Gjenoppståtte babyer


Dead Babies / Pretty Uglies
Oslo, Olsen på Bryn
18/8-2018

Det er tid for å hylle Alice Cooper når Backstreet Girls-vokalist Bjørn Müller for første gang på bortimot ti år slår seg sammen med gutta i Dead Easy, og sammen blir de til Dead Babies. Med seg for kvelden har de også en rimelig ferskt oslokvartett som går under navnet Pretty Uglies.

Pretty Uglies består av blant andre gamle travere fra Oslos rockemiljø som Ronny Pøbel på trommer, og tidligere Gatecrashers-vokalist Stony Crash. Sammen leverer gutta her og nå rett i trynet og punka musikk, og dermed holder Pøbel seg til en viss grad innenfor sin hovedgren, selv om han her altså overlater sangen til en snerrende Crash.

Mannen i front nærmest spytter ut vokalen, mens gutta rundt ham byr på låter som «Fuck Off Day», «Punk Rock City» og «Scumfuck Outlaw». Tempoet er høyt, og på under 20 minutter rekker Pretty Uglies ni låter, men til tross for aggresjonen klarer de også å by på et visst melodisk element, slik som i «Mess Me Up».

Når Bjørn Müller har funnet tiden inne for å iføre seg klassisk Alice Cooper-sminke og flosshatt, skjer det altså på Olsen, der den høye, tynne mannen knapt får plass under taket. Hatten varer da heller ikke lenge når gutta innleder konserten med «Under My Wheels» og «Be My Lover».

Bandet leverer godt, der Gaute Vaag står for det meste av gitarsoloer, og trommis Roar Leren legger inn mengder med fills i beste Neal Smith-stil. Müller er Müller, på godt og vondt, og vokalen sitter ikke alltid like bra, men det fungerer. Samtidig skaper gutta den nødvendige partystemningen med godlåtene, og det hele er akkurat passe uhøytidelig.

Visuelt henger det en slange over PA-en på høyre side, og rundt omkring på scena er det blodige og bisarre skaller. Som Bjørn etter hvert påpeker er flere av disse faktisk kålhoder, i motsetning til Mayhems griseskaller. Under «Dead Babies» mishandler frontmannen for øvrig et blodig spedbarn, så enkelte velkjente Cooper-elementer er også lagt inn i showet.

Dette handler uansett om musikken, og sekvensen med «Second Coming» og «Ballad Of Dwight Fry» blir et høydepunkt, der bandet også får godt spillerom. Kvintetten byr videre på en energisk «Muscle Of Love», mens det til tider er mer fintfølende i «Desperado».

I hovedsak er det Alice Cooper-bandets periode det plukkes fra, men det hentes også noe fra Coopers solokarriere, og først ut av disse er «Cold Ethyl». Litt mer overraskende er det at gutta beveger seg helt frem til 1994 og drar frem «Lost In America», og enda hyggeligere er det med «Who Do You Think We Are».

Sånn sett er det ikke bare snakk om opplagtheter, og samtidig glimrer låter som «School’s Out», «Billion Dollar Babies» og «No More Mr. Nice Guy» med sitt fravær. Det er helt greit, for det er alltid en god ting når tributeband graver dypere enn til standardmaterialet. Samtidig skal det sies at en røff «Seven & Seven Is» nok blir noe overflødig.

Det hele avsluttes med «I Love The Dead», og mens Müller sitter i knestående og lager lydeffekter, slår det undertegnede at det er særdeles hyggelig å oppleve gromlåta i sin helhet fra ei scene igjen.

Jan Dahle

Reklamer
Gjenoppståtte babyer