Hold dere fast folkens, her kommer nok en meningsløs turrapport…

Første del av dagens runde var mye lik gårsdagens, ved at turen gikk opp forbi kirka, og ned og bort til Steinbruvannet. På øra hadde man Jerusalem Slim. Det blir tross alt aldri feil med Steve Stevens, eller Michael Monroe for den del.

Videre fører føttene undertegnede bortover i skogen, til Romstjern, der en benk står og venter. Mens jeg sitter der ebber Jerusalem Slim ut. Da høres en stemme – sannsynligvis en av de mange inne i mitt hode – som sier «Jan, du må vakne, germanerane kjem». Det er tid for Nena, og dagens valg er «? (Fragezeichen)». De to første Nena-skivene er nærmest rent gull, og dermed er det fornøyelig å vandre dypere inn i skogen.

Etter hvert dukker en liten bortgjemt landsby opp. Denne ligger så avsides at ikke engang Professor Drøvel fant veien dit. Plassen heter Skytta, og undertegnede er sannsynligvis det første mennesket som har funnet stedet siden urinnvånere slo seg ned der.

På vei tilbake befinner jeg meg plutselig i en Robert Johnson-situasjon. Jeg står ved et veiskille, og må ta et valg mellom å gå tilbake samme rute som jeg kom, eller velge den bratte og kronglete stien opp på baksiden av Røverkollen. Kroppen sier det er for tidlig på året for sistnevnte øvelse, mens hodet – som stort sett alltid snakker tullball og vås – sier at dette går bra. Uten Johnsons medhjelper å selge sjela til, vinner hodet.

Oppe i bakkene har Nena gjort sitt, og stemmene i hodet siterer ærestrønder Åge Aleksandersens tekstlinjer «når tunga di hæng som eit slips» og «ta ein kvil ei lita stund», og sannelig er det også et par skrenter som er så bratte at låttittelen «Hold Fast» er passende nok.

Det er uansett tid for å bytte musikk, og siden det ikke blir sommer før man har hørt Van Halens «5150» er det dette mesterverket som nå plukkes frem. Om noen i dag ikke hørte fra lien en gjøk som sa koko, men derimot mener de hørte en elg som brunsthylte seg gjennom «Why Can’t This Be Love», så var det nok bare undertegnede som lot seg rive med.

Vel oppe på Røverkollen er det tid for et par minutter hvile, mens jeg «sultent» kikker bort på utkikkstårnet (se bildet). En dag skal jeg komme meg opp i det. Når det skjer kommer dere alle til å høre om det, da nyhetene den dagen vil rapportere om at alle nødetater er på plass på Røverkollen i et forsøk på å redde ned en middelaldrende mann som har gått seg fast i tårnet. Samtidig har jeg nok funnet frem Morten Harkets «Scared Of Heights».

Til tonene fra nevnte Van Halen-plate ble turen ned fra toppen fin, og etter denne gjennomhøringa er sommeren offisielt åpna.

Jan Dahle