Solospillet deles mellom Flakne, Kristiansen og Hval, og dette er strålende, selv om gutta naturlig nok ikke er i stand til å matche Müllers innlevelse i avslutningssoloen. Du verden som undertegnede savner kveldene på Smuget, med en Müller som dro av gårde i «Carmen»-soloen klokka fem på tre om natta.

Det finnes selvfølgelig bare en måte å avslutte denne bursdagsfeiringa på, og det er med «Den Du Veit», selvfølgelig med de aller fleste av kveldens artister på scena. Vi snakker nærmest om gitarkaos, der Vidar Busk tar kommandoen, og det bare pøses på. Dette er virkelig moro, og en herlig finale på en kveld alle Marius Müller-fans vil huske i lang tid.

Jan Dahle