I forbindelse med slippet av «Walk The Earth» hadde undertegnede en prat med Europe-vokalist Joey Tempest. Intervjuet kunne første gang leses i Scream Magazine #221, og gjengis her slik det sto på trykk i høst.

De svenske melodiske rockerne i Europe er nok en gang plateaktuelle, og bandet viderefører det klassiske uttrykket fra «War Of Kings» når «Walk The Earth» nå er på markedet.

Europe blir av mange sett på som et åttitallsband, men faktum er at orkesteret har holdt det gående lengre på denne siden av tusenårsskiftet enn kvintettens opprinnelige varighet. Samtidig har gutta nettopp sluppet album nummer seks etter tilbakekomsten, mot fem på åtti- og nittitallet. Det er med andre ord ingen grunn til å se på Europe som et nostalgiband, og musikalsk har svenskene også vært i konstant utvikling. Med David Cobb bak spakene for andre gang har bandet virkelig funnet sin ungdoms røtter, og er med «Walk The Earth» på mange måter godt forankra i syttitallet.

Vokalist Joey Tempest lever et stillferdig familieliv i London, hvilket han har gjort siden 2001, og da var det på tide at han klarte å lokke resten av bandet over dit for plateinnspilling. Resultatet ble et besøk i legendariske Abbey Road Studios, der legender som The Beatles og Pink Floyd i sin tid gjorde klassiske album som «Rubber Soul» og «The Dark Side Of The Moon».

– Jeg har i mange år forsøkt å få gutta over til England for å spille inn ei skive her. Det blir som oftest til at vi gjør innspillingene i Sverige, siden fire av gutta bor der. Vi har også spilt inn i USA, men denne gangen ville jeg virkelig få dem over hit. Tidligere har vi diskutert å bruke Peter Gabriels Real World Studios, og Mark Knopfler har et fint studio (British Grove Studios) med mye bra årgangsutstyr. Det finnes altså en del bra studioer, men det har ikke helt klaffa tidligere.

– Det som så skjedde var at det ble en toukers åpning i Abbey Road, og da ringte jeg Dave Cobb og gutta. Da ble det plutselig interessant for resten av bandet, flirer Joey. Jeg har altså alltid hatt lyst til å få bandet tilbake til London, og sist vi spilte inn her var i 1988 på «Out Of This World».

En pratsom Joey Tempest nevnte at det var to ledige uker i studioet, og han kan fortelle at det aller meste av opptak til «Walk The Earth» ble gjort i løpet av denne perioden.

– Vi hadde ti låter, som ikke var ferdige, men de hadde en god følelse rundt seg. Akkurat som på «War Of Kings» gikk vi så inn i studioet i to uker, og i løpet av den tiden spilte vi inn det meste. Jeg gjør også ferdig tekster, vi kommer opp med coverideer, og i det hele tatt er vi veldig kreative disse to ukene.

– Dave Cobb er også med og arrangerer, produserer og skriver med oss. De låtene vi allerede har løftes i løpet av denne tiden. Alt spilles altså i hovedsak inn på to uker, men deretter fikser vi litt på opptakene. Jeg legger på noe vokal i London, mens Norum kanskje gjør noen gitar-overdubs i Stockholm. Det går altså relativt raskt når vi jobber.

Tempest snakker om Dave Cobb, og han er kreditert som låtskriver på nesten alle spor på «Walk The Earth».

– Det som skjedde var at vi etter «War Of Kings» – første gang vi jobba med ham – virkelig begynte å stole på ham, og vi merka at han tilførte noe til gjengen. Vi stolte også på hans musikalske ideer, og derfor lot vi ham slippe til på denne måten nå. Han er utrolig talentfull, og han spiller gitar, trommer og keyboards. Dave er rett og slett en dyktig musiker.

– Det som skjedde i studioet var at hver morgenen begynte med at Dave hørte på en demo vi hadde gjort under øving, og deretter tenkte han ut hva vi kunne gjøre med hver enkelt låt. Dermed kunne han komme opp med arrangementsideer, eller han kunne foreslå at vi sammen skulle skrive en ny bit til ei låt. Med Dave Cobbs innblanding ble låtene løfta, enda vi på mange måter allerede hadde låtene der.

Det er ikke bare Cobb som er kreditert på låtsiden, for Europe er i dag et kreativt fellesskap på en helt annen måte enn for 30 år siden, da de aller fleste komposisjonene ble skrevet av Tempest alene.

– Jeg elsker virkelig å jobbe med de andre, og de har virkelig kommet seg som låtskrivere. Jeg begynte jo å skrive veldig tidlig. Da jeg var 8-10 år lærte jeg meg akustisk gitar, og jeg likte å sette sammen akkorder. Jeg hørte mye på David Bowie og Elton John, og jeg var interessert i å skrive. I mine tidlige band skrev jeg låter, og da jeg og John Norum starta Force skrev jeg for bandet. John var veldig oppmuntrende, for han var glad vi ikke måtte spille covere hele tiden. Sånn begynte det, og det var på samme måte da vi kom i gang med Europe.

– Jeg var interessert i å skrive låter, mens de andre var mer interessert i å bli gode på instrumentene sine. Dermed ble de utrolig dyktige musikere, mens jeg bare kunne spille gitar, bass, trommer og keyboards bra nok til å gjøre demoer. Nå er ting uansett annerledes, og det er flere måter låter blir til på. For eksempel kan jeg og Mic Michaeli møtes i to dager, bare for å jamme frem ideer mens jeg spiller trommer og synger, og han spiller keyboards. Sånt blir det ofte låter av, og «Walk The Earth» og «Election Day» begynte sånn.

– En annen måte det kan starte på er at John Levén sender bass- og gitarriff til meg, og sånn begynte for eksempel tilblivelsen av «The Siege». John Norum kommer som regel senere inn i bildet, men denne gangen kom han opp med riffene til «Haze» og «GTO», som jeg så jobba videre med. «Wolves» og «Kingdom United» er derimot låter som er mer mine. Jeg synes virkelig vi er et band i dag, der alle skriver. Det er flott for meg, som ofte har jobba alene, å få ideer fra andre.

«Kingdom United» er et spor der man kan ane en del Thin Lizzy i vokallinjene.

– Ja, det er noen Phil Lynott-fraseringer der, tror jeg, humrer Joey. Det var for øvrig den første låta som ble til denne gangen, og egentlig het den «Path Of Democracy». Jeg hadde en konseptide for plata, der det skulle handle om demokratiet. «Kingdom United» handler litt om Magna Carta, og da demokratiet begynte å utvikles i England.

– «The Siege» er et lite postkort fra kampen om Toulouse, Napoleon, og den franske revolusjonen. Litt av konseptet er altså fortsatt der. «Kingdom United» kom for øvrig ut av en liten prog-periode jeg hadde, da jeg hørte på alle skivene til Rush, litt Opeth, og tidlig Jethro Tull. Jeg liker å komme fra et mørkere sted når vi begynner på ei ny plate.

Både Jethro Tull og Rush drar Tempests inspirasjoner tilbake til syttitallet, og dagens Europe-plater har altså mye syttitall i seg. Da kan man lure på om bandet i dag har funnet nye inspirasjonskilder, eller om de gamle inspirasjonskildene utnyttes på en annen måte.

– Jeg tror vi bruker det som ligger i oss fra våre unge år. Det som påvirker deg når du er mellom 15 og 25 år blir ved deg resten av livet, og nå kommer dette frem i oss helt automatisk. Dette er også noe vi har felles med Dave Cobb, for han elsker også gammel Deep Purple og Black Sabbath.

Når det gjelder Cobb snakker vi om en mann som har gjort stormkarriere som knottskruer for blant andre Jason Isbell og Rival Sons. Det var da også sistnevnte som dro Europe mot Cobb.

– Vi begynte å høre en del på Rival Sons backstage, og det var vel John Levén som først spilte «Pressure & Time». Da jeg hørte låta var det første som slo meg tromme- og basslyden, og i det hele tatt følelsen og soundet generelt. Vi syntes det var helt fantastisk. Da vi starta opp Europe igjen var vi blitt litt nerdete på det med lyd, og det blant annet grunnet Audioslave og «Cochise». For oss var det en milepæl når det kom til innspilling av bra rock.

– Vi begynte uansett å snakke om Dave Cobb backstage i England, og ga manageren vår beskjed om å sjekke om han hadde lyst til å jobbe med Europe. Heldigvis for oss svarte Dave at han hadde hørt mye på Europe – og spilt trommer til Europe-plater – og at han gjerne ville jobbe med oss.

«Walk The Earth» består av ti spor, og Joey nevnte at de gikk i studioet med nettopp ti låter. Dette er da også normalen, for bandet gjør ikke mer enn nødvendig.

– Nei, vi har aldri noe ekstra. Akkurat det er litt dumt, for vi skulle gjerne kunne gjort litt special editions og bonusspor, men Europe har gjennom alle år gått inn med kun de nødvendige låtene. Det finnes aldri noe til overs, selv om det selvfølgelig finnes demoer.

Den ene gangen Europe måtte komme opp med ekstralåter var under produksjonen av «Prisoners In Paradise», der plateselskapet viste misnøye, og kom med krav om nye låter.

– Ja, sier Joey, og trekker på det. Jeg må prøve å huske dette riktig nå. «Long Time Coming», og noen flere ble forkasta, men de ble stort sett brukt som b-sider og sånt. Det fantes uansett flere låter som var ferdigskrevet, og det finnes demoer vi gjorde rett før vi gikk i studioet.

– Dette var for øvrig den eneste gangen plateselskapet blanda seg inn på denne måten. De kom til Los Angeles for å høre på skiva, og da mente de vi skulle skrive noen nye låter. Det gjorde vi, og blant annet «Prisoners In Paradise» ble skrevet da. Dette skjedde altså kun denne ene gangen, men også derfor var det viktig at vi i bandet skulle ta alle beslutninger da vi kom sammen igjen i 2004.

At gutta vil ha full kontroll er da også en naturlig forklaring på at Europe i dag har sitt eget selskap, Hell & Back Recordings.

– Ja, og det var også en greie da vi kom sammen igjen, at vi nå ville eie vår egen musikk. Vi lisensierer så ut til partnere som vi liker, og som liker vår musikk. Da lisensierer vi ut for 6-7 år, og deretter kan vi igjen gjøre hva vi vil med materialet, om det er å forlenge lisensperioden, eller hva det måtte være.

Europe i dag har altså en helt annen kontroll på alt det karrieremessige enn for 25 år siden, og Joey forteller om andre ting som er forskjellig for bandet i dag i forhold til åttitallet.

– Det er mye det med erfaring, og at vi dermed også tør å ta flere sjanser. Vi prøver hele tiden å finne et dypere uttrykk, uten å høre på utenforstående. Vi tar også konsekvensene av alt vi gjør, men det gjør oss altså mer modige. Det er uansett fortsatt de samme fem gutta, som har en sterk drivkraft. Alle gir alt for Europe, og det er ganske uvanlig at et band som var populært på åttitallet har de samme medlemmene i dag. Vi er også kanskje et av få band fra den perioden som har lykkes med å gå videre, og at vi dermed ikke gjør den samme plata igjen og igjen.

Dagens Europe er den samme besetningen som gjorde «The Final Countdown» i 1986. I etterkant av suksessalbumets slipp sa John Norum takk for seg, og ble erstatta av Kee Marcello. Siden gjenoppstandelsen i 2004 har det igjen vært den klassiske besetningen med Norum på laget som har vært gjeldene. Tempest ser da heller ikke for seg at det ville være mulig å bytte ut medlemmer i dag.

– Nei, det tror jeg ikke, for alle tilfører så mye. På de tre siste platene har alle vært med og bestemt, arrangert, og vært med i gjengen, kan du si. Jeg er kanskje på mange måter en drivkraft, og den som maser på at det er på tide å gjøre ei ny plate, men kreativiteten er i dag alle fem. Derfor går det ikke an å bytte ut noen.

Det har gått 13 år siden Europes comeback, og da snakker vi om lengre tid enn den tiden bandet eksisterte i første runde. Var denne varigheten i det hele tatt noe Joey så for seg i 2004?

– Nei, jeg gjorde kanskje ikke det, men det var uansett et håp om at vi kunne jobbe langsiktig. Vi visste vi hadde mye bagasje, og vi hadde så mye åttitallsforankring i bandet at vi visste det ville ta flere plater før vi kunne stå på nye bein. Det var klart at det ville kunne ta 3-4 skiver, men nå er vi ute med den sjette, og det begynner nesten å bli litt uvirkelig. Samtidig er det en utrolig god følelse, og på de tre siste platene har vi funnet en medvind igjen.

Til tross for disse seks albumene på 2000-tallet er det fortsatt mange der ute som kun ser på Europe som et åttitallsband, og det må vel skape en viss frustrasjon.

– Nei, det plager meg ikke nå lenger. Vi har hatt såpass flaks at vi på en måte har blitt etablert i rockemiljøet, og rockejournalister og rockefans vet at vi er her, og at vi gjør nye plater. Det holder for oss, og vi vet jo hva det innebærer å bli et crossover-band. Det er heller ikke så kult på alle plan, for det blir mye promotion og mye TV.

– Det er ikke noe vi strever etter i dag, men vi vil gjerne være etablert i rockeverdenen. Vi vet samtidig at det finnes et publikum der ute som bare kjenner oss for noen låter fra åttitallet, og jeg tror det er en lang prosess å nå ut til disse personene. De hører gjerne ikke på rock på den måten, men det er noe vi er klar over.

Det Joey nevner om promojobbing og TV var blant tingene som gjorde at Norum forlot skuta da det virkelig begynte å ta av i 1986, og vokalisten er da heller ikke i tvil om at det ble for mye av den slags i Europes kommersielle storhetstid.

– Det ble alt for mye, og vi kunne jo reise rundt i to måneder kun for å drive promotion. Det var opp til ti fotoseanser per dag, og gjerne et par playbackshow på kvelden. Som musikere var spesielt John Levén og John Norum ikke det minste interessert i det livet, og det kan jeg forstå. Det tok livet av en del av kreativiteten og musikerfølelsen.

– I dag ville vi sagt nei til mye, selv om vi skulle fått en hit. Vi sier også allerede nei til en god del, og da blant annet TV som er playback. Sånt gjør vi ikke lenger. Vi sier også nei til familieprogrammer og den slags. Det er ikke fordi vi er divaer, men fordi det ikke gir noe kreativt sett, og det gir heller ingen ny energi til bandet. Snarere tvert imot.

– Det skal likevel sies at det var litt annerledes da vi var yngre, og vi lærte mye av dette kjøret. Vi hadde også en utrolig kul og for oss en stor tid. Det er få forunt å være et av verdens største band, spille på de største TV-showa, bo på de flotteste hotellene, og reise med privatfly og helikopter, så det er jo utrolig hva vi opplevde. Samtidig var det viktig å holde beina på jorda, og da gjøre «Out Of This World» og «Prisoners In Paradise».

– Allerede på «Prisoners In Paradise» begynte vi også å føle at det var på tide å komme videre, og det altså før jeg gjorde soloplatene mine, og fant denne singer/songwriter-siden ved meg. Da vi kom sammen igjen hadde vi fått litt mer dybde, og mer erfaring, som vi kunne gå videre med.

Tempest trekker her frem en annen musikalsk side ved seg selv, som han utforska gjennom tre album fra 1995 til 2002. I dag føler sangeren uansett at han får utløp for all sin kreativitet gjennom Europe.

– Det holder for meg slik det er i dag. Europe bruker jo ideer fra hver og en av oss, og der er det elementer som godt kunne vært brukt i solosammenheng også. For meg føles det som om jeg får utløp for egne ideer innad i bandet, som for eksempel «Pictures», som er en gammel ide. Jeg føler derfor ikke for å gjøre ei soloplate i dag, men kanskje det skjer igjen en gang langt inn i fremtiden at jeg vil gjøre noe som er helt annerledes. I dag har jeg uansett ingen slike visjoner.

For eksempel et band som Eagles valgte å benytte medlemmenes solomateriale i konsertsammenheng, men sånt har vært lite oppe til debatt i Europe.

– Det har muligens blitt diskutert litt i sin tid, men ikke mye. Vi har valgt å ikke spille Tempest- eller Norum-låter på Europes turnéer, for vi vil fremstå som et rent Europe. Det er likevel ikke helt umulig at det kan skje en gang, men jeg tror likevel ikke det, for nå har Europe så mye materiale å ta av.

De siste åra har Europe gjort turnéer der bandet har spilt både «Wings Of Tomorrow» og «The Final Countdown» i sin helhet. Dette betyr også at en del låter ble spilt for første gang på svært lenge, og da kan man lure på om det er deler av dette materialet Joey Tempest i dag finner litt vanskelig å stå inne for.

– Ja, kanskje det, men det er egentlig vanskelig å si. Hver gang man gjør ei plate, eller skriver ei låt, så gjør man det man synes er best der og da. Det betyr at vi virkelig ville gjøre de låtene vi spilte inn den gang, og da går det ikke an i ettertid å si at det skulle man ikke gjort. Man er der og da så inne i akkurat det man driver med, og det er viktig for ens utvikling. Hver låt er viktig for å komme til neste låt, for å komme til neste skive, så alt har sin plass. Dermed går det ikke an å ta bort ei låt fra «Wings Of Tomorrow» eller «The Final Countdown», for da faller korthuset sammen.

– På den annen side førte det å turnére med «Wings Of Tomorrow» til at vi fortsatte å spille «Wasted Time» etter den turnéen. Da vi kom frem til «The Final Countdown»-turnéen var det kult å gjenoppleve låter som «Time Has Come», og for meg personlig var det kult å spille «Love Chaser». Det var mange låter vi ikke hadde spilt på mange år, og det var morsomt.

En annen spesiell konsert for bandet var Sweden Rock Festival i 2013, der Europe gjorde et virkelig karriereoppsummerende sett. Samtidig var gamle forbilder i form av Scott Gorham og Michael Schenker med som gjester.

– Vi var veldig overraska og glade for at de sa ja, og spesielt Michael Schenker, for han pleier ikke gjøre så mye slikt. Scott Gorham hadde vi nok møtt en del ganger tidligere. Det var for oss en magisk kveld, for det var et langt show, med mange låter.

De to gjestene bandet hadde på scena den kvelden var kanskje av ekstra stor betydning for John Norum. Tempest har på sin side også drømmegjester, men innrømmer at det i all hovedsak er uoppnåelige drømmer.

– Det finnes mange gode, flirer Joey. De største er David Bowie, og den typen artister, for de har gjort dypest inntrykk. Min første plate var «Space Oddity»-singelen, som ga meg mye inspirasjon, men de tidlige Deep Purple-platene er også fantastiske. Ian Gillan, og Black Sabbath med Dio, gjorde også inntrykk. Nå er både Dio og Bowie borte, så det er vanskelig.

– Vi gjorde en festival i Hellas på 2000-tallet, der både Chris Cornell og Robert Plant også spilte. Da fikk jeg snakke med dem begge backstage, og det var utrolig. Jeg er veldig stor Robert Plant-fan, og jeg har også fulgt ham gjennom solokarriera hans. Han er et av mine største idoler og forbilder, men den typen artister skjer det jo ikke at vi får jobbe med.

Det at Tempest er en så stor Plant-fan forklarer kanskje hvorfor Led Zeppelins «Since I’ve Been Loving You» endte opp på Europes livealbum «Almost Unplugged».

– Det var faktisk ei viktig låt for oss å gjøre. Konserten var jo bare ment for streaming på nettet, men så valgte vi også å slippe den som både plate og DVD. Den versjonen vi gjorde av «Since I’ve Been Loving You» ble brukt litt her i England, og den hjalp på en måte med å løfte oss opp på neste trinn her. Jeg bodde jo her, og fikk med meg en del som ble skrevet om vår versjon. Det er også en av mine favorittlåter med Led Zeppelin.

Avslutningsvis returnerer vi til «Walk The Earth», og undertegnede gir Tempest i oppdrag å plukke ett spor derfra som kan sies å definere dagens Europe.

– Det er litt vanskelig, for plata byr på forskjellige eventyr. Jeg må nok likevel si at tittelsporet er noe fantastisk, som vi selv mener er blant det beste vi har gjort. Den synes jeg avspeiler Europe der den er litt progressiv, litt majestetisk og heavy, men samtidig melodisk. Ellers er det altså vanskelig å si, for plata er som en helhet litt mer progressiv og mørkere. Jeg liker også «Election Day» veldig godt, og den har litt mer klassisk rock- og Deep Purple-vibber.

Joey omtaler «Walk The Earth» som majestetisk, og dette litt pompøse er noe vi også finner i ei låt som «Last Look At Eden».

– Jeg tror dette er noe vi har i oss, og som du sier er «Last Look At Eden» også ei låt som har mye av dette. Du finner det også i «Firebox». Det er noe av det klassiske Europeiske, og litt melankolske og majestetiske, som vi liker å gjøre iblant.

Med det sier vi takk til Joey Tempest for denne gangen, og lar mannen returnere til familielivet i London.

Jan Dahle