På første halvdel av åttitallet var Toyah blant undertegnedes absolutte favoritter, og nå, 35 år senere, står dama fortsatt høyt i kurs hos denne skribenten. Når Toyah Ann Willcox – som er hennes fulle navn – i dag fyller 60 år er det dermed på sin plass med et tilbakeblikk til storhetstiden, og med det suksessalbumet «Anthem».

Willcox begynte å stikke seg frem som skuespiller på midten av syttitallet, og nådde første gang ut til de store massene da hun spilte i BBCs «Glitter» i 1976. De neste åra kunne hun blant annet sees i punk-kalkunen «Jubilee», sammen med blant andre Adam Ant, og ikke minst i den ypperlige «Quadrophenia». Samtidig begynte dama også å bygge ei musikalsk karriere, og bandet Toyah – ja, det var et band fra 1977 til 1983 – platedebuterte i 1979.

Det første albumet, «Sheep Farming In Barnet», som var en utvidelse av EP-en med samme navn, har sine gode øyeblikk. Et viktig steg i riktig retning ble så tatt med «The Blue Meaning» i 1980. Her finner vi blant annet «Ieya», som i dag står igjen som ei av Toyahs mest klassiske låter. I denne perioden beveger bandet seg fra det litt punk-inspirerte mot et særegent smågotisk pop-landskap.

I 1981 har alle medlemmer fra det opprinnelige bandet bak dama, med unntak av gitarist og hovedlåtskriver Joel Bogen, blitt bytta ut. Toyah består dermed av bassist Phil Spalding (senere blant annet GTR og Robbie Williams), tangentist Adrian Lee (senere Mike + The Mechanics) og trommis Nigel Glockler (Saxon), i tillegg til Bogen og Willcox. Denne besetningen debuterte med EP-en «Four From Toyah», som inneholdt hiten «It’s A Mystery».

Dermed er vi fremme ved «Anthem», som skulle bli Toyahs største album. Dette var også undertegnedes første Toyah-innkjøp, etter den overbevisende opplevelsen med «Toyah At The Rainbow» på Krinken en sen nattetime.

«Anthem» kunne by på to hits, og den ene av disse åpner albumet når Toyahs lille protestsang, «I Want To Be Free», setter den høye standarden for plata. Lees tangenter tilfører mye av stemninga, slik de ofte gjør på skiva, og Toyahs typiske, teatrale vokalbruk byr på herlig melodiøse linjer. Dette er bare suverent, mye også takket være produsent Nick Tauber.

Glocklers glansnummer dukker opp når den ekstremt rytmebaserte «Obsolete» følger, der også Bogens enkle og særdeles effektive riff spiller en vesentlig rolle. Da Toyah i 1998 spurte hvilke låter som var mine favoritter, var «Obsolete» blant tre jeg nevnte. De to andre var for øvrig «Angel And Me» og «Broken Diamonds», fra de to påfølgende albumene.

Det teatrale setter et sterkt preg på mye av plata, og det er en av grunnene til at «Anthem» er spennende, og umulig å bli lei. Lees tangenter sammen med forsiktig tromming fra Glockler skaper en herlig småmystisk stemning i «Pop Star», samtidig som melodien smyger seg av gårde. I «Elocution Lesson» drar Willcox den teatrale vokalbruken enda lengre ut på siden, med stort hell.

Foruten singlene er «Jungles Of Jupiter» albumets mest klassiske låt, og igjen byr musikerne på det småmystiske innledningsvis. Når sporet kommer skikkelig i gang er det nok en gang særdeles god melodibruk som er vinnerformelen, og dermed føyer denne godbiten seg inn i rekka av de elleve feilfrie komposisjonene som utgjør «Anthem». Samtidig skal det sies at dama helt klart har en fascinasjon for planeter, der både Jupiter og Mars er elementer på plata.

«It’s A Mystery» er nevnt, og dette er åpningssporet på side to av LP-en. Låta er ikke skrevet av Toyah, men derimot av Blood Donors Keith Hale. Han skulle for øvrig bli Toyahs livekeyboardist i 1982. Vi snakker uansett om det som i dag kanskje er Toyahs mest kjente låt, og en riktig fengende godbit er det.

Selv om Toyah virkelig mestrer de kommersielle og mer popa låtene, er det når det mer mystiske og stemningsfulle slipper frem at dama og bandet på mange måter er i sitt ess. I den sammenheng kommer «Masai Boy» som nok et høydepunkt, der Lee igjen står for mye av lydbildet. «Marionette», med sin herlige dynamiske oppbygning, byr på en del av det samme – selv om også Bogen her får en litt mer fremtredende rolle etter hvert – og er nok ei fengslende låt.

Det småbombastiske, og igjen teatrale, åpenbarer seg i «Demolition Men». Dette er ei annerledes låt på plata, men den faller likevel fint inn i helheten, der det litt uptempo er godt kombinert med en sterk melodi. Her er det mye tangenter og gitarkrydder, som gir mengder med liv til låta.

Side 1 på «Anthem» ble avslutta med «I Am», mens side to får sitt punktum med «We Are». Nå snakker vi om ei enda mer uptempo låt, men denne gangen på mange måter også et streitere og mer rett frem kutt. Samtidig får Glockler igjen litt ekstra spillerom, og «Anthem» avslutter på solid vis.

Som nevnt skulle «Anthem» bli bandets største suksess, og også her til lands ble Toyah lagt merke til i 1981. Blant annet skulle europaturneen på høsten ta kvintetten til Oslo og Chateau Neuf, da med Simon Phillips på Glocklers plass. Der skulle man selvfølgelig svært gjerne vært, og faktisk befinner denne konserten seg helt i toppsjiktet over konserter det er plagsomt ikke å ha fått med seg.

Når det gjelder Toyah etter «Anthem» skulle de neste to åra virkelig bære frukter. Der formelen for alvor ble perfeksjonert med «Four from Toyah» og «Anthem», ble perioden 1981 til 1983 videre fylt opp med frittstående singler, EP-er, og albumene «The Changeling» og «Love Is The Law». Det meste bandet produserte i denne perioden er gull. I tillegg ble også det ypperlige livealbumet «Warrior Rock» sluppet i 1982, mens konsertvideoen «Good Morning Universe» ble spilt inn på tampen av 1981.

Toyah Willcox gikk solo etter «Love Is The Law», uten å klare å leve opp til godperioden på første halvdel av åttitallet. Hun har uansett jobba med musikk i perioder – til tider sammen med ektemann Robert Fripp – samtidig som hun også har holdt liv i skuespillerkarriera, og jobba en del med TV. Stemmen hennes har blant annet vært å høre i «Brum» og «Teletubbies».

Dama har også blitt mer og mer aktiv på konsertfronten igjen, noe som for undertegnede førte til den første liveopplevelsen med Toyah i 1998, etter 16 års ventetid. Da hun i 2012 var ute for å feire trettiårsjubileet til «Warrior Rock» så jeg henne igjen, og da med ei setliste som var som en våt drøm. Livet blir ikke bedre enn det var den aprilkvelden på Bush Hall i London.

Jan Dahle