They live inside of my head


Dream Police
Drøbak Havneblues
28/7-2017

I 1990 slapp Dream Police et fenomenalt debutalbum, og året etter kom den gode oppfølgeren, men så forsvant bandet, tilsynelatende for godt. På tampen av forrige tiår begynte kvartetten så plutselig å røre litt på seg igjen, men det har kun vært snakk om spredte konserter, og ingen full satsing fra bandets side. Dermed er det en aldri så liten begivenhet når bandet ankommer Drøbak Havneblues.

Dream Police åpner med å jamme i gang «Down On Your Luck» fra «Messing With The Blues» men fokuset i settet ligger definitivt på den selvtitulerte debuten. Med kun ei låt innspilt på denne siden av tusenårsskiftet er det heller ingen tvil om at Dream Police i dag er å betrakte som et nostalgiband, men takket være særdeles solid materiale er dette ei rolle bandet fyller med hell.

Med «Rock Dolls», «Hit And Run» og «Little Angel» følger gutta på med bunnsolide låter, samtidig som Dream Police fortsatt er et glimrende band. Trommis Ole Petter Hansen og bassist Rino Johannessen legger et solid fundament, som groover godt i blant annet den «ferske» «Wild World». Odd René Andersen synger fortsatt utmerket, der rockeimaget fra tidlig nittitall er bytta ut med sixpence og en koselig middelaldrende manns fremtoning.

Noe av det som virkelig gjorde Dream Police til et særdeles suverent band var utvilsomt gitarist Trond Holter – som ikke helt har matcha sitt arbeid på bandets to plater verken før eller siden – og han står på scenas venstre side og strør om seg med fete riff og soloer konserten igjennom. Dermed leverer alle østfoldingene godt, og med dette låtmaterialet er det dermed ikke mulig å feile.

Det som derimot er et lite problem er lyden, for Tronds gitar drukner når man går litt bakover i teltet. Dermed er lyden klart best helt i front, men her blir på et tidspunkt basskassene vel dominerende. Vi får altså ingen optimal lydopplevelse i kveld, men det er likevel ikke vanskelig å glede seg over det musikalske.

For å fylle inn litt mellom sine egne låter velger kvartetten å krydre settet med å covre sine favoritter som igjen covra sine forbilder. Dermed holder bandet seg i Van Halen-verden når «You Really Got Me» og «Oh, Pretty Woman» blir sydd sammen tidlig i showet, og den nå tradisjonelle «Tobacco Road» kommer i siste del av konserten.

Hele førsteskiva, med unntak av «When The Sun Goes Down», spilles. Det roes dermed ned med «Surrender», hvilket fungerer bra, mens bandet er på sitt aller ypperste når «Rock Me» og «On Fire» spruter ut fra scena. «It’s Only Love» blir en vinner fra bandets avskjedsskive, men konserten er strengt tatt helt fri for dødpunkter. Fra samme album plukkes før øvrig også «In My Monkey Hour» frem, og denne utvides med en sekvens der Holter får briljert litt ekstra.

Når tiden er inne for ekstranumrene er det debutsingelen som står på programmet, og «Hot Legs» blir fulgt av den uhøytidelige «Uncle Gus». Dermed blir det gode muligheter for Andersen til plukke frem munnspillet han har brukt relativt flittig i løpet av konserten, og førstnevnte blir naturlig nok et av konsertens høydepunkter. Med det kan man også konstatere at det heldigvis finnes øyeblikk der Dream Police ikke bare er å finne inne i hodet…

Jan Dahle

Advertisements
They live inside of my head