Dream Police
Oslo, Hard Rock Cafe
25/1-2018

Dream Police har valgt å bli et litt mer aktivt band på konsertscenene igjen, og dette markeres ved å innlede 2018 med to kvelder på Hard Rock Cafe. Fredagens konsert solgte som isbiter i Sahara, og dermed ble det kjapt lagt til en ekstrakonsert torsdag. Også denne endte opp som relativt fullsatt, og bandet skulle vise seg å være i form.

Svært lite er nytt siden denne skribenten så Dream Police i Drøbak sist sommer, og faktum er at kvartetten inntar Hard Rock Cafe for å servere eksakt samme setliste som for et halvt år siden. Skal man da være negativ kan man sette fingeren på dårlig evne til å variere, men det skal vise seg å spille liten rolle i kveld.

Gutta jammer en innledning til «Down On Your Luck», og vokalist Odd René Andersen finner umiddelbart frem munnspillet. Dette er en god åpning, men det er med den påfølgende «Rock Dolls» det virkelig tar av, der trommis Ole Petter Hansen innleder godbiten. Underveis leverer gitarist Trond Holter en ypperlig solo, og med fire stemmer i bandet sitter også koringene. Publikum tilfører allsang, og konserten er med det for alvor i gang.

Andersen presenterer litt låthistorikk før «Hit And Run», som svinger seriøst. Rytmeseksjonen sørger da også stadig for et solid groove, som gir et særdeles godt fundament for Holter og Andersen. Når du legger gromlåter som «Little Angel», og inspirasjonsavdelingen bestående av «You Really Got Me» og «Oh, Pretty Woman» på toppen av dette, snakker vi om høy trivelighetsfaktor.

Det roes noe ned med «Surrender», mens vi i den andre enden av skalaen finner «Moving» med tøff riffing fra Holter. Bassist Rino Johannessen benytter anledningen til å spille litt luftgitar, mens han ellers ser like fjern ut som han har gjort i snart 30 år. Samtidig ser det ut som om mannen virkelig koser seg på scena.

Det hele toppes midtveis med den suverene «Rock Me», som går rett over i den nesten like sterke «On Fire». Trond leverer igjen heftig på solosiden i førstnevnte, og gitaristen regjerer som så ofte før både når det kommer til riffing og soloarbeid. I front har vi så Odd René, som fortsatt har en flott stemme, med det rette sjelfulle utrykket for Dream Polices musikk.

Det er noe ruskomsnusk her og der, men ingenting som hemmer den godfølelsen bandet drar frem. Når det skjærer seg helt innledningsvis på første forsøk av «Wild World», er det heller ikke mer høytidelig enn at alle flirer, før gutta trår til med ny frisk giv. Samtidig viser låta fra 2009 at vi gjerne må få mer nytt materiale fra Dream Police.

Låtmessig er «In The Monkey Hour» settets lille nedtur, men samtidig er dette et øyeblikk som gir Johannessen muligheten til å jobbe hardt, og det er fornøyelig å følge med på mannens bassing. Jobber heftig gjør Rino også når han virkelig bestemmer seg for å hive seg med på Holters glimrende soloutflukt. Bassisten byr også på et heftig parti i «Need Your Lovin'», som samtidig løftes av Ole Petters tromming. Dette er rett og slett en bandseier.

«It’s Only Love» byr på det litt roligere og bluesa, der Trond tilfører en følsom solo, før det hele bygger seg opp mot hovedsettets klimaks. Gutta forlater ikke scena før ekstranumrene, og det er like greit, for alle vet hva som følger. Det blir da også partystemning på Hard Rock Cafe når «Hot Legs» er første ekstranummer.

Med det er enden nær, og kun den uhøytidelige «Uncle Gus» gjenstår. Dermed er også Dream Police i mål for denne gang, og bandet har levert akkurat hva vi alle kom for å høre. Musikken er da også like oppegående i dag som den var på tidlig nittitall, så låtmaterialet viser i høyeste grad holdbarhet. Og i morgen er det på’n igjen…

Jan Dahle