Saxon «Thunderbolt»
Silver Lining Music

Saxon er en institusjon innen britisk metal, og 39 år etter den selvtitulerte debuten står kvintetten fortsatt fjellstøtt i det samme musikalske landskapet som Biff Byford & Co. befant seg i på slutten av syttitallet. Dermed byr heller ikke bandets 22. studioalbum på nyoppfunnet krutt, eller de store overraskelsene, men derimot er «Thunderbolt» akkurat hva fansen forventer.

Tittelsporet hamres ut i det albumets intro er over, og dette er rett frem Saxon, der Byford fortsatt synger like godt. Nigel Glockler tramper et godt driv inn i refrenget, mens Paul Quinn og Doug Scarratt deler broderlig på gitararbeidet, slik de fortsetter å gjøre utover på skiva.

Det hele låter svært godt, der Andy Sneap – som blant annet har skrudd Accepts senere plater med stor suksess – nok en gang viser seg som en ypperlig produsent til ultratradisjonell heavy metal.

Låtmessig løfter gutta det enda litt med «The Secret Of Flight», der det melodiske elementet får litt ekstra plass. Samtidig blir det også rom for et luftigere midtparti, så dette handler på langt nær bare om tempo og fullt trøkk. «Nosferatu (The Vampire’s Waltz)» byr på sin side på både tyngde og et litt symfonisk uttrykk, og det med hell.

Bassist Nibbs Carter er med på å gi groovet til den herlige midtempo «Sons Of Odin», som står i kontrast til det høye tempoet når Lemmy Kilmister og Motörhead hylles med «They Played Rock And Roll», og tempoet i «Speed Merchants». Mer groovy er det i «Predator», som byr på gjestevokal av kjellertypen fra Amon Amarths Johan Hegg. Dette låter tøft, og blir godt krydder i ei ellers god låt.

Vi snakker i det hele tatt om tre kvarter med god Saxon-metal, der «Sniper» byr på både fart og god riffing. «Thunderbolt» handler da også naturlig nok mye om gitarer, både i form av riff og soloer, samtidig som Saxon ikke har mista energinivået i senere år. Når Sneaps produksjon også er så rett i trynet som den skal være, blir «Thunderbolt» ei sterk plate, som avslutter med en hyllest til Saxons trofaste crew i form av den gode «Roadies’ Song».

Jan Dahle