I Scream Magazine #219 kunne undertegnede by på en prat med Alice Cooper, som nettopp hadde besøkt Oslo, og det aktuelle intervjuet er nå plukka frem fra arkivet. Her presenteres det omtrent slik det sto på trykk for noen måneder siden.

Alice Cooper nærmer seg 70 år, men bærer svært lite preg av det når han nå er aktuell med «Paranormal». Heller ikke på scena tynger alderen, og i forbindelse med at han besøkte Oslo for å understreke nettopp det i slutten av juli, inviterte han også til en prat.

Det har gått seks år siden Alice Cooper sist var plateaktuell, så sånn sett har golfmonsteret satt fansen på prøve en stund, men samtidig har han hele tiden vært aktiv på turnéfronten. I tillegg har det også blitt tid til et album med stjernelaget Hollywood Vampires, men med den nylig utgitte «Paranormal» er Alice altså endelig tilbake med nytt materiale på egenhånd.

Med seg i studioet hadde Cooper også denne gangen produsent Bob Ezrin, hvilket utvilsomt har vært med på å tilføre et visst klassisk Alice Cooper-preg. Før vi kommer så langt som til å snakke om den ferske plata styrer Alice selv uansett inn på andre emner. I det undertegnede kommer inn i rommet overhører han nemlig sin assistent påpeke at jeg ble observert på Hard Rock Cafe kvelden i forveien, der hovedpersonens backingband hadde oppvarmingsfest. Dermed begynner skravla å gå nærmest før denne skribenten får satt seg, og Alice selv rekker å skru av lyden på CNN.

– Bandet er så bra at de ikke trenger meg, flirer en opplagt Alice fem timer før han selv skal levere en suveren konsert på Sentrum Scene. De beste bandene er for meg pub-band, og ethvert godt band begynte som pub-band. The Beatles, The Rolling Stones, alle begynte karriera med å spille på puber, lære andre artisters låter, for så å blomstre derifra, og etter hvert begynne å skrive sitt eget materiale.

Alice beskriver egentlig her også hvordan han og bandet begynte sin egen karriere på sekstitallet, og han kommer da også kjapt inn på nettopp dette.

– I flere år spilte vi på små steder som ikke var større enn dette rommet, og det er sånn band blir gode. Når man da er klar for virkelig å begynne å kreere sitt eget materiale har bandet spilt for et publikum i flere år allerede. Da er man klar til å gå videre. Nettopp dette er ikke noe som skjer i stor grad i bransjen lenger.

– For oss var det sånn at det var gøy bare å være i et band, og da uansett hvor vi spilte. Det spilte heller ingen rolle hvor mye vi fikk betalt, for bare det faktum at vi fikk betalt var utrolig. Det er ved å spille på små scener på denne måten et band blir tight. På den tiden hadde vi ingen teatereffekter, for sånt var det selvfølgelig ikke plass til. Dermed var jeg bare vokalist og frontmann.

Dette forandra seg fort da Alice Cooper etter hvert skulle bygge seg opp til å bli det ultimate shock rock-bandet i det sekstitallet gikk over i syttitallet. Utover i Coopers karriere har teateret alltid vært en viktig ingrediens, og dette toppa seg med det definitive Alice-showet, «Theatre Of Death», i 2009. Spørsmålet er da om skrekkmesteren noen ganger lengter tilbake til tiden der alt var enklere, mindre, og han bare fronta et pub-band.

– Vet du, det å være med i Hollywood Vampires er som å være i et pub-band. Riktignok verdens dyreste pub-band, men like fullt et pub-band, humrer Alice. Både Johnny (Depp), Joe (Perry) og jeg begynte alle med å spille på puber, og det samme gjorde både Duff McKagan og vår andre bassist, Robert DeLeo. Vi begynte alle også med å spille låter av The Beatles, The Rolling Stones, Yardbirds og The Who. Forskjellen med Hollywood Vampires er at vi spiller låter fra folk vi pleide å drikke med, som nå er døde, slik som Jimi Hendrix, Jim Morrison, John Lennon og Keith Moon, men ellers er alt egentlig det samme som da vi spilte i pub-band.

Hollywood Vampires er uansett et band i utvikling, og Alice kan fortelle at ei ny skive er på planleggingsstadiet.

– Den neste plata kommer til å bestå av originalmateriale. Da blir det noe helt annet, og Hollywood Vampires blir med det et annet band.

Etter hvert styrer vi inn på mer dagsaktuelle emner, og med det «Paranormal», som er den andre plata Alice nå gjør med en tilbakevendt Bob Ezrin bak spakene.

– Bob har egentlig aldri vært helt borte for meg. Siden jeg begynte å jobbe med ham på «Love It To Death» i 1970 har vi alltid hatt en tilknytning, og da selv på plater han ikke har produsert. Jeg har ofte skrevet låter, og så sendt dem til ham, for at han skulle komme med innspill. Han har da kommet tilbake til meg med kommentarer om at det verset ikke fungerer, eller at den sekvensen burde forandres, og slike ting.

– Sånn har låter kunnet gå frem og tilbake mellom meg og Bob, til vi begge har vært fornøyde. Deretter har jeg så gått til den aktuelle produsenten for å presentere materialet. Sånn sett har Bob på en måte ofte vært samarbeidspartneren min, og han har altså vært en del av livet mitt siden 1970. Det har egentlig aldri vært perioder der vi virkelig har vært atskilt.

Tilbake da syttitallet var ferskt var Alice Cooper et band som sårt trengte å struktureres, for både «Pretties For You» og «Easy Action» hadde fremvist en kvintett som ikke helt hadde styr på den musikalske retningen. Det var her en ung og entusiastisk Bob Ezrin kom inn i bildet, da han i fellesskap med en litt mer motvillig medprodusent og overordnet, Jack Richardson, påtok seg jobben med å produsere «Love It To Death».

– Bob var vår George Martin. Han var mannen som tok tak i dette bandet som hadde et godt show – men samtidig litt udefinerbar musikalsk retning, som ofte låt litt som andre band – og sa at vi trengte en musikalsk signatur. Han påpekte at når man hørte The Doors, så visste man at det var The Doors, og når man hørte The Beatles eller The Rolling Stones, så hørte man hvem de var. Han fortalte oss at han ikke hørte denne signaturen i Alice Cooper, og at det dermed ikke var noen identitet der.

– Bob understreka også med det at identiteten vår lå i sceneshowet, men at dette selvfølgelig var umulig å formidle via ei plate. Han var dermed innstilt på å gi oss en identitet også på skive, og det ble til «Love It To Death», «Killer», og plutselig kunne folk slå på radioen og si at det er Alice Cooper. Dette fordi Bob fant ut av alle de riktige elementene i bandet, som bassen til Dennis (Dunaway), hva Glen (Buxton) spilte, hva Neal (Smith) drev med, min stemme, og satte alt inn i en struktur der du kunne høre alle elementene som gjorde det til Alice Cooper. Det å utvikle et sound kan være vanskelig, men Bob hjalp oss med det.

I 1970 trengte Alice Cooper sårt denne hjelpen, og Bob Ezrin skulle også komme inn i bildet igjen på litt kritiske punkt på senere stadier i Coopers karriere. Da Alice skulle gjøre sitt første soloalbum, «Welcome To My Nightmare», var det Bob som ble kalt inn, og da fylliken Alice hadde kjørt karriera seriøst i grøfta med «Zipper Catches Skin» ble Bob hyra inn for å redde stumpene. Resultatet ble den gode «DaDa» i 1983, men dette var uansett en særdeles tung periode for Cooper.

– «DaDa» var meg, Dick Wagner og Bob, men som du sier slet jeg på denne tiden. Det vi på mange måter slet med var det jeg kaller disco-pesten. Mellom 1977 og 1981-82 var det umulig for Kiss, meg eller Aerosmith – som kan sies å ha vært de tre ledende rockebandene – å komme på radio med rockelåter. De spilt «Beth» (Kiss), Aerosmith hadde sine ballader, og jeg hadde fire ballade-hits på rad. Dette var nok noe av grunnen til at jeg slet, men etter hvert begynte radio endelig å spille rock igjen. Da ble min neste store hit «Poison». På denne tiden ble band som Bon Jovi og Mötley Crüe spilt på radioen, og da ble jeg dratt med i dragsuget.

Nevnte «DaDa» er ei litt snodig skive, med sin særegne stemning. Nettopp noe av dette stemningsmessige er også å finne i «The Sound Of A» på «Paranormal».

– Det er ei veldig interessant historie rundt «The Sound Of A». Jeg ba Dennis Dunaway om å komme inn med noen låter, og han kom da med «Fireball» og det som blir til «You And All Of Your Friends». Deretter forteller han at han har ei låt til jeg må høre, og når jeg hører den sier jeg bare at det låter veldig kjent. Jeg spør så når han skrev låta, og han forteller at den ble skrevet i 1967, men ikke av ham, men derimot av meg. Han fortalte hvordan «The Sound Of A» var den første låta jeg skrev, og at jeg da satte meg ned med en gitar og skrev kordene og teksten, og at dette ble spilt inn på bånd for så å bli glemt. Den er altså femti år gammel.

Vi er dermed tilbake til sekstitallet, og ringen er på mange måter slutta. Allerede på forrige studioalbum, «Welcome 2 My Nightmare», bidro de tre gjenlevende medlemmene fra det originale Alice Cooper-bandet, og denne gangen har gutta returnert for noen nye låter. En av disse er «Genuine American Girl», som har en sterk sekstitallsfølelse over seg. Dermed er bandet på alle måter tilbake til start.

– Ja, det har du rett i, ler Alice. Bandet jeg turnérer med i dag er, som du hørte i går kveld, så utrolig tight. Det fantastiske med det originale bandet er at det er et rent sekstitalls rockeband, men samtidig litt tyngre og mørkere. Neal spiller som Keith Moon, Dennis er som en solobassist, og Michael (Bruce) er litt som en John Lennon-type gitarist. Når du setter disse gutta sammen blir det tyngre enn mye annet fra sekstitallet.

– Da vi gjorde «Genuine American Girl» ville jeg ikke spille inn låta lag for lag, men ville derimot at hele bandet skulle spille sammen i studioet. Det eneste vi skulle legge på i ettertid var sologitar, og poenget mitt var at jeg ville gjenskape soundet fra slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet. Dette bandet spiller bare sånn, og dermed låter innspillinga som den gjør. På mange måter klarte vi å finne igjen essensen fra det tidlige Alice Cooper-bandet der.

Til tider dukker gamlegutta opp og gjør noen låter live med Alice, og til høsten skal gjengen også ta turen over til Europa. Spørsmålet er jo da om det har blitt vurdert å gjøre et fullt album med det originale bandet.

– Jeg lukker aldri døra for noe. Da bandet ble oppløst skjedde det uten ondt blod mellom oss. Vi var ikke forbanna på hverandre, og det var ingen rettssaker. Vi var venner som ble separert. Det var ikke en skilsmisse, men en separasjon, understreker Cooper. Vi har alltid hatt kontakt, så da det ble aktuelt å gjøre noe sammen igjen føltes det aldri unaturlig. Det var bare snakk om å samles for å spille.

– Hva som ligger i fremtiden vet jeg ikke, og jeg kan ikke snakke for de andre gutta. Jeg vet ikke om de kunne tenke seg å gjøre ei full plate, men jeg er ikke imot det. Bob Ezrin er også en mann som hele tiden er opptatt av kvalitet, og jeg tror han er med hvis vi med originalbandet kunne klare å skape samme kvalitet som på syttitallet.

– Om resultatet skulle vise seg å bli bare halvveis ville jeg definitivt ikke gjøre ei slik plate, så om det skal skje må det være potensial for å lage et album som virkelig kan sette spor etter seg. Dette ville selvfølgelig bety at vi i første omgang måtte gjøre et forsøk, for å se hva som kunne kommet ut av det.

Vi snakker om de tre gutta som fortsatt er blant oss, men helt fullstendig vil aldri en Alice Cooper-gjenforening kunne bli. Gitarist Glen Buxton døde for 20 år siden, og på en eller annen måte er det klart dette gjør noe med dynamikken i bandet. Alice forteller litt om hva som er forskjellen nå som Glen ikke er involvert.

– Glen var vår Syd Barrett, og faktisk var Glen og Syd kompiser. De kunne sitte i et rom med gitarene sine og Echoplex, og spille sprø ting seg imellom. Da vi mista Glen mista vi også en stor del av bandets personlighet, som er umulig å erstatte. Ingen spilte som Glen, ingen tenkte som Glen, og ingen oppførte seg som Glen. Han var en unik bit av puslespillet, og denne biten er borte.

– På en måte hemmer dette oss i dag. Vi kan alltids hente inn Steve Hunter eller Dick Wagner, og de spiller fantastisk. Saken med disse to er at de er nesten for gode. Glen var god, men han var ikke like glatt som de gutta. Det ville låte bra med en av disse på laget, men det vil ikke bli det originale Alice Cooper. Du kan rett og slett ikke erstatte Glen. Det ville være som å erstatte Keith Richards, og det vil være så godt som umulig, for han har en unik spillestil.

Med eller uten det originale bandet byr «Paranormal» på en del hint i retning av Coopers historie. Dette gjelder både musikalsk og tekstmessig.

– Ja, du har rett i det. Jeg har nok ikke særlig moderne tanker, og jeg tenker ikke i retning av moderne teknologi. Jeg skriver om folk, for folk er mest interessant. Jeg og Bob begynte dette prosjektet med en tanke om ikke å skrive ei konseptplate. Vi lager alltid konsepter, så nå var planen bare å skrive 13 solide og frittstående rockelåter. Den eneste forutsetningen var at alle involverte måtte være enige om at hver enkelt låt holdt mål.

– Når jeg etter hvert begynner å gå gjennom de ferdige tekstene går det så opp for meg at jeg ubevisst likevel har skrevet et konseptalbum. Alle karakterene på plata har en form for unormalt og paranormalt problem, der de har et skrudd syn på verden. Jeg hadde i utgangspunktet ingen tittel på plata, men «Paranormal» var ordet som kunne sammenfatte innholdet på den.

Alice sine platekonsepter har variert fra fri fantasi i mareritthistoriene til Steven, til det dystopiske på «Brutal Planet». Sistnevnte tok for seg den virkelige verden, med blant annet tekster basert på Columbine-skytinga og krigen i Kosovo. Dette var i 2000, men hvordan ser Alice på verdenssituasjonen i dag? Spørsmålet skaper noen sekunder med funderende stillhet fra den snakkesalige mannen, men etter hvert samler han tankene.

– Vet du, jeg er en evig optimist. Jeg er en veldig stor optimist, poengterer Cooper, før han fortsetter. Jeg tror alt vil bli bra. Vi har kanskje 1 prosent av verdens befolking som alene skaper alle problemene. Dette gjelder på begge sider, så jeg snakker da om 1 prosent fra Midtøsten og 1 prosent fra vår del av verden. Denne prosenten krasjer, og plutselig er vi alle involverte. Uten denne ene prosenten av befolkninga hadde vi levd i fred og fordragelighet.

– Ta en hvilken som helst muslimsk familie og en familie fra Texas og før dem sammen, og de kommer til å ha en fantastisk grillfest. De vil ha en flott stund sammen, med latter og moro, uten krig. Den ene prosenten med ekstremister skal derimot ta livet av hverandre, og vi er altså alle involverte. Det hele er på en måte utenfor alle proporsjoner når det gjelde det gode mot det onde, for det er gode mennesker på hver side, og det er noen veldig få onde mennesker som skaper alle problemene. La oss derfor bli kvitt dem.

På «Paranormal» holder Alice seg unna denne typen problemstillinger, og han understreker også at han ikke driver med politikk.

– Jeg driver ikke med politikk av noe slag, men jeg kan godt latterliggjøre begge sider, både når det gjelder politikk og kjønn. Slik jeg ser på det har jeg også lov til det, for du kan gjøre alt om til satire. Hvis folk ikke kan ta en spøk er det deres problem.

– Ta for eksempel «Genuine American Girl» som tar for seg transpersoner. Denne låta støter noen, men dette er meg, og jeg begynte bruke sminke og jeg kalte meg Alice Cooper. Hvis ikke jeg kan ha det moro med kjønnsrollene, hvem kan? Når folk sier at låta er en fornærmelse mot de transseksuelle, sier jeg at jeg tror de vil elske den.

– Vi har på mange måter veldig skrudde måter å se på ting, og vi har nå blitt så politisk korrekte at vi har gjort rasismen tyngre og sterkere enn på syttitallet. Den gang kunne man kalle hverandre nesten hva som helst, og samtidig le av det. Nå må man balansere på en nålespiss, der du for eksempel ikke kan si «asiat». De er jo er jo fra Asia, så hvorfor kan du ikke si asiat? Jo, fordi det visstnok er rasistisk. Forstå det den som kan.

– Jeg er uansett ikke politisk korrekt, men derimot politisk usammenhengende. Hvis noen blir støtt av meg har de bare ikke humoristisk sans, og jeg gjør like mye narr av meg selv som noen annen.

Med de ordene hengende i lufta er den tilmålte tiden ute, og om noen timer er denne trivelige eldre mannen omgjort til sitt alter ego når Alice Cooper og bandet legger Sentrum Scene i grus.

Jan Dahle