Seigmen
Tønsberg, Støperiet
16/12-2017

Det er mulig Seigmen er i ferd med å sette en ny juletradisjon i hjembyen Tønsberg, for bandet inntar for andre år på rad Støperiet helga før høytiden. Samtidig skal kvintetten i kveld bevege seg utenfor det tradisjonelle når et visst fokus legges på albumet gutta normalt ikke spiller så mye fra, «Radiowaves».

Det åpner relativt forsiktig når Seigmen inntar scena med «Performance Alpha» – som er en av få «Radiowaves»-låter som har blitt spilt litt også i senere år – og for virkelig å overraske publikum drar bandet deretter i gang «The World Revolves Around You». Dermed er ryktene om at nettopp «Radiowaves»-materialet skal plukkes frem i kveld bekrefta.

Det er 20 år siden «Radiowaves» så dagens lys, og det som skulle bli Seigmens avskjedsalbum (om vi ser bort fra samleplata «Monument») har altså ikke frekventert bandets setlister i særlig grad siden orkesterets gjenoppstandelse i Dødens Dal i 2005. Selv om vi ikke får en gjentakelse av «Total»-konsertene på Støperiet i 2014 – der hele det da aktuelle jubileumsalbumet ble fremført – blir det dermed en svært gledelig feiring av ei sterk plate i kveld.

For de som måtte være mer ukjent med Seigmens engelskspråklige side er det uansett også nok å feste seg ved i kveld, der «Ohm» og allsangfavoritten «Slaver Av Solen» er først ut av materialet folk flest vil betrakte som klassisk. Alt er også som det bruker å være visuelt sett, der scena innhylles i røyk og lys. Samtidig leder Alex Møklebust seansen fra sin lille opphøyning midt på scena, der publikum etter hvert lystrer vokalistens minste vink.

«Fra X Til Døden» er som alltid et tungt høydepunkt fra Seigmens tidlige dager, mens «Nihil» markerer tiden da bandet ble allemannseie. Alt dette er fornøyelig, og bandet er i god form. Den gamle Tønsberg-forbannelsen er for lengst brutt, og gutta koser seg helt tydelig på scena foran et hjemmepublikum som har fylt Støperiet til randen.

For de av oss som har sett Seigmen en del er nettopp «Radiowaves»-innslagene den virkelige kakepynten i kveld, og det blir flott når Sverre Økshoff leverer svevende gitartoner i «Trampoline (Enjoy A Movie You’ve Never Seen)». Samtidig er dette materialet annerledes på flere plan, der bandet på det aktuelle albumet begynte å ta inn mer synther og programmeringer i lydbildet. Uten tangentist på scena ligger dette elementet i kveld i hovedsak på boks.

Trommis Noralf Ronthi finner riktignok veien over til et keyboard når tiden er inne for at Kim Ljung skal bytte til gitar, samtidig som bassisten tar seg av sangen i «Guilt». Dette blir også et annerledes innslag, der det roes veldig ned. Heftigere blir det så når «Neon Sun» blir nok en av kveldens mange topper, der konserten strengt tatt er uten dødpunkter. Nå blir det til og med bevegelse i gitarist Marius Roth, som finner veien fra sin plass på scenas venstre side, og over til trommepodiet.

«Metropolis» og «Döderlein» drar etter hvert konserten inn i allsangmodus igjen, og når disse følger «Mesusah» byr kveldens seanse på noe for enhver, uansett hvilken periode man måtte foretrekke av Seigmens historie. Som en annerledes avslutning gjør så Roth sitt vokale glansnummer i form av «Agnus Dei», og dermed settes et midlertidig punktum på en forsiktig måte.

Det er uansett ikke over, for publikum vil ha mer, og bandet har etter hvert nok en overraskelse på lur. Første ekstranummer blir «Hva Vi Elsker» – en av to låter i kveld fra bandets ferskeste slipp, «Enola» – men så er tiden inne for å grave dypt i Seigmens katalog når gutta plukker frem «Dråben», samtidig som Zeromancer-gitarist Dan Heide entrer scena for et gjestebidrag. Det blir en flott versjon av Gasolin’-låta, og igjen en veldig gledelig opplevelse for den delen av fansen fra nær og fjern som nærmest fotfølger bandet fra konsert til konsert.

Denne fansen vet også at en Seigmen-konsert ikke er over før bandet nok en gang har vist sitt eierskap til deLillos’ «Hjernen Er Alene», og det er selvfølgelig nettopp denne som avslutter kvelden. Dermed har Seigmen levert en konsert som har tilført den etter hvert litt nødvendige forandringa, for å gjøre det hele litt ekstra spennende.

Jan Dahle