Riverdogs «California»
Frontiers

Tilbake i 1990 befant Vivian Campbell seg mellom Whitesnake og Def Leppard, noe som førte til at gitaristen slo seg sammen med vokalist Rob Lamothe og bassist Nick Brophy i deres Riverdogs. Resultatet ble den gang et selvtitulert album, før Vivian og bandet gikk hver sin vei. Ved et par anledninger på 2000-tallet har Riverdogs og Campbell etter hvert funnet tilbake til hverandre, og nå er «California» ute i butikkene.

Med «American Dream» åpner albumet med godt driv og melodiske vokallinjer fra Lamothe, og samtidig legger Campbell gode riff og en smått heftig solo. Dermed er det opplagt at bandets hovedpersoner leverer varene.

Allerede i andre spor, «The Revolution Starts Tonight», roes det litt ned, og det hele blir ganske så sjelfullt når Rob kommer inn med sangen. Dette er riktig så bra, og det fortsetter litt i samme gate når Campbell virkelig legger sjela i gitartonene i «Something Inside». Det er da også mye relativt rolig stoff på plata, men Riverdogs vinner samtidig på at låtene er riktig gode.

«You’re Too Rock’n Roll» er ikke veldig rock’n roll, men groovet som bassist Nicky Brophy og trommis Marc Danzeisen legger bak gitarene og vokalen tilfører noe fengslende. I det hele tatt er «California» ei skive som griper tak i deg, selv om drivet fra åpningssporet ofte uteblir utover på plata.

De rocker riktignok godt i siste del av «The Heart Is A Mindless Bird», der Vivian byr på rivende gitarer, men før gutta kommer så langt er det et litt sart preg over låta. Også «Search For A Signal» fremviser Riverdogs’ mer rocka sider, men det er med det mer sjelfulle materialet bandet virkelig treffer nerven, slik de gjør i «Welcome To The New Disaster».

Hele tiden er det en fornøyelse å lytte til Vivian Campbell, og fansen hans har dermed mye å glede seg over på «California». Vi snakker om den absolutt beste plata gitaristen har vært involvert i siden Def Leppards undervurderte «X», og kombinasjonen av Campbell og Lamothe er da også glimrende på hele albumet.

Når skiva er ved veis ende, og den fine «I Don’t Know Anything» ebber ut, er du umiddelbart klar for å trykke play igjen, for å nyte herligheten på nytt.

Jan Dahle