På ferie i Nederland


Marillion «Holidays In Eden Live»
e-a-r

Utgivelse nummer to i Marillions pågående arkivserie er «Holidays In Eden Live», som nok en gang byr på en dokumentasjon fra Marillion Weekend i Port Zélande. Året er 2011, og som tittelen indikerer gjør kvintetten «Holidays In Eden»-albumet i sin helhet.

«Holidays In Eden» er sett på som ei relativt popa plate i Marillion-sammenheng, og er sånn sett muligens ei skive som deler fansen litt, men når man hører publikums respons til fremførelsen i Port Zélande er det uansett tydelig at dette faller i smak. Opptaket er da også godt på den måten at det klarer å formidle stemninga i salen.

Det bygger seg forsiktig opp mot «Splintering Heart» innledningsvis, og når Steve Hogarth entrer bildet er herligheten for alvor i gang. Kombinasjonen av låtas dramaturgi og et responderende publikum fremkaller gåsehuden, samtidig som det produksjonsmessig låter veldig fint. Og så kommer Steve Rothery inn med svevende gitarer, og da er Marillion virkelig i sitt ess.

Det tidligere nevnte popa elementet kommer til sin fulle rett når «Cover My Eyes (Pain And Heaven)» følger, og med det er det også allsangfest i Port Zélande. Dette er Hogarth-Marillion på sitt ypperste for de av oss som liker det melodiøse, og med fenomenale «No One Can» nås det nok en topplassering for konserten.

Det mindre utfordrende uttrykket Marillion la seg på med «Holidays In Eden» ga i det hele tatt rom for gode låter, der «Waiting To Happen» er ypperlig med sin dynamiske oppbygning, og Rothery får virkelig vist seg frem i den rolige «The Party». Sånn sett byr plata på veldig mye godt, og bandet gjør en solid livefremførelse.

«Dry Land» er som alltid særdeles fin, følsom og neddempa, mens «This Town» er showets rockeøyeblikk. Disse låtene er da også gode kontraster, som understreker at selv et Marillion som velger en mer rett frem retning evner å skape god variasjon. Med «100 Nights» settes så det opplagte og gode «Holidays In Eden»-punktumet, men det var selvfølgelig også mer på setlista denne kvelden.

Gutta følger på med to b-sider i form av «How Can It Hurt» og «A Collection». Dermed kompletteres denne perioden av bandet her og nå ved å vise frem både Marillions rocka og neddempa sider.

Helt avslutningsvis krydrer Marillion kvelden med det akustiske uttrykket i «Man Of A Thousand Faces» fra «This Strange Engine», og et tilbakeblikk til «Marbles» i form av «The Invisible Man». Dermed har nok et arkivopptak vist seg mer enn verdig en ordinær utgivelse, og det er bare å glede seg til fortsettelsen av denne serien.

Jan Dahle

Reklamer
På ferie i Nederland