I en sal på mentalhospitalet

I morgen inntar Alice Cooper Sentrum Scene, og det er en god anledning til å robbe arkivet. Der har undertegnede funnet et intervju med skrekkmesteren fra 2008, som sto på trykk i Scream Magazine #128. Den aktuelle plata den gang var «Along Came A Spider», og her presenteres samtalen om dette albumet – og andre emner – omtrent slik den sto på trykk for sju år siden.

Verden er full av mennesker som bør sperres inne for godt, og Alice Cooper er en mester i å skrive historier om dem. Han er også en mester i å spille ut rollene på scena, noe som fører til bortimot daglige henrettelser. Dette har så langt ikke tatt knekken på den gamle skrekkmesteren, og dermed er Alice atter en gang aktuell med en historie om en psykopat og han edderkopp.

Alice Cooper er ikke mindre enn en levende legende, og gjennom 40 år har mannen levert rock og show som om de to elementene ble skapt som en enhet. Når han nå er ute med sitt 25. studioalbum, «Along Came A Spider», er det i typisk Cooper-ånd blod og gørr som gjelder. Når både edderkopper og lukkede anstalter også er en del av historien om en massemorder, er flere velkjente elementer på plass.

Når dette intervjuet gjøres har Alice Cooper nettopp gjesta Kvinesdal, og på telefonen fra Danmark påstår han at han er så nær at han nesten kan se undertegnede. Dette er i aller høyeste grad en tvilsom påstand, men at denne skribenten derimot så Cooper fire dager tidligere er sikkert.

– Det var en god konsert.

Ja, og endelig ser det ut til at du har fått orden på bandet igjen, for jeg vil påstå det var en periode etter at Ryan Roxie forlot bandet som det ikke fungerte like bra.

– Du har nok rett i det, for noen ganger når du må sette inn en ny gitarist forandrer det hele bandet. Resultatet er gjerne at du må gjennom mange konserter før alt setter seg. Når det gjelder dette bandet har jeg hatt med Keri Kelli og Jason Hook en stund nå, og jeg begynte med Jason på ei side, og Keri på den andre, men det fungerte ikke helt. Når jeg derimot fikk Jason over på Chuck Garrics side, og plasserte Keri på venstre side ble alt mye bedre.

– Av en eller annen grunn forandra det soundet på showet, og det ble straks noe helt annet. Eric Singer er jo alltid fantastisk, og han er sammen med Chuck bandets anker. Viktig for å få det hele til å fungere er det også å finne de rette låtene, og dermed må man i blant ta ut en og finnen en annen for å få den rette rytmen i showet. Nå har vi alt på plass, og jeg er veldig fornøyd med bandet.

Trommis Eric Singer er tidvis som en svikefull nomade å regne, og han løper som en veldressert hund over til Kiss straks Paul Stanley og Gene Simmons knipser med fingrene. Når Alice da velger å fortsette samarbeidet med et så ustabilt bandmedlem, må det være et sterkt ønske fra Coopers side å ha nettopp Singer på laget.

– Vi har et par trommiser vi liker å jobbe med. Tommy Clufetos, fra Rob Zombies band, har gjort to turneer med oss. Han spiller annerledes. Litt mer høyenergisk kan du si, og han er litt mindre klassisk rock i uttrykket enn Eric, men det er på en måte en fin avveksling nå og da. Vi har også brukt Jimmy DeGrasso, som spilte med Megadeth, og som i sin tid gjorde et par turneer med meg. Jeg har ikke noe imot litt forandringer i ny og ned, men min hovedtrommis er Eric Singer.

Det bandet vi nylig så i Kvinesdal er også bandet som har gjort «Along Came A Spider», men enkelte medhjelpere har vært innom studioet.

– Platas to produsenter – Greg Hampton og Danny Saber – er også veldig flotte gitarister, så jeg hadde fire virkelig gode gitarister å jobbe med på plata. Som et resultat er jeg musikalsk sett utrolig fornøyd med hva vi fikk til i studioet. Ei låt som «Vengeance Is Mine» er også ei veldig sterk scenelåt, og der falt det meg umiddelbart inn at den måtte passe for Slash. Jeg ringte opp Slash og fortalte ham at jeg hadde denne heavy låta, litt av «The Black Widow»-typen, og da han hørte den ville han spille på den.

«Along Came A Spider» er i det hele tatt ei veldig gitarorientert plate.

– Ja, og min filosofi var hele veien at gitarene skulle brukes ved enhver anledning. Jeg har alltid likt band som er basert på gitarer og riff – jeg har alltid drevet med hardrock, i grenseland mot metal ved enkelte anledninger – og jeg mente at vi måtte putte på så mye gitarer som mulig med alle disse fantastiske gitaristene i studioet. Jeg hadde ikke noe ønske om å dytte på for mange andre elementer. Når vi kommer over på balladene kan man derimot legge på litt strykere eller noe annet, men for rockelåtene var det snakk om å rocke mest mulig.

Når det gjelder samarbeider med låtskrivere er det ett som stikker seg frem her, og det er «Wake The Dead», som er skrevet i fellesskap med Ozzy Osbourne, og vi lar Alice selv fortelle bakgrunnen for samarbeidet.

– Ozzy skrev egentlig låta sammen med Danny Saber for et annet prosjekt, men det var kun munnspillpartiet og verset de gjorde. Da jeg hørte det de hadde skrevet likte jeg groovet i det, og jeg ba om å få fullføre låta. Resultatet ble ei kul låt. Jeg skrev selvfølgelig teksten, men jeg ville også beholde munnspillet, for jeg likte virkelig det som ble spilt der.

Når det gjelder balladene Alice nevnte tidligere er det en som helt klaret drar tankene mot John Lennon, og som vanlig har ikke Cooper noe imot slike sammenligninger.

– Her mener du selvfølgelig «Killed By Love», og den hadde en naturlig helling i den retning. Jeg kan gjøre en god John Lennon-imitasjon, og jeg mente vi skulle putte på litt ekko – John var en venn av meg, så han hadde ikke hatt noe imot en slik liten tribute – og vi lot deretter låta flyte litt sin egen vei. Da jeg først hørte «Killed By Love» minna den meg noe om The Beatles’ «Don’t Let Me Down», og jeg mente umiddelbart av vi skulle beholde den feelinga på låta, for den ville uansett ikke bli «Don’t Let Me Down».

Coopers forhold til Lennon er legendarisk da de begge var involvert i «The Hollywood Vampires», kanskje tidenes mest berykta brorskap for tørste stjerner. Alice var på denne tiden alltid på fylla, og John var inne i sin «Lost Weekend»-periode, borte fra Yoko Ono i New York City, og sammen med sin elskerinne May Pang i Los Angeles.

– Det var meg, John, Keith Moon, Harry Nilsson, og en mengde andre smågale fyrer. Vi pleide å møtes hver kveld på Rainbow, og drikke til ingen var i stand til å stå oppreist.

I dag er Alice en av få fra denne gjengen som fortsatt er blant oss, og er det ikke alkoholen som har tatt knekken på dem er det, treffende nok i Alice Cooper-sammenheng, ustabile mennesker som har ført til at verden har mista store kunstnere.

– Jeg traff faktisk Bernie Taupin, som også var en av gutta fra den gang, for en stund siden, og han er i god form i dag. Harry Nilsson var en av mine virkelig gode venner på den tide, og Keith Moon var alles bestevenn. Keith var en kar jeg virkelig hadde glede av å ha som venn, og han er også den beste trommisen jeg noen gang har hørt.

Moon klarte også å blande seg inn i enkelte Alice Cooper-konserter i sin tid, men dette var lenge før vampyrene begynte å terrorisere Rainbow Bar & Grill.

– I Detroit på sent sekstall spilte gjerne både MC5, Iggy og The Stooges, Alice Cooper, og The Who på East Town Theatre, og da spilte vi rett før The Who. Vår siste låt var en jamaktig sak, og siden begge trommesetta sto oppe begynte plutselig Keith å spille i tillegg til Neal.

– Det var hele tiden en konkurranse mellom Keith og Neal, og Neal ville alltid finne ut hvor mange trommer Keith hadde i settet, for så å skaffe seg én mer. Når du hadde disse to trommisene spillende samtidig, ble det slik at vi andre bare måtte stoppe opp et øyeblikk for å la dem spille denne gigantiske trommesoloen.

Alice Cooper er virkelig i skravlehumør i dag, og mannen som ofte kan fremstå som litt programmert innen promoprat rundt den aktuelle skiva sporer mer enn gjerne av. Vi drar oss likevel igjen inn mot «Along Came A Spider» og platas konsept, samtidig som jeg nevner at soundet er et sted mellom mannens to forrige garasjeplater og «Brutal Planet».

– Ja, det vil jeg også si, og det soundet passa inn i det bildet jeg ville tegne av massemorderen i historien. Det som gjør ham til edderkoppen er at han ser seg om for å finne det største rovdyret av dem alle, og for ham er det edderkoppen. Dermed plukker han ut åtte ofre, og når politiet finner disse er de alle pakka inn i silke, slik en edderkopp gjør etter å ha fanga ei flue. Likene mangler også ett bein, og politiet lurer på hvorfor han alltid tar et bein. Svaret på det er at du trenger åtte bein for å kreere en edderkopp.

– Denne karen er altså et slags psykotisk geni, men samtidig blir han tatt da han blir forelska i sitt åttende offer. Det er en god historie, men på slutten får du som lytter høre at dette aldri har skjedd. Mannen det handler om har vært på asylet i 28 år, og alle mordene har bare skjedd i hodet hans. Dette er på en måte en lite twist på slutten av plata, da det viser seg at han snakker med edderkoppen sin. Dette er også en historie som danner en god basis for et Alice Cooper-show, og det bør bli moro.

Alice har allerede en del planer klare for det aktuelle showet, men ikke alle bitene er på plass.

– Vi kommer nok til å åpne med en del hits, og deretter går showet over i edderkoppseksjonen.

På samme måte som showet i dag går inn i «Welcome To My Nightmare»-avdelinga?

– Ja, riktig, men det vil bli et lengre segment denne gangen. Vi kommer til å gjøre så mange nye låter som mulig, så lenge det blir en fornuftig story i showet. Etter en eller annen henrettelse av Alice vil vi i sedvanlig stil komme tilbake for «School’s Out» og andre hits, så hele showet kommer til å følge den velkjente Alice Cooper-formelen. Jeg vet ikke akkurat hvordan edderkoppshowet blir, for jeg skriver på det akkurat nå.

– Når et show skal skapes setter jeg meg ned med blant andre bandet, og min datter, Calico, for å komme opp med ideer. Calico er veldig dyktig, og hun er både regissør og skuespiller. I tillegg har jeg min kone som er koreograf, så vi setter oss ned sammen for å finne ut hva som skal skje i showet. Det handler om å komme opp med en storyline, og å finne en god måte å starte det hele på. Det kan bli snakk om å ha de avkappa beina hengende på veggen som trofeer, og jeg begynner å få et bilde av hvordan scena kan komme til å se ut. Det gjelder også å finne de låtene som får storyen til å fungere.

Det er liten tvil om at temaet – og mest sannsynlig showet – er veldig klassisk Alice Cooper, og hovedpersonen selv er så absolutt enig i en slik påstand.

– Ja, dette er en klassisk Alice-historie. Jeg har skrevet ti korte historier, men sju eller åtte av disse kan jeg ikke se som sceneshow. Denne, og den neste, ser jeg derimot for meg at vil fungere ypperlig på scena.

Betyr dette at det er en oppfølger på gang?

– Nei, jeg vil ikke si en oppfølger. Det er en helt annen historie, men det er en historie jeg har tro på. Jeg har så langt ikke skrevet tekster eller noe slikt, men derimot er altså selve storyen klar.

De som er kjent med Alice Coopers konsepter opp gjennom åra vet at edderkopper er et tilbakevendende element, og man kan jo lure på om dette er basert på en aldri så liten edderkoppfrykt hos Cooper selv.

– Du tok meg der. Jeg er ikke på noen måte redd slanger, men jeg liker virkelig ikke edderkopper. Det er nok også derfor jeg skriver om dem. Slik jeg ser på det er noe som for meg er skremmende, noe jeg bør skrive om. Det er noe med alt fra små edderkopper til sorte enker eller taranteller – jeg har ikke noe imot å se på dem, men å få en på deg uten å vite det, det er litt skremmende.

– Det er mange historier rundt i Arizona, der jeg bor, om folk som er bitt av sorte enker eller brune eneboere. Disse er virkelig farlige, og ofte mer farlige enn slanger. Dette er noe som har blitt hengende ved meg, og dermed har fulgt Alice. Edderkopper, asyler, dødsstraff, og galskap, er hva jeg vil si er gjennomgangstemaer på platene mine.

Når det gjelder steder med polstra vegger er «From The Inside» Coopers definitive mesterverk, og det hele er som kjent basert på mannens egne erfaringer fra innsiden. Spørsmålet er uansett hvor vel Alice faktisk følte seg etter oppholdet, da han presterte å komme opp med et show som blant annet besto av dansende whiskyflasker.

– Ja, det var en snodig ide, flirer Alice. Det var nok slik jeg følte det på innsiden, som en alkoholiker på et asyl. Det var mer et asyl enn et rehabiliteringssted, og det var også et veldig dyrt asyl. Som den eneste som var der inne for alkoholproblemer – resten var der for mord eller andre eksempler på galskap – var dette perfekt for meg å skrive om. Galskap er for meg som et fantastisk Disneyland, for det er så mye å ta tak i innen emnet.

– Det samme gjelder mareritt, for når du skriver om mareritt er du ikke begrensa til å skape fornuft. Mareritt er tross alt ikke fornuftige. Ofte når du våkner opp fra en drøm lurer du på hva i all verden som pågikk der. Du kan godt drømme at din bestemor har en ape, mens du selv er på et fly, og når du våkner forstår du ingenting av hvor alt det kom fra. «Welcome To My Nightmare» var sånn sett en serie med galskap, som ikke på noen måte handla om logikk og fornuft.

Det var i 1969 Alice Cooper platedebuterte med «Pretties For You», og året etter kom «Easy Action», men det var først ved tredje forsøk ting virkelig begynte å fungere. «Love It To Death» het plata, året var 1971, og Alice Coopers første store hit ble «I’m Eighteen». For å komme dit måtte en viktig brikke på plass, og det var produsent Bob Ezrin, en mann Alice selv gir mye av æra for at musikken til slutt fant sin nå klassiske Alice Cooper-form.

– Han var utvilsomt den perfekte produsenten for oss. Han kom inn og var like sulten som oss, men han hadde så mye mer kunnskap om musikk enn oss fem i bandet. Vi hadde en kunnskap rundt hard rock, og bakgrunnen vår var Yardbirds og The Kinks, og vi hadde også en kunnskap rundt skrekkfilmer, TV og halloween. Bob tok alt dette, og på en måte vevde det hele sammen.

– Han kom inn, satte alle elementene sammen, og resultatet var «Love It To Death». Med det kom «Ballad Of Dwight Fry», giljotinen, psykopaten i tvangstrøya, og alt dette. Det var et perfekt partnerskap, og Bob var mannen som ga oss soundet vårt. Det var han som gjorde oss til et musikalsk veldig bra band. Før Bob Ezrin var vi kun et ok psykedelisk band. Bob forandra oss fra larve til sommerfugl. Han tvang oss til å spille bra, for han sa at vi skulle konkurrere med Led Zeppelin og Rolling Stones.

– I ti måneder gjorde vi ikke annet enn nærmest på nytt å lære hvordan bandet skulle spille instrumentene sine, og jeg måtte lære på nytt hvordan jeg skulle synge. Jeg måtte også lære en ny måte å skrive tekster på. Du kan si det sånn at Bob sendte oss gjennom et lynkurs, med det resultatet at bandet vokste ti nivåer.

Det som utvilsomt var Alice Coopers problem på de to første platene var at bandet fullstendig mangla struktur.

– Ja, det var problemet. Det hører jeg når jeg hører på «Pretties For You» nå, men på den annen side var det en viss sjarm over musikken også. Da Frank Zappa hørte på låtene fra «Pretties For You» sa han at han ikke forsto greia. For meg var det et stort kompliment, og det føltes godt å høre Frank si at han ikke fant noe fornuft i «10 Minutes Before The Worm», «Today Mueller» eller «B.B. On Mars». Han sa videre at han var interessert i bandet nettopp fordi vi ikke på noen måte fremsto som noe fornuftig, og fordi vi het Alice Cooper.

– Jeg likte det faktum at vi klarte å forvirre Frank Zappa. Senere trengte vi å komme oss videre, for vi måtte bli et levedyktig band. Saken var den at en del personer på en måte likte oss, men de likte ikke musikken vår. Da Bob Ezrin fikk satt klørne sine i musikken fikk vi «I’m Eighteen», «Long Way To Go», og disse låtene. Han gjorde ordinære låter om til mesterverk.

Prakteksempelet på det er «Reflected», fra «Pretties For You», som skulle dukke opp i ny drakt i 1972, og bli nok en hit for Alice Cooper.

– Ja, der har du et veldig godt eksempel. Vi skrev «Reflected», men Bob foreslo at vi skulle gjøre den om til nærmest en stor hymne. Han mente låta var for god til å forbli i den formen den hadde, og derfor mente han vi burde skrive den om. Vi gjorde nettopp det, og plutselig hadde vi «Elected».

– Da handla den om Alice som stilte som motkandidat til Richard Nixon. Det hele var så absurd og så latterlig, men samtidig var det John Lennons favorittlåt. Når du hørte den låt den litt som ei The Who-låt. Den var stor, med blåsere, den var satirisk, og den var smart. Det var rett og slett en rockehymne.

En annen viktig brikke i Alice Coopers karriere er manager Shep Gordon som har stått ved Coopers side i 40 år, og her snakker vi om en virkelig eventyrhistorie i en så veldig ofte råtten bransje. Alt for ofte har vi hørt historier om managere som har gått bak sine artisters rygg, stukket av med penger, og på andre møter lurt sine klienter opp i stry. Selvfølgelig med påfølgende rettstvister. Slikt har aldri vært en del av Coopers liv, og ryktene skal ha det til at Alice og Shep aldri har skrevet en kontrakt vedrørende samarbeidet, noe Cooper bekrefter.

– Du har rett, vi har ikke, og har aldri hatt, en kontrakt oss imellom. Det er virkelig uhørt i denne bransjen, men slik er det faktisk. Nettopp dette er kanskje den merkeligste historien vedrørende min karriere. En artig sak når det gjelder møtet mellom meg og Shep er at det var Jimi Hendrix som introduserte oss. Jimi visste at vi var et lokalt band – som på en måte var et utskudd – og han møtte Shep, og foreslo for ham at han skulle bli vår manager.

– Shep møtte oss, og sa da ja til å bli manageren vår. Allerede neste dag ble vi signa av Frank Zappa, så alt skjedde i løpet av et par dager. Etter sju år – der vi vandra rundt uten manager, og knapt klarte å skrape sammen penger nok til noe å spise – hadde vi plutselig både manager og platekontrakt.

Det er klart historien om Cooper og Gordon er flott, men har aldri Alice vært redd for å bli lurt av mannen som på mange måter sitter med kontrollen både over karriera og økonomien?

– Nei, svare Cooper kontant. Det er egentlig vanskelig å forklare, men det er noen i livet ditt du virkelig stoler på, og du bare vet at de ikke kommer til å lure deg. Jeg vet ikke om du har hatt noen slike personer i livet ditt, men sånn er Shep. Verken jeg eller Shep hadde noen gang vært i et slikt partnerskap, men jeg ga ham bare beskjed om at jeg tok meg av musikken, så fikk han ta seg av pengene. Jeg måtte stole på ham, og han måtte stole på meg, og slik forble det.

– Det har i løpet av 40 år aldri vært en eneste gang jeg har stilt spørsmål ved hva Shep driver med. Selv i dag kommer Shep til meg, og forteller hva som vil bli budsjettet for et show, og hvor mye penger vi kan tjene på en turne, men faktum er at jeg ikke vet hvor mye penger jeg tjener per konsert. Slik jeg ser på det bør jeg ikke være involvert i det finansielle, for det er ikke økonomi jeg driver med. Jeg aner heller ikke hvor mye jeg betaler bandet. Ved årets slutt får jeg alltid en utgreiing som sier hvor mye vi har tjent i løpet av året, men jeg har aldri stilt spørsmål rundt dette, og det fordi jeg stoler på ham.

Ved et par anledninger kan man selvfølgelig stille spørsmål ved om ikke Shep burde grepet inn på det artistiske plan, og spesielt gjelder det i situasjonen der Alice valgte å være med på A-Teens’ radbrekking av «School’s Out».

– For meg er ei låt bare ei låt, og min versjon av «School’s Out» kommer aldri til å forandre seg. Den har fått sin plass i rockehistorien. Om et band kommer i dag og vil gjøre sin versjon er det helt greit, for det forandrer ikke min versjon. For meg er ikke låtene en hellig religiøs opplevelse, men derimot kun rockelåter. Det å gjøre en versjon av «School’s Out» med A-Teens har fortsatt ikke noe med min versjon å gjøre. Derimot kunne jeg spørre min 13 år gamle datter om hun hadde hørt om A-Teens, og da hun sa ja fortalte min humoristiske sans meg at jeg kunne gjøre «School’s Out» med dem.

– Jeg visste at de kom til å gjøre en veldig snill versjon, og treffe et publikum jeg ikke på noen måte vil treffe til daglig. Det handla om et publikum som kanskje ikke engang var kommet i tenåra, og sikkert aldri hadde hørt om Alice Cooper. Dermed tenker jeg at det ville være utrolig morsomt om Alice Cooper plutselig skulle dukke opp i en video med A-Teens. Det monsteret vil skremme ungene, og de har ingen anelse om at jeg var med å skrev låta. Jeg ser heller ikke på noen måte på dette som en krenkelse av låta.

Når vi først er inne på snodige samarbeider er også «Stand» verdt å nevne. Vi var så vidt innom dette samarbeidet med Xzibit sist undertegnede hadde en prat med Alice Cooper, men la oss utdype tanken bak dette overraskende samarbeidet noe, og samtidig få noen standpunkter fra Cooper selv om hvordan livet bør leves.

– Jeg liker å gjøre ting folk ikke forventer, og dette ble gjort for sommer-OL i Athen. Ideen bak plata («Unity») var at man skulle plukke en samarbeidspartner man egentlig aldri kunne tenke seg å jobbe med. Da jeg ble spurt om å bidra sa jeg at jeg hater rap, og jeg foreslo da å gjøre noe med Xzibit. Jeg skrev teksten som sier «If you don’t stand for something, you will fall for anything», og deretter spurte jeg Xzibit hva han sto for.

– Jeg var veldig fornøyd med min del av låta, og jeg hadde ikke noe ønske om at han skulle komme inn og si «Yo man, I got a big car, I got the bitches, and I got the hos» i typisk rap-stil. Når det viste seg at han trakk frem sønnen og andre ting som fungerte, var alt greit for meg. Han ga meg ikke det samme gamle rap-våset om å ha flest biler og mest diamanter, og det gjorde meg glad.

Når man får ei så seriøs låt som dette, er det da Vincent som tar over litt, eller er det fortsatt Alice som synger?

– For meg var dette ren Alice. Ser du politisk på Alice – selv om Alice hater politikk – og du stiller spørsmålet om Alice er ei due eller en hauk, så er det ingen tvil om at Alice er en hauk. Alice er ikke nødvendigvis fred og kjærlighet. Han er mer typen som mener at om noen slår deg i ansiktet, skal du slå hardere tilbake. Alice har alltid hatt sin egen måte å håndtere slike situasjoner på.

– Det er litt sånn «Don’t mess with Alice», på samme måten enkelte sier «Don’t mess with America», ler Cooper. Dermed er Alice en kar som står oppreist for det han tror på. I «Stand» sier jeg at uansett hva du gjør, må du ikke bare bli nok et ansikt i mengden. Tror du på noe må du stå for det. For meg betyr det sånn sett ikke noe hva du tror på, bare du ikke står der som en annen blomst på jordet. Du må ha en mening, og stå for den.

Dette er klare ord fra Cooper, og et felt det er enkelt å være enig med ham på. Hvordan er det så med Alice Cooper, har det vært perioder i hans karriere det har vært vanskelig å stå oppreist og stolt?

– Nei, jeg tror ikke det. Det er klart det er perioder der du forandrer mening om ting, men jeg mener uansett det verste du kan gjøre er å legge deg langs middelveien. Du må enten være til høyre eller venstre, oppe eller nede, eller sort eller hvit. Du kan ikke bare flyte omkring i middelveien. Vær kald eller glohet, men aldri lunka.

– For meg er det forskjellen på folk som får noe gjort, og de som ikke kommer noen vei. Det verste du kan være er middels. Vær enten virkelig dårlig eller riktig god. Jeg har gjort plater folk har sagt er det verste de har hørt, og da er jeg på en måte fornøyd. Ønsket mitt er at folk skal mene platene mine er fantastiske eller direkte elendige, flirer Alice.

Når denne skribenten nevner at det er enkelte middelmådigheter i Coopers katalog trekker han selv frem ei plate jeg hadde planer om å nevne.

– Du har nok rett i det. Når jeg tenker på plater som ikke var helt der oppe kommer jeg på noen, og «Lace And Whiskey» er en av dem, og det er et par andre. Jeg kan selvfølgelig skylde på at jeg var en alkoholiker på den tiden, og at jeg derfor ikke var på mitt beste, men på den tiden var dette uansett det beste jeg kunne få til. Det er likevel nok plater som er «over the top» til at jeg er stolt over de fleste platene mine, men du kan si at jeg er mer stolt over enkelte av dem enn andre.

Hvordan Alice Cooper i lengden vil stille seg til «Along Came A Spider» gjenstår å se, men per i dag er mannen naturlig nok fornøyd med sitt siste verk. Plata føyer seg også som tidligere nevnt inn i en lang Alice Cooper-tradisjon, og selv om Vincent Damon Furnier har passert de 60 er det ingenting som tyder på at hans alter ego begynner å dra på åra.

Jan Dahle

Advertisements
I en sal på mentalhospitalet