På TV-en står en blond og billig tjueåring som bedyrer sin uskyld, men dette er ikke det siste neket fra «Paradise Hotel» som drømmer om kjendisstatus. Virkelighets-TV er fortsatt mange år unna å forderve verden, og tjueåringen skal doble alderen før han selv faktisk blir involvert i TV-genren. Nei, året er 1983, og en haldenser som går under navnet Ole I’Dole er et av de heteste navnene innen norsk pop med singelen «Det Va’kke Min Skyld», og albumet «Blond Og Billig».

Siden tidlig åttitall har Ole Evenrud vært en del av både norsk og internasjonalt musikkliv, enten som artist under varierende navn, eller som produsent og bakmann i bransjen. Selv om mannens artistkarriere i hovedsak fikk en foreløpig slutt da det glade åttitallet gikk over i det triste nittitallet, ble Evenrud-navnet aldri borte for de som leser platecovere ned til minste detalj.

I løpet av de siste åra har Ole igjen begynt å stikke seg litt frem på artistsiden, og på blant annet We Love The 80s i Telenor Arena har publikum kunnet se og høre ham fremføre sine største hits. I slutten av april returnerer han også til scena med et fullt Evenrud-show, når han inntar Brygga Kultursal i Halden for ei reise gjennom hele sin karriere.

Også en del ny musikk har blitt sluppet digitalt litt i det stille de siste par åra. Her finner vi både nyinnspillinger av Ole I’Dole-klassikere, coverlåter, og noen nye komposisjoner. En CD kommer også i forbindelse med nevnte Halden-konsert, så på mange måter er Ole Evenrud tilbake, men likevel ikke for fullt.

Denne tilsynelatende gjenoppstandelsen er blant emnene vi er innom når undertegnede og Ole slår seg ned på mannens sparsommelige kontor i Halden sentrum. Først og fremst er målet med intervjuet uansett å oppsummere åttitallets fem album, og med det Ole I’Dole, Ole, Evenrude og Ole Evenrudes musikalske reise som spenner fra det hovedpersonen selv ser på som pinlig til det han fortsatt er stolt av.

For alle som har hørt «Blond Og Billig», og med det sporet «Heltene Er Trette», er det ingen hemmelighet at Ole Evenrud – som kom til verden 17. november 1962 – på syttitallet fikk opp øynene for datidens tidsriktige glamrock, og det er med det historien virkelig starter for vår venn.

– Det begynte første gang jeg hørte «Blockbuster!» med The Sweet. Jeg hørte jo musikk før det, men det er det øyeblikket jeg husker at jeg ble sykelig opptatt av musikk, humrer Ole. Dette var i 1973, og det var glamrock-greia. Det var også Slade, Bowie, T.Rex, Mott The Hoople, og de som var populære på den tiden, men det var Sweet jeg ble mest fan av først.

– Dette gikk så litt over i 1977, for det som skjedde da var Magnus Uggla. Før det var det også litt punk som Sex Pistols, The Stranglers og The Clash. Det var da det ble en tanke om at dette kunne også jeg gjøre. Med punken kom det at alle kunne starte band, for du trengte ikke lenger være flink. Du kunne begynne for deg selv, og lage egne plater. Samtidig hørte jeg nok også mye på Tom Petty, Eagles, Ian Hunter, og amerikansk melodiøs rock.

Ole er ekstremt enkel å få i tale, og om ikke undertegnede hadde grepet inn for å utdype enkelte emner underveis føles det som om mannen kunne fortalt historien fra A til Å uten avbrudd. Han ler gjerne mye av seg selv, samtidig som han peker i retning av der ting skjedde. Han forteller med glød og entusiasme, og når vi nærmer oss slutten av syttitallet er han fremme ved tanken om å starte band selv, og orkesterets navn blir The Brats.

– Vi begynte å spille i band, og samtidig begynte gutta i byen som Tom Skjeklesæther og Henning Kvitnes å gi ut plater. Det så så moro ut å drive med det i stedet for alt annet jeg drev med. Jeg begynte å henge i ræva på dem, og da fikk jeg gitt ut noe på et plateselskap de hadde.

Vi er nå fremme ved Ole Evenruds platedebut i 1981. Låta heter «Jæ Ær Færi'», og slippes på et samlealbum bestående av i all hovedsak band fra Halden. Plateselskapet er New Noise, skiva heter «The Big Voice Of New Noise», og bidraget til Ole I’Dole & Jentene er lite imponerende.

– Den låta er spilt inn med et band jeg hadde på den tiden, noen jeg gikk på skole med. Det er ikke pent, det er helt forferdelig. Jeg jobba jo som Idol-dommer noen år senere, og jeg hadde ikke gått videre til Oslo med den, ler Ole. Det var uansett en start. Jeg lot også de gutta kalle meg Ole I’Dole, og jeg hadde jo aldri gjort det hvis jeg hadde hatt seriøse ambisjoner.

– Det var Tom Skjeklesæther som kom opp med navnet, og hadde jeg tenkt at det var dette jeg skulle drive med i livet hadde jeg jo sagt «Kyss meg i ræva». Jeg skulle jo uansett bare lage ei plate, og så skulle jeg begynne på skola igjen, og få meg en jobb. Musikk var ikke noe du levde av den gang. Det var mer noe du hadde som hobby. Det gikk mange år der folk spurte meg hva jeg drev med, og da jeg sa at jeg drev med musikk sa de «Ja, men hva jobber du med». Mora og faren min var bekymra til langt ut på åttitallet, men det gikk egentlig utrolig bra etter hvert, så da holdt de kjeft.

– New Noise ga ut denne plata med lokale band, og vi spilte inn oppe i Tistedal hos Claes Neeb, som hadde studio der. Det var også der de spilte inn Saturday Cowboys. De samme gutta ga også ut «Livet Er For Kjipt» med Lars Kilevold. Det var der de tjente pengene sine, men de hadde glemt en liten detalj, og det var å skrive kontrakt med Lars. Da ble han kjøpt opp av EMI, og jeg tror Skjeklesæther fortsatt er sur på ham. Jeg er derimot god venn med Lars, men jeg ble kjent med ham etterpå, via Lage Fosheim, Eivind Rølles og The Monroes. Lars var fra Fredrikstad, og på den tiden gikk man etter det selskapet som var nærmest, og var du fra Fredrikstad lå det i Halden.

– New Noise gikk konk, og den eneste jeg visste om som kjente folk i plateselskapene inne i Oslo var Tom Skjeklesæther. Jeg hadde spilt inn en demo i Roxy Studio i Fredrikstad sammen med tre av gutta i Tåm Box. Tom tok denne med inn til Oslo, og leverte den hos noen plateselskap. Blant låtene på demoen var «Det Va’kke Min Skyld». Det var jo egentlig ei Tåm Box-låt, og den er skrevet av bassisten der, Roald Andreassen. «Det Va’kke Min Skyld», «Hvis Jeg Var Gud», «Heltene Er Trette» og en til var på den demoen.

– Tom gikk til tre plateselskap, og alle var interesserte. Det var Studio B, som Helge Westbye drev, og så var det Arne Bendiksen, og Notabene som Ole Sørli drev. Det var på en måte en indie-tanke. Han ville ikke gå til de utenlandske, så det var bare de lokale norske. Jeg var i møte med alle, men Ole Sørli var den klart mest karismatiske. Jeg husker han ble sett på som nærmest en guru, for han kjørte helsides annonser i VG, og det virka som om han tråkka til. Han var veldig overbevisende, og jeg skrev selvfølgelig under på tidenes verste platekontrakt.

Ole ler godt av dette i dag, og poengterer at han ikke på noen måte er bitter. Når det gjelder Ole A. Sørli, er han mest kjent som mannen som, på godt og vondt, styrte karriera til Dollie og Dollie De Luxe. Før den tid hadde han på sekstitallet vært medlem av The Cool Cats, og mot slutten av syttitallet var han involvert i DB Records, som blant annet hadde megasuksess med Geir Børresen og Smurfene. I 1980 signerte han Dollie til labelen, og deretter tok mannen med seg ungjentene til sitt nystarta Notabene Records for duoens andre album. I 1982 skrev så Ole I’Dole kontrakt med Sørli, og dermed var mannen både manager, produsent og plateselskapssjef for østfoldingen som først skulle slippe singelen «Det Va’kke Min Skyld».

– Der spilte tre av karene fra Tåm Box, og Trond Holter og Vidar Knutsen spilte gitarer. Den kom på sommeren 1982. Skulle du bli popstjerne den gang måtte du slå igjennom på 10 I Skuddet, og der kunne man få teste ei låt tre ganger, men kom den ikke inn i løpet av de tre forsøkene fikk du ikke flere sjanser. I løpet av høsten hadde vi testa den tre ganger, og på seks måneder solgte vi 150 eksemplarer av singelen. Det så ikke spesielt lyst ut, og albumet var ferdig innspilt. Vi skjønte uansett at den låta var den som hadde størst mulighet til å bli en hitsingel.

Vi avbryter historien om «Det Va’kke Min Skyld» og veien mot suksess, for Ole har nettopp nevnt en vesentlig brikke i puslespillet, gitarist Trond Holter. Gjennom hele åttitallet skal de jobbe sammen av og på, men la oss få på plass historien om hvordan disse gutta ble kjent, og begynte å jobbe sammen.

– Trond er fetteren til en barndomskamerat av meg. På midten av syttitallet var denne kameraten fan av Alice Cooper og Queen, mens jeg var Sweet-fan. Han fortalte da om fetteren sin ute i Sponvika som het Trond, og som også var Sweet-fan. Trond begynte å spille gitar da han var 12 år, og han var virkelig flink. Jeg gikk og sikla på ham som gitarist, men han drev med noe som var mer heavy-rock. Han var veldig Van Halen-fan, men bandet hans kom ikke noe vei.

– Det var også en gitarist til i bandet, Vidar Knutsen, og jeg visste at om jeg kjøpte ut begge to så fikk jeg med meg Trond på mitt prosjekt. Resten av bandet var ikke viktig for Trond, men Vidar var viktig, for de kjørte litt Thin Lizzy-type tostemte soloer. De var et team. Vidar slutta da vi skulle inn til Oslo for å jobbe på plata høsten i 1982. Jeg og Trond sto på togstasjonen her i Halden og skulle ta 10-toget inn til Oslo. Ti over halv ti hadde ikke Vidar kommet, så vi ringte ham, og da vekte vi ham. Vi sa at han kunne rekke det hvis han sprang, men han var så trøtt at han bare sa «Jeg slutter», og det var det.

Vi beveger oss tilbake til lanseringa av «Det Va’kke Min Skyld», og Ole forteller videre om veien for å nå ut til det norske folk.

– Jeg og Ole Sørli diskuterte hva vi skulle gjøre, og så fikk jeg endelig komme på TV. Jeg tror det var en tirsdag i desember, og da skjønte vi at det begynte å boble. TV var så sterkt den gang, for det var bare én kanal. Vi sa at det å komme på TV var som å turnere i to år. Da prøvde vi oss med å teste låta en fjerde gang, og satsa på at ingen avslørte oss. Da gikk den rett til topps på 10 I Skuddet. Timinga var god, for da kom «Blond Og Billig» ut kvarteret etter.

«Blond Og Billig» ble altså spilt inn på høsten i 1982, og da jobben endelig var gjort måtte dette feires. Det er også da plata får sin tittel.

– Vi feira at vi var ferdig med innspillinga av albumet, og det var med en fest hjemme hos Ole Sørli. Marius Müller satt der i den røde skinnjakka si, og han spurte hva plata skulle hete. Jeg sa at tittelen var «Leken Og Livet», og da svarte han «Faen, du kødder, plata må jo hete «Blond Og Billig»». Det ble tittelen, og senere kjøpte jeg ei flaske whiskey til Marius som takk for at han kom opp med den.

Materialet på «Blond Og Billig» er skrevet av et sammensurium av låtskrivere, men ei låt står Evenrud for helt på egenhånd. Det er den tidligere nevnte «Heltene Er Trette», og Ole forteller litt om hvordan resten av materialet ble til.

– Det var gjerne sånn at noen hadde noen sanger, og så hadde jeg noen tekster. «Hvis Jeg Var Gud» hadde jeg teksten til, og så gikk jeg til Jostein Sætre i Tåm Box som skrev musikken. Da jeg overtok «Det Va’kke Min Skyld» fra Tåm Box var det naturlig å spørre om de hadde flere, og da hadde Roald noen låter som ikke hadde ferdig tekst.

– Jeg var også kompis med Noice-gutta i Sverige, og det var snakk om at jeg kanskje skulle bli den nye sangeren der da Hasse Carlsson slutta. Jeg var mye i Stockholm, og da bodde jeg hos Peo Thyrén og Freddie Hansson. Peo er med og skriver «Framtidsskrekk», og så er det ei Noice-låt der som heter «Vi Rømmer Bare Du Og Jeg». Jeg kom jo tilbake senere, da jeg skrev mange låter for Peo da han var i Sha-Boom.

På «Blond Og Billig» finner vi også «Jeg Skal Bli Voksen», som er Oles norske oversettelse av The Moves «Blackberry Way». Ei låt Gary Holton & Casino Steel også slapp omtrent på samme tid som Evenrud ga ut sin versjon.

– Jeg spilte inn låta fordi jeg er gammel Magnus Uggla-fan. Kompbandet hans, Strix Q, hadde spilt inn «Hem Till Stockholm Igen», som er en svensk versjon av «Blackberry Way», i 1978. Den syntes jeg var drittøff, og da vi gjorde den skrev jeg en norsk tekst til låta. Da plata mi ble sluppet kom Holton og Steel også med samme låt, og vi visste ikke om hverandre. «Blond Og Billig» var ei plate som bare kom til underveis. Det var ikke sånn som man tenker i dag, der man har et kanvas og finner ut hva man skal lage.

Det er vel også derfor «Blond Og Billig» stilmessig spriker en del. Tar man for eksempel et spor som «Space, Action, Sex Og Blod», så hinter den litt i retning av hva band som Depeche Mode drev med på denne tiden.

– Ja, for denne kommer fra Geir Bjørhovde, som var en synth-fyr. Den ville vi gjøre, for det låt litt moderne. Plata er en salig blanding av hva som var i rommet, og så øvde vi inn og spilte inn. Mer tanke enn det var det vel strengt tatt ikke bak plata. Det var en dugnad. Likevel synes jeg skiva, for det den er og for den tiden den lever i, er fin.

– I ettertid, da jeg ble låtskriver og produsent på ordentlig selv, synes jeg egentlig Ole Sørli – han er salig og død, så vi skal ikke si noe dritt om ham – var en mye bedre markedsføringsmann enn en musikkprodusent. Jeg synes plata halter på måten den er laget. Det er mye rare rytmer og sånt, der det kunne vært kjørt mer rett frem.

– De siste åra har jeg pussa opp mye av disse gamle låtene, fordi jeg ikke orker å høre på dem i de gamle versjonene. Samtidig skulle Sørli alltid ha deg opp i så høye tonearter at du holdt på å dø, så jeg har lagt låtene ned noe. Det er snakk om å gjøre det effektivt innenfor det jeg er opptatt av, som er å fortelle historier. Jeg er ikke opptatt av om den høyeste tonen er H eller G. Når jeg gjør «Ann-Helen» på nytt vet jeg at det er en helt annen pondus og trøkk. Med Sørli var det gjerne bare en tagning, og det fikk holde.

– Jeg er ikke noen dårligere vokalist enn mange av de jeg hører på. Magnus Uggla er ikke noen stor sanger, og det vi driver med handler ikke om det. Kim Larsen, Bob Dylan eller Tom Petty er heller ikke store vokalister. Don Henley er derimot en stor vokalist. Han kan synge telefonkatalogen, og du får gåsehud.

– Uansett, plata ble det den ble. Den er laget i den tiden, og på den måten ting ble gjort. Det som likevel er moro er at i motsetning til 95 prosent av de andre som holdt på samtidig, er jeg fortsatt med. Det er Torstein (Flakne) og Dag (Ingebrigtsen), av de jeg kjenner fra den tiden, som fortsatt holder på. Ingrid (Bjørnov) er fortsatt der, men det blir noe helt annet. De aller fleste vi var i konkurranse med ble borte. Det ble jo jeg og, men jeg har på en måte kommet tilbake.

Som nevnt er ikke Ole Evenrud en mann som er gnien med ordene, og etter en liten avsporing drar vi oss tilbake til historien, og 1983. Kanskje noe av det som gjorde «Blond Og Billig» til en suksess var det at ungdommen kunne kjenne seg igjen i tekstene. Det hele fremsto som ærlig, og kanskje selvopplevd. Dermed lurte man også på hvem «Långa» var.

– Han bodde rett der oppe, sier Ole, og peker ut av vinduet i retning festningen, og han het Tom Engelbrecht. Det var en kamerat. Han var to meter høy, og det var derfor vi kalte ham «Långa». Han spilte i alle band som var, og prøvde å bli popstjerne over alt, men det skjedde aldri. Tom spilte også med Holter i Bangkok Sucks. Han og Dagfinn Strøm (senere Sha-Booms Dag Finn) var med i alle band, så «Långa» var reell.

– Mesteparten av det du hører på plata er noe jeg har følt eller ment. Da jeg ble profesjonell låtskriver skrev jeg «I love you» og den slags, for da visste man ikke hvem som skulle synge dritten. Da måtte man være veldig generell, og tekstene skulle ikke handle om en dritt. Det skulle bare låte fint. Det er veldig kjedelig. Når jeg skriver til meg selv kan jeg skrive historier, og det er så mye mer givende.

– Det er også derfor jeg synger på norsk igjen, for det er en helt annen greie å kommunisere på morsmålet. Jeg har gjort begge deler, og jeg ser en helt annen reaksjon hos publikum når jeg synger norske tekster som betyr noe, enn når jeg bare synger noe engelsk som går over hodet på folk.

Nok en liten avsporing, men vi finner igjen veien tilbake til 1983. «Blond Og Billig» er ute, og tiden er inne for å legge ut på veien.

– Jeg og Marius Müller hadde samme band hele 1983. For å slippe å spille oss i hjel delte jeg og ham på bandet, for da fikk gutta nok jobber til å leve av det. Bandet het The Gang og besto av Ole Petter Hansen (trommer), Terje Severinsen (gitar), Tom Roger Jensen (keyboard), og Terje Engedahl (bass).

Man har hørt historier om fansens galskap rundt et band som The Kids få år tidligere, men like vilt ble det ikke for Ole I’Dole.

– Nei, men i 1983 – da jeg fortsatt bodde hjemme hos faren min – kunne jeg våkne på morgenen, titte ut, og se at det gikk vilt fremmede ute i hagen. Det kom også omkring 25 fanbrev hver dag, så det ble jo pappesker av det. Popstjernehysteri er jo en veldig flyktig greie. Det kommer veldig fort, og så forsvinner det veldig fort. Det varte vel til 1984, da jeg gjorde «Sayonara».

Nå kommer vi inn på en del av Evenruds karriere han er lite stolt av, og han ser utvilsomt på «Sayonara» som sitt artistiske lavmål. Samtidig er dette hans første samarbeid med produsent Kjell Lövbom, bedre kjent som Kee Marcello fra Easy Action og Europe.

– Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da. Det er mulig jeg tenkte på penger. Vi hadde ikke låter, for vi hadde aldri tid til å sette oss ned og skrive sanger. Du spilte hver helg, og onsdager, hele tiden. Siden jeg bor her jeg bor huska jeg Harpos versjon av «Sayonara». Samtidig hadde Ole Sørli en kamerat i Japan, og da så han muligheten til å selge en blond fyr der borte. Da var «Sayonara» helt fantastisk.

– Den sangen er som å gå rundt med et dasslokk rundt halsen, og jeg har ikke spilt den siden. B-siden (Gary Glitters «I Love You Love Me Love») var mer min greie, og da drev jo Kjell med Easy Action, så det syntes vi var moro å gjøre. Kjell jobba jo også med Noice, så det var der jeg ble kjent med ham. Alt henger på en måte sammen.

Noe av det som mangler i Evenruds karriere på åttitallet er musikkvideoene, men til nettopp «Sayonara» ble hans eneste video spilt inn. Det er nå Ole for eneste gang under vår samtale blir en anelse målløs.

– Ja, jeg sliter med den, jeg kjenner jeg rødmer, sier haldenseren og tar seg til sitt sprutrøde ansikt.

Vi blir enige om å la «Sayonara» og badestampen ligge, og beveger oss over på det at Ole etter hvert fikk et nytt backingband.

– I 1984 begynte jeg å reise med Geir Bjørhovde, som jobba for Ole Sørli. Geir hadde et band som het Axis, men trommisen der ville ikke være med, så da fikk jeg med en sekstenåring som het Øystein Andersen (senere blant annet kjent som Sporty i Wig Wam). Han spilte i band borte på Rockehuset, og han var klar. Han var en utrolig morsom fyr.

Mens vi sitter og snakker om både det ene og det andre rundt Oles karriere kommer det frem at han også var en tur oppe i Trøndelag, for å finne ut om det kunne bli et samarbeid med trioen som var på vei mot noe stort som Stage Dolls. Etter litt debattering kommer vi frem til at dette må ha skjedd i 1984.

– Jeg var oppe på Melhus og øvde med Erlend (Antonsen), Torstein (Flakne), og Terje (Storli). Jeg hadde sett Stage Dolls på TV, og dette var på sommeren. Vi visste ikke helt hva vi ville, men jeg hadde lyst til å spille sammen med de gutta. Ole Sørli la ut for flybilletten, humrer Evenrud. Det var da jeg ble kjent med gutta, og vi ble fort gode venner.

– Dette var før Stage Dolls tok av, og et sånt band ville jeg spille med. Hele historien min er jo ei lang rekke av forsøk, som blir til noe etter hvert. Du kan ikke bare gå på og gjøre de riktige tingene, for da skjer det ikke en dritt. Du må ikke være redd for å feile. Hvis folk sier at det jeg gjorde da eller da var dårlig, så sier jeg bare at jeg var ikke bedre på den tiden.

– Sørli ville at det skulle være veldig pop, men jeg følte allerede da at jeg hadde lyst til å gå i en mer rocka retning. Det er da Trond kommer inn igjen.

Trond Holter er dermed på plass igjen når Ole går inn i studioet for neste plate, selv om den unge gitaristen hadde valgt å ikke bli med Evenrud på turne. Geir Bjørhovde bidro også på «Blond Og Billig», og er igjen involvert når oppfølgeralbumet, «Popaganda!» spilles inn. Også deler av Lava bidrar, og det samme gjør trioen som sammen med Ole skal spille inn «One Size Fits All» noen år senere. Kjell Lövbom holder stand som produsent, en rolle han for øvrig på samme tid også hadde for Dollie De Luxe, så som Evenrud påpeker henger alt sammen på en eller annen måte.

– Produksjonsmessig var ikke Kjell helt oppe i ringene på «Popaganda!», men der var det veldig mange fine låter, synes jeg. Det var mye bra på tekstene, og jeg var veldig tungt påvirka av Magnus Uggla på den plata.

Du gjør jo Ugglas «Astrologen» der.

– Ja, jeg gjør det, men også det jeg skriver selv er påvirka av ham. «Ayatollah» kunne jo vært Magnus Uggla, på mange måter. Nidvisa om de som gir ut Se Og Hør, og alt dette er veldig Uggla.

Her sikter Ole til «Den Enes Nød, Den Andres Brød», som er et oppgjør med sladrepressa. Han mener likevel ikke han selv var av de som fikk gjennomgå mest på denne tiden.

– Jeg har hatt mange forhold til Se Og Hør, og noen har vært mer anstrengt enn andre. Den teksten smitta mer over fra Dollie, for de hadde et helvete med Se Og Hør. Jeg vanka jo mye sammen med jentene, og jeg så hvor jævlig besjt det Se Og Hør holdt på med var. De ble kalt lesbiske, det var boikott, og det var helt sykt. Jeg var jo prega av den greia, og jeg var nervøs hvis jeg skulle gjøre intervju med Se Og Hør.

Suksessen fra «Blond Og Billig» lot seg ikke følge opp med «Popaganda!», og skiva er den eneste av Evenruds album som ikke gjorde seg bemerka på VG-lista. Hovedpersonen selv mener det har mye med singelvalg å gjøre, for da historien om svovelpredikant Hans Bratterud, «Ayatollah!», ble sendt ut ble det bråk.

– Den ble jo totalforbudt på radio. Nå er det festlig, flirer Ole, men det var ikke festlig da. Det drepte jo albumet kommersielt, for når singelen ikke satt, da satt ikke noe annet heller. Som et resultat ble jeg droppa av Sørli, og jeg mista alt. Bandet, plateselskapet, managementet, og alt mista jeg på en gang.

Ole var tydeligvis litt i opposisjon med kristenfolket og moralistene på denne tiden, noe også «Norge I Tørt, Trist Og Grått» bærer preg av, der haldenseren tar et oppgjør med avholdsbevegelsen.

– Dette var også litt takk for sist, for jeg fikk vanvittig tyn for «Hvis Jeg Var Gud» på plata før. På den tiden var det jo sånn at hvis vi spilte konsert første juledag, så ble det satt ut bord på dansegulvene, for det var ikke lov å danse.

– Mens vi holdt på å spille inn «Popaganda!» husker jeg vi måtte reise for å spille på Rørosmartnan, for å tjene penger. Da leide Ole Sørli inn Lava-gutta til å spille for oss, så ting lå på det nivået. Dette var «Norge I Tørt, Trist Og Grått».

Ole har vært inne på at popstjernestatusen er en flyktig ting, og når han i «VIP Beauties» tar for seg jentene som hopper fra den ene stjerna til den andre, må man igjen lure på om vi har med en selvbiografisk Evenrud, og hans opplevelser med groupies, å gjøre.

– Nei, skal jeg være helt ærlig tror jeg det er et forsøk på å skrive «Skandal Bjotis» av Magnus Uggla. Som gammel popfan hadde jeg sett filmer fra utlandet, der det var hysteriske tilstander. Når du da kom til hverdagen som Ole I’Dole fikk du fanbrev fra 12 år gamle jenter med tannregulering, som likte hester og Ole I’Dole, i den rekkefølgen. Så groupies var det ikke mye av. Det var et antiklimaks, flirer Ole.

– På den tiden var vi jo mye et coverband. Vi spilte på lokalet, og vi måtte spille populære sanger. Folk ville høre AC/DC, Van Halens «Jump», Kiss, «Run Runaway» av Slade, og i det hele tatt det som var populært for øyeblikket. Vi var ikke et danseband, men vi arva likevel på en måte tradisjonen etter blant andre Septimus. Vi skulle jo også spille så lenge, for det var stort sett snakk om 3 ganger 45 minutter. Det hadde vi jo ikke repertoar til, men vi prøvde å skrive noe selv innimellom.

Og så lager man en norsk tekst til Ian Hunters «Irene Wilde», og kommer opp med «Ann-Helen».

– Ja, og det er kanskje et av de mer vellykka forsøkene. «Ann-Helen» føler jeg at jeg har klart å gjøre til min egen, selv om jeg er Ian Hunter-fan på harde møkka. Når jeg gjør den låta live, da er det grining i salen.

– Det vanligste spørsmålet jeg får om sangene mine er hvem «Ann-Helen» er. Den er basert på tre jenter, men «Ann-Helen» rimte på «pen». Da jeg hørte Ian Hunters versjon, så snakka den til meg. Det var et eller annet som trigga meg, for det var akkurat sånn det var. Dermed lagde jeg «Ann-Helen», for da hadde jeg vært igjennom denne kverna med å bli popstjerne, fra å være helt på trynet.

– Jeg begynte å tenke på hva som fikk meg til å ta den ruta jeg hadde tatt. Det er jo egentlig helt meningsløst, men når du er 15 år og ikke kan spille fotball, eller har lappen, begynner du å tenke på hva du kan gjøre for å få det til å funke. Da jeg så Jahn Teigen få 0 poeng i 1978 tenkte jeg at det kunne jeg også gjøre.

– «Ann-Helen» er ei låt jeg vet har betydd mye for folk som har fulgt meg fra den tiden. Jeg har også et publikum som kom på i forbindelse med Idol, og andre steder underveis, men de har ikke det forholdet til de gamle tingene. For de som derimot har vært med helt siden den spede begynnelse betyr «Ann-Helen» noe ekstra. Rent musikalsk er jeg likevel mer fornøyd med den versjonen jeg har gjort senere, men jeg synes den ble fin på «Popaganda!» også.

Som nevnt var også Trond Holter med for fullt igjen, og nå begynte han og Evenrud å skrive låter sammen. Med det var et partnerskap tatt til det neste, og i fremtiden svært fruktbare, nivå. Nå ble også Holter med i backingbandet Jentene.

– Ja, denne gangen ble Trond også med på turneen. Bandet besto av nå av Trond, Geir Bjørhovde (keyboards), Øystein Andersen (trommer), Terje Skagen (gitar), og Pål Erik Jensen (bass). Dette bandet spilte ut 1985, og det var fantastisk hyggelige folk å jobbe med. De to åra var utrolig fine, og vi hadde det veldig moro. Vi spilte også veldig mye, og jeg husker det som veldig harmoniske og gode greier.

1985 var også året for Forente Artister og «Sammen For Livet», for også Norge måtte naturligvis ha sitt bidrag til den pågående bransjekampanjen til inntekt for et bedre Afrika. Når eliten av datidens norske artiststall skulle samles var Ole I’Dole et naturlig innslag sammen med blant andre Marius Müller, Beranek, Dollie De Luxe, Stage Dolls, Jannicke og Åge Aleksandersen.

– Jeg fikk bare beskjed om at det skulle være en norsk Band Aid-greie, og at jeg var velkommen til å komme opp til Rainbow Studio i Oslo. Da jeg kom innenfor døra var det første jeg så ei søppelbøtte der det sto «Legg egoet ditt her». Jeg sang vel linja «Med bønn om hjelp», eller noe sånt. Dette er ikke noe jeg har noe sterkt forhold til. Jeg hadde liksom ikke mer med det å gjøre enn at jeg ble bedt inn for å synge litt. Det gikk jo til en god sak.

Evenrud nevnte at Ole A. Sørli med følge sa takk for seg etter den kommersielle nedturen med «Popaganda!», og dette var det tungt å svelge. Han var faktisk nær ved å gi opp artistkarriera på dette tidspunktet.

– Det eneste jeg hadde igjen var Steinar Fjeld (med en fortid fra tidligere nevnte Septimus), som drev bookingbyrå. Da gikk jeg i meg selv, og jeg ringte til Steinar og fortalte at dette var så bånn i bøtta at jeg ikke gadd mer. Da sa han «Skal du la de idiotene få rett, skal du la dem vinne?», og samtidig tilbød han seg å hjelpe meg videre. Det var da Steinar tok meg med til Petter Singsaas, som da jobba for RCA.

– Petter er en meget god venn, som har betydd mye for meg, og som alltid har stilt opp uten at han skulle tjene på det selv. Han har alltid gitt ærlige og oppriktige svar når jeg har hatt spørsmål.

Med RCA i ryggen legger Ole om til engelsk, og prosessen begynner med at Evenrud og Holter skriver låter. Deretter går turen til England, der «Idolator» spilles inn med Oles gamle helt, The Sweets Andy Scott, som produsent, og Sweets Mick Tucker bak slagverket.

– Jeg og Trond skriver litt, og gjør demoer i forkant, men han blir ikke med til England. Trond og jeg var jo som et gammelt ektepar på åttitallet, for vi var av og på mange ganger. Det var jeg og Petter som dro til England for å spille inn plata med disse Sweet-karene. Det var Steinar Fjeld som kjente produsent Mike Vernon, som igjen kjente Andy Scott.

– For meg var det en utrolig stor opplevelse å gjøre plata sammen med de gutta. Samtidig er plata veldig skjemmet av at sangene ikke var ferdig, og av at halvparten av sangene mangla. Det er fordi halve plata mangler det er mange coverlåter der, men dette var det vi hadde da de engelske gutta hadde tid til å gjøre skiva. Den solgte vel ikke så veldig bra den plata heller, og den er veldig hummer og kanari. Som album kan «Idolator» oppsummeres med at den har et fint cover.

Til tross for at Ole selv er negativ er det gode sider også ved «Idolator», og singelen «Nature» er en trivelig trall, som låner litt uttrykksmessig fra Slades «Run Runaway». Her har Evenrud for øvrig gått i motsatt retning av tidligere, og skrevet en engelsk tekst til ei opprinnelig svensk låt, Landslagets «Tala Om Vart Du Ska Resa».

– Ja, selvfølgelig har den en del «Run Runaway» i seg. En god venn av meg, Lasse Lindbom, var med i Landslaget. Låta hadde disse folketemaene, så tanken var at den kunne bli en fin «Run Runaway»-type låt. Jeg har også gjort den på norsk nå nylig, sammen med blant andre Freddy Holm, og da heter den «Si Meg Hvor Du Skal Hen».

Blant materialet finner vi ellers blant annet Tom Pettys «American Girls» og Rick Springfields «Kristina», men det er også noen Evenrud-originaler, deriblant «X-Ray Specs». Sistnevnte skal dukke opp igjen på hver fremtidige plate fra Ole, og samtidig skal låta etter hvert bli spilt inn av en rekke andre artister, deriblant Sha-Boom og Andy Scott’s Sweet.

– Ja, dette var første gang jeg gjorde «X-Ray Specs», ler Ole. «Bad Times’ Good For Writin’ Songs» var også nyskrevet for plata, og det samme var «I Wanna Spend The Night With You», som jeg skrev med Trond.

Alle disse tre skal også plukkes frem igjen til Oles neste album, «This Ole Town», men helt der er vi ikke i historien ennå. I forbindelse med singel nummer to fra «Idolator» kom nemlig den ellers uutgitte b-siden «This Land’s Too Cold To Dress Rock’n Roll», og med seg i studioet har Evenrud Stage Dolls. Dermed har det plutselig blitt noe av det vurderte samarbeidet fra et par år tidligere.

– De hadde spilt på Roskilde Festival, og Terje Storli hadde 400 i promille. Han kom på bagasjebåndet på Fornebu, og vi satte ham bare på tralla, og trilla ham gjennom tollen. Gutta ble så med til Halden, og vi spilte inn låta i studioet (Athletic) oppe hos Kai (Andersen). Nå var også Trond med.

– Det er min låt, så hvorfor den ikke kom med på plata husker jeg ikke. Vi bare harva det inn, for vi ville bare spille inn noe sammen, og dette var en enkel tregrepsgreie. Resultatet ble greit.

På turneen for «Idolator» er Jentene å finne i ny versjon, og nå består bandet av en purung Trond Øien (gitar), Steinar Eikum (bass), Ivar Harry Johansen (trommer) og Roger Gilton (keyboards).

– Det ble ikke en så bra opplevelse. Det forrige bandet var så hyggelig, men nå ble det mye rart. Jeg vil ikke gå i detalj, men det endte med at vi tuppa dem. Steinar var uansett verdens søteste fyr, og jeg er fortsatt god venn med Roger, men det var den totale greia som ble helt kaos. Mange av de gutta hver for seg er helt fine, men det funka bare ikke. Hva som skjedde etter det husker jeg ikke helt, men da tror jeg at jeg slutta å spille en stund.

Ole hadde jo nå gått over til å uttrykke seg på engelsk, men noen stor tanke om internasjonal satsing var det fortsatt ikke.

– Nei, for faen. Jeg hadde egentlig aldri hatt de tankene, men så skjer det at ting bare treffer deg. Jeg var på NRK TV, og gjorde «X-Ray Specs», med et fake band som sto der i drag. De som er med i videoen kunne ikke spille en gang, så det var bare en act. Det som skjedde var så at det ringte en fyr og presenterte seg som Geoff Downes. Jeg trodde det var noen av gutta som kødda, men da kona hans tok telefonen og sa at det virkelig var Geoff Downes gikk opp for meg.

Geoff Downes er en tangentist og produsent med fartstid fra blant andre Yes og Asia, men for den jevne radiolytter er han kanskje mest kjent som en av gutta bak The Buggles, og med det «Video Killed The Radio Star».

– Det viste seg at han var gift med ei norsk dame, og de hadde hus i Sandefjord. Der hadde han sittet og sett på TV, og han likte det han så med meg. Samtidig skulle han starte opp et nytt produksjonsselskap, så da fant han ut at dette var noe han ville jobbe med. Han ville treffes i Oslo, for en lunsj og et møte.

– Jeg kjente jo «Heat Of The Moment» (Asias største hit, fra 1982), og litt annet Asia. Yes er ikke mitt felt, men jeg kjent jo også til The Buggles. Mick Tucker kalte forresten Geoff bare Mr. Buggles.

– På møtet fortalte Geoff at han og manageren skulle starte et produksjonsselskap, og han sa at om manageren hans også syntes det var en god ide å gjøre noe, så skulle de ringe meg igjen. Midt på natta ringte så Brian Lane – han var manager for Asia og alle de gamle progerne – fra USA, og da hadde han spilt noe av min musikk for Clive Davis på Arista. Clive hadde da sagt «He’s a star». Jeg ble flydd over til London for å skrive kontrakt, og sammen med Geoff ble vi enige om at Andy Scott og Mick Tucker skulle være med igjen.

Blant forandringene som blir gjort er at Ole I’Dole bare blir hetende Ole, og dermed kan Evenrud endelig ta farvel med artistnavnet han egentlig aldri har vært helt komfortabel med.

– Det var jo for å prøve å bli kvitt det jævla Ole I’Dole-navnet. Jeg het Ole I’Dole fra 1981 til 1986, og når jeg bygger huset mitt i 2000 står det faen meg «Ole I’Dole» på takrørene når de blir levert, ler Evenrud. Det var da jeg virkelig skjønte at jeg aldri kom til å bli kvitt det navnet. Nå har jeg en annen holding til det. Det er litt som å være «Drillo», for å se positivt på det.

– Når det gjelder I’Dole-navnet er selvfølgelig det at jeg ikke ville ha det én ting, men hovedgrunnen var at det ikke ville funke i utlandet. Når vi er fremme ved «This Ole Town» er det tross alt meningen at vi skal ut i verden, men det skjedde jo ikke en dritt. På neste plate var det så enda mer meningen, og da hadde jeg ei veldig bra plate.

Evenrud og Holter har igjen skrevet låter, og på et tidspunkt kommer også Bruce Turgon inn. Resultatet er «This Ole Town», med «This Town Ain’t Big Enough For The Both Of Us» som den store singellåta.

– Den plata er også veldig ujevn, for å si det mildt, men «This Town Ain’t Big Enough For The Both Of Us» ble en stor hit. Den skrev jeg helt alene. Plata kom jo aldri ut noe annet sted enn i Norge.

Til tross for at Ole har nevnt at både Andy Scott og Mick Tucker skulle være med på plata er førstnevnte kun å finne på litt kor. Saken er blant annet den at Andy Scott og Trond Holter aldri gikk særlig godt over ens.

– Nei, det funka utrolig dårlig. Andy skulle produsere plata sammen med Geoff Downes, men jeg måtte sende Andy hjem. Det var ganske trist å sende hjem ditt store barndomsidol, og det på grunn av masse krangling. Mick Tucker var verdens søteste fyr, og han som hadde spilt med Andy siden 1971 sa bare «He’s a motherfucker».

– Jeg ville at Trond skulle spille gitar, for det var tross alt han som skulle spille dette igjen senere. Det var også utrolig kleint om Trond bare skulle sitte der, uten noe å gjøre. Andy ble da sint, og så ble alt bare trist. Da fant vi ut at vi skulle fortsette uten Andy.

Du har med andre ord gitt din gamle helt sparken.

– Ja, og det var ikke noe gøy. Etter det lovet jeg meg selv å aldri mer jobbe med noen jeg var fan av. Alle er jo egentlig vanlige folk, og det å oppleve den siden av Andy jeg da gjorde var ikke moro. Jeg vil heller la dem få leve på pidestallen sin. Flere ganger senere har jeg fått tilbud om å jobbe med folk jeg av den grunn har sagt nei til.

Til tross for uoverensstemmelser med Andy Scott har Ole gode minner fra London-oppholdet, og innspillinga av «This Ole Town».

– Jeg og Trond hadde det gøy, og det var en fin tur. Plata solgte også bra i Norge, og vi turnerte her. Clive Davis ville likevel ikke gi ut plata i Amerika, for jeg sang for dårlig engelsk. Derfor ville han ta oss over til New York, for å bli mer kjent med språket, og radioen der borte.

Evenrud har på en måte kjent på nedturen noen ganger i løpet av sine fem år som plateartist, og på «This Ole Town» finner vi låta «Popaganda», som tyder på at unggutten fra Halden har vokst, og blitt mer kynisk til platebransjen.

– Jeg har på denne tiden vært med på noen runder, og jeg burde vel egentlig skrevet den to år senere, da alt var ferdig. Jeg begynte jo å se at det bare var et jævla maskineri, der noen stappa folk inn i systemet, og så kom det noe ut i den andre enden. Når du begynner i denne bransjen har du en litt romantisk holdning til hele greia. Det blir litt som med fansen, som jeg trodde skulle være damer på 18 år, men så var det tolvåringer. Du får underveis knust alt du drømte om. Jeg skrev jo også, helt frivillig, under på så mye skitne kontrakter. Alle råd du fikk var fra folk som var typiske tilfeller av bukken og havresekken.

Dermed er vi igjen tilbake til Oles gode venn, Petter Singsaas, som Evenrud alltid har kunnet stole på. Dermed følger også Ole med over til PolyGram og Mercury når Petter flytter fra RCA-kontorene.

– Ja, for da Petter begynte i PolyGram ville ikke jeg være på RCA lenger.

Samarbeidet med Singsaas fortsetter når det er tid for «One Size Fits All», som skal bli Oles siste plate som artist på mer enn et kvart århundre. Artistnavnet byttes nok en gang, og Evenrude byr nå på gjennomført melodisk rock. Vi snakker utvilsomt om mannens beste plate.

– Det albumet er dritbra. Det er en sang som ikke er bra, og det er «Raise Your Fist And Shout», men ellers er den helt mint. Alle de andre låtene står jeg for når som helst, så dette er ei veldig bra AOR-skive.

Her får vi også det tredje forsøket på «X-Ray Specs».

– Ja, men da satt den også, påpeker en svært fornøyd Evenrud. Det var ikke bare jeg, men også produsenter og plateselskap, som hadde veldig tro på den låta. Vi følte at den var uforløst, og samtidig skulle vi nå ut på et nytt marked, der den ikke var brukt.

Før vi kommer så langt begynner igjen prosessen med at herrene Evenrud og Holter skriver låter, og de kommer altså opp med det sterkeste låtsettet i Evenruds historie. Prosessen er da også lang, og inkluderer mye tid i New York City.

– Vi satt først og skrev på sommeren 1987. Da var jeg og Trond naboer oppe i Gimleveien, og da bare kom låtene. Det var så trøkk. Da skrev jeg «Make My Day», og det var da vi skrev «Never Say Die», som er veldig Van Halen. Vi hadde hørt på «Why Can’t This Be Love». «25 Years Of Rock’n Roll», «Peepin’ Tom», og alle disse låtene kom til da. Jeg husker også at vi skrev «Desperado», og da Trond kom med riffet tenkte jeg på «This Flight Tonight» med Nazareth. Det er derfor det er slidegitar på den. «Broken Heart» skrev vi i USA.

Det er ikke til å komme utenom at det faktum at Neil Kernon – som blant annet hadde produsert Michael Bolton, Queensrÿche og Dokken – skrudde på studioknottene var med på å gi «One Size Fits All» det nødvendige løftet som i dag gir plata klassikerstatus i undertegnedes bok. Ole understreker også hvor mye han lærte av Kernon.

– Alt jeg har gjort som produsent i ettertid kan jeg takke Neil Kernon for. Det var god skole. Historien begynte med at vi diskuterte at vi måtte ha en produsent, og jeg var jo mer pop-orientert, mens Arista var på jakt etter et band som skulle bli det neste Kix, eller noe sånt. Det var derfor det nå ble kalt Evenrude, for det skulle være et band. Selskapet ville først at vi skulle bruke Ric Browde, som blant annet hadde gjort Faster Pussycat. Han var veldig hyggelig, men jeg syntes ikke Faster Pussycat låt bra.

– Vi ville ha et Billy Idol-type sound. Vi skulle ha «Mony Mony», men amerikanerne ville ha oss mer i retning av alle band med mye hårspray og cowboy-boots på utsiden av buksene. Så dukka Neil Kernon opp, for da ville de ha noe i retning av Dokken. Jeg hater jo Dokken, men det viste seg at Neil Kernon også hadde vært innom The Romantics, som jeg liker. Han hadde også produsert Hall & Oates, og da blant annet «Private Eyes». Det viste altså at han også gjorde andre ting, så han regna vi med å kunne påvirke.

– Neil var jo en kjempefyr. Vi holdt på i månedsvis, og han kan ikke ha tjent mye penger. Han fortsatte og fortsatte, og gjorde ny tagninger om det trengtes. Det var en helt annen verden enn å spille inn med Ole Sørli i Arne Bendiksen Studio, der vi telte opp til fire og bare spilte inn, og når det var et kvarter igjen skulle jeg gjøre vokalen. Neil brukte uker, og hadde et skjema der han kryssa av det som var ferdig innspilt. Han var så nøye.

– Han var også så hyggelig, og hver fredag spanderte han middag og drinker på alle sammen. Det var utrolig mye glede ved å jobbe med ham. Jeg ville også være sånn da jeg skulle produsere, for han var inkluderende, og motiverende. Han kunne også klokka, og var i det hele tatt en ryddig fyr. Samtidig var han veldig flink.

Evenrude skulle altså være et band, og med seg hadde Ole nå tre ringrever som alle hadde hengt med av og på siden Ole I’Dole-dagene. Det var Ole Petter Hansen (trommer), Tom Roger Jensen (tangenter), og selvfølgelig Trond Holter (gitar og bass). Sistnevnte fikk virkelig vist seg frem på seksstrengeren på «One Size Fits All», men han spiller altså bass også. Tidlig i prosjektet var Sid Ringsby inne på bass, men det ble veldig kortvarig.

– Jeg ringte Dag Ingebrigtsen og lurte på om han hadde en bassist. Ja, Sid Ringsby, svarte Dag. Han ser ut som Sid Vicious, har bassen nede på knea, og spiller med plekter, fortalte han. Dag gikk god for ham, men det som så skjedde var at Sid ikke fikk visum til USA. Dermed ble det Trond som spilte bass på plata.

Ole nevner stadig vekk Clive Davis og Arista, men nettopp det selskapet ga aldri ut «One Size Fits All». Mannen var fortsatt i det gode PolyGram-selskap i Norge, og plata kom ut på Mercury-etiketten her til lands. I utlandet skjedde det derimot ikke noe.

– Jeg var jo jævlig frustrert for at skiva ikke kom ut, for jeg syntes den var så bra. De andre platene var det ikke så nøye med, for de hadde vi gjort litt i farta, men dette var på ordentlig.

Hele prosessen rundt det å skape «One Size Fits All» pågikk i over ett år, og mye jobb ble dermed lagt ned i prosjektet.

– Vi dro over til USA i oktober 1987, og jeg kom vel hjem igjen i august 1988. Vi ble også para med mye amerikanske låtskrivere. Peter Bliss er kreditert på «Broken Heart», men det er egentlig jeg og Trond som har skrevet den også. Vi brukte stua hans som demostudio, og vi skrev noen låter sammen, men denne hadde han ikke en dritt med å gjøre. Han skjønte uansett at det lukta penger, så han klemte seg inn, og insisterte på at han hadde vært med og skrevet den.

– I Amerika er det ikke uvanlig at låtskrivere sier at uansett hva vi gjør, så skal de ha 75 prosent av inntektene. Det er ikke så veldig inspirerende, men sånn var det. Uansett var det ei god skole, for du lærte den innstillinga de hadde til det å skrive sanger.

– Den beste historien der er jo Bruce Turgon som skulle saksøke oss, for han mente han hadde skrevet «X-Ray Specs». Han visste ikke at vi hadde spilt den inn før han kom inn i bildet, så han hevda at han hadde vært med og skrevet den. Da sendte bare Brian Lane den forrige plata, fra året før, til Bruce. Da hørte vi ikke mer. Det var for øvrig via Brian vi kom i kontakt med Bruce, og tanken var at han kunne hjelpe oss med tekstene.

Vi er dermed igjen inne på det at Evenrud trengte litt hjelp med det engelske språket, og i forbindelse med «One Size Fits All» var det også en hjelpende hånd inne i bildet.

– Det var Sara Allen, som var med og skrev mye av Hall & Oates-låtene, som hjalp oss med engelsken. Hun var en betalt ghostwriter, kan du si. Hun er ikke kreditert, men jobben hennes var å rette opp det vi skrev som ikke ble riktig.

– En artig historie rundt dette, som jeg ofte forteller på konserter, er at jeg, Trond, Ole Petter og Tom Roger bodde i USA. Etter en stund dro Ole Petter og Tom Roger hjem, men jeg og Trond ble igjen, og beskjeden vi fikk var at vi ikke hadde blitt gode nok til å snakke engelsk. Vi fikk da ikke lov til å snakke norsk med hverandre, og det var kleint. Jeg og Trond satt i en leilighet, og skulle snakke engelsk sammen. Det hjalp som faen også, det altså.

– Vi var så på en eller annen rockeklubb, og da skulle Trond forklare meg noe, og det var da han sa «I don’t know what they call it in English, but på norsk er det aircondition». Det var jo fantastisk.

Det lange USA-oppholdet har til slutt resultert i 10 låter som utgjør «One Size Fits All», og med det har Ole Evenrud skapt sitt udiskutabelt beste album. Plata går greit i Norge når den slippes i 1989, men førstesingelen «Desperado» – senere «Comet-Sangen» – blir kanskje ikke den storhiten den burde blitt. Nå hopper også Trond Holter av igjen, for å konsentrere seg om sitt eget.

– Han var jo like frustrert som jeg var, men det var en slags gentleman’s agreement at han skulle være med å promotere plata gjennom blant annet de TV-opptredenene vi gjorde da. Det som så skjer er at Trond starter Dream Police, og da tar han med seg Ole Petter. Jeg bodde allerede i Sverige, og var produsent og låtskriver der borte, så vi var jo ikke lenger i samme land engang. Jeg er også veldig frustrert, for det begynner å føles som om jeg har kødda bort to år av livet mitt, på noe jeg syntes var bra. Trond ville nok spille bluesrocken sin, og jeg må si at den første Dream Police-plata er utrolig bra.

Det spilles litt rundt i Norge, og i desember turnerer Evenrude som oppvarming for Status Quo i Storbritannia.

– Jeg spurte Trond og gutta om de ville være med på Status Quo-turneen, men det gadd de ikke. Han var nok ferdig med hele greia. Da tok jeg med Da Vinci-gutta i stedet. Vi snakker om Wembley, N.E.C., S.E.C.C., og alle disse svære stedene.

– Det å turnere med Status Quo var hyggelig, og vi hadde ei kjempereise. Da Vinci-gutta var også fantastiske mennesker å være på turne med, for de var jo ikke noen hengehoder. Det var mye moro med Gunnar Westlie og Lars Aass. Vi spilte for tusener av mennesker hver kveld, men vi klarte faen ikke å få ut plata da heller.

– På denne tiden bodde jeg altså i Stockholm, der jeg var prisbelønnet låtskriver for Sha-Boom, og jeg hadde produsert Swedish Erotica i mai. Da tenkte jeg at nå var det nok, så da jeg sa «Goodnight Wembley» og gikk ned trappa fra scena, tenkte jeg «Nå er du ferdig».

Dette var 20. desember 1989, og der og da var ei artistkarriere på mange måter over. Det sto riktignok noen konserter igjen på turneplanen i gamlelandet.

– Ja, vi hadde fått noen jobber, og vi trengte penga, så vi gjorde disse jobbene som var booka. Jeg hadde likevel bestemt meg for at det var over da.

Et siste livstegn skulle likevel dukke opp i 1990, da soloartisten Ole Evenrude ga ut singelen «I Natt Er Verden Vår». Nå var mannen på mange måter tilbake der det begynte, med norskspråklig pop, og sånn sett kan man si at ringen var slutta.

– Det var Petter Singsaas som ville at jeg skulle spille inn en singel til på norsk. Da var jeg i Sverige, og der jobba jeg med Tommy Ekman fra Style. Jeg hadde disse samtalene med Petter om at jeg ikke orka mer, men Petter sa at jeg hadde drevet med så mye rart, at kanskje det som skulle til var å gjøre ei norsk låt igjen. Jeg gjorde det, men det var ikke det som skulle til, ler Ole. Det funka ikke, for det var over.

Ole skulle senere uttale at han aldri mer kom til å være artist, verken på plater eller scene. Disse uttalelsene skulle mannen etter hvert måtte bite i seg, men her og nå befinner Evenrud seg i Sverige, der han lever og forsørger seg som produsent og låtskriver.

– Jeg flytta jo egentlig til Sverige fordi jeg ikke hadde sjanse til å få jobb i Norge. Her var jeg steindød, for hvem faen ville vel bli produsert av Ole I’Dole i 1989? Da jeg fikk en hit med Sha-Boom sa gutta at der borte var det et hav av jobb for meg, så de ordna meg leilighet og alt.

– Jeg konsentrerte meg etter hvert om å produsere blant andre Izabella Scorupco, Tone Norum og The Boppers. Jeg hadde egentlig tenkt å flytte hjem igjen tidligere, men det ble jo kommersiell suksess med Izabella. På våren i 1992 produserte jeg så verdens flotteste gutter, Return, da jeg gjorde «V» med dem. Plata ble veldig fin, og mens jeg ennå bodde i Stockholm produserte jeg også Trine Rein (suksessdebuten «Finders Keepers»). Da tok det fullstendig fyr i teltet.

Underveis har Ole også produsert den selvtitulerte kultklassikeren til Bröd & Cirkus, som for noen kanskje huskes for «Kong Midas I Revers». Det som til slutt drar Evenrud tilbake til gamlelandet er at kompis Petter Singsaas igjen tar kontakt, og kommer med et jobbtilbud.

– Petter skulle begynne med noe annet i PolyGram, og spurte om jeg kunne overta norskavdelingen. Da hadde jeg fått meg dame, og var egentlig ikke klar til å flytte hjem, men samtidig tenkte jeg at det hadde vært deilig å få en fast sum penger hver måned. Jeg mener det jo egentlig ikke, men det hørtes veldig fint ut der og da. Jeg flytta hjem igjen i 1993.

– Jeg var da så naiv at jeg trodde folk her hjemme hadde glemt meg, og at jeg bare kunne være Ole Evenrud som jobba for PolyGram. Det viste seg at jeg bare hadde vært nedfryst, for det var jo Ole I’Dole, og «han der igjen». Etter hvert fikk jeg svære suksesser, og da stilna det. Vi hadde jo en enorm suksess på nittitallet med norske produksjoner. Da gikk det unna, og vi vassa i hits. Da kunne jeg også bygge mitt eget studio.

Studioet fikk navnet Hitsville, og ligger i Halden. Når det gjelder Oles jobb i PolyGram førte den til at mannen jobba frem flere av nittitallets norske storselgere.

– Ja, det var Brothers, Jan Werner, Unni Wilhelmsen, og Diva, men sistnevnte er vel noe av det jeg ikke hadde gjort hvis jeg fikk muligheten til å gjøre alt om igjen. På PolyGram var du utgiver for et av de største plateselskapene i verden, og dermed satt jeg plutselig og ga ut blant andre Sissel Kyrkjebø. Jeg hadde jo også en del Melodi Grand Prix, og vi vant jo med Secret Garden, og vi hadde Jan Werner og Bettan.

Mye av dette jobber Ole med som A&R-mann på PolyGram, men han er også innom studioet og produserer i ny og ne. Et eksempel er Jan Werners debutalbum, «All By Myself», der Evenrud blant annet produserer en cover av Cheap Trick-vokalist Robin Zanders «Time Will Let You Know».

– Den er veldig fin. Jeg prøvde å få ham til å gjøre noe annet enn disse flagrende låtene, og med det gi mannen en annen plattform. Plata til Jan Werner solgte bra, og han var en veldig fin fyr, men han slet mye med seg selv. Han var også hos meg og gjorde de siste innspillingene før han døde.

Etter fem år i PolyGram sier Ole takk for seg, og det var ikke et veldig harmonisk brudd.

– Da var jeg så forbanna på ledelsen, for de putta penger i så mye rart. Jeg jobba med blant andre Unni, Bettan og en del folk de hadde lovet TV-kampanjer, men så var det plutselig ikke penger. Det var jeg som måtte si at det ikke var penger, men jeg fikk ikke lov å si noe om hvorfor. Da sa jeg opp, og samtidig produserte jeg mer og mer utenlandske ting.

Det er på denne tiden Evenrud produserer blant andre Ace Of Base og A*Teens. The Tuesdays – tidligere Tuesday Girls, som Ole produserte fire år tidligere – får også produsert sitt selvtitulerte album, som slippes i 1998, av Ole. Resultatet blir ei god plate, og i tillegg førte bekjentskapet også til et stabilt privatliv for Ole da han og bassist Veslemøy Hole har delt livets opp- og nedturer de siste 20 åra.

– Dette var i samarbeid med Clive Davis, så jeg var i USA og møtte ham igjen. Det var hjertelig, og det føltes som om man bare hadde vært ute og pissa, og ikke som om det var ti år siden sist. «Hi Ole, nice to see you again my friend», var ordene han tok imot meg med. Det gikk bedre med The Tuesdays enn meg der borte, og alle andre steder også. De solgte jo til gull i Japan.

Ole har vært involvert i mye forskjellig opp gjennom åra, men når man hører på The Tuesdays er det vel liten tvil om at dette må være musikk som ligger hans hjerte betydelig nærmere enn en del annet han har produsert opp gjennom åra.

– Ja, det er helt klart. The Tuesdays var egentlig et band uten et eget uttrykk, så der fikk jeg være med å lage uttrykket. Sånn sett var det som å være et medlem i bandet som ikke var med på bildene. De hadde ikke noen sterke tanker om hva de skulle være.

Det var også mange låtskrivere involvert på plata.

– Ja, men så skulle det vise seg at Laila Samuelsen (vokal) skulle bli låtskriver selv senere. Jeg synes The Tuesdays fikk ufortjent mye tyn, for det var egentlig et veldig bra band. I Norge var det liksom en tanke om at disse jentene ikke kunne funke, og det irriterte meg. De spilte jo Roskilde Festival, og de turnerte i USA og Japan, og plata solgte 300.000 eksemplarer. Samtidig sitter disse kredgutta på Grünerløkka og synes at det er ueffent.

– Det lå jo litt i gata til Tom Petty og Jeff Lynne, og det var bare sånn det ble. Det var ikke noe kalkulert over det. Vi spilte inn, og etter hvert ble det et sånt sound. Samtidig var det et jenteband, så det var enkelt å tenke i retning av The Bangles. Det ble uansett ei veldig fin skive.

Det ble også spilt inn et andrealbum med The Tuesdays, men denne plata er aldri sluppet. Vi lar uansett Ole fortelle litt mer om hva som skjedde rundt bandet.

– Vi ble kjent med Enuff Z’Nuff-gutta, Donnie Vie og Chip Z’Nuff, og de skrev tre eller fire låter på plata som ikke er utgitt. Vi burde mikse den ordentlig, men plata er dritbra. Jeg eier den i dag, og det fordi den masteren var noe av det jeg fikk som avskjedsvederlag av Singsaas da jeg slutta i Universal noen år senere.

– Det er ei låt som heter «Message Of Love» som er veldig fin med The Tuesdays, og Chip sa at den versjonen var mye bedre enn Enuff Z’Nuffs versjon. De gutta dukka opp da The Tuesdays spilte i USA. Det var egentlig en umaka kombinasjon med disse to gærne narkomane amerikanerne og disse fem jentene fra Norge, men de fant tonen.

– «She’s So High» skulle også egentlig vært spilt inn med The Tuesdays. Jeg var i New York med Brian Lane og Unni Wilhelmsen for å prøve å få solgt henne til USA, og da hørte jeg denne Tal Bachman-låta på radioen. Jeg kjøpte CD-singelen, med tanke på at om denne ikke ble en hit i Europa skulle jeg gjøre den med The Tuesdays.

Platebransjen har vært i stor utvikling siden nittitallet, og flere av de store selskapene har etter hvert blitt slått sammen. Resultatet er at vi i dag sitter igjen med tre majorselskaper, og ett av disse er Universal Music, der PolyGram og MCA ble slått sammen rundt tusenårsskiftet. Alt går nå om hverandre for Ole, og plutselig får han mulighet til å returnere til kontoret i Drammensveien.

– Han sjefen jeg hadde vært i krig med på PolyGram trodde nok at han skulle få den nye sjefsjobben, men så var det Singsaas som fikk den. Da ringte Petter og ba meg komme og finne meg et kontor, så da leide han meg inn i 2000. Det er også da det virkelig tar fyr i teltet med A*Teens, og da får jeg tilbud fra hele verden om å produsere plater. Jeg får veldig mye penger for dette, så da må jeg gi beskjed til Petter om at jeg kan ikke bli værende, for jeg må drive sjappa mi.

– Nå trengte ikke jeg reise ut av landet heller, for nå kom folk til Iddefjorden, så satt vi der og lagde plater med meksikanere, tyskere og engelskmenn. Jeg produserte også a-ha da jeg var med på «Minor Earth Major Sky». Der ble jeg ikke kreditert, men jeg har fått betalt. I denne perioden selger plater jeg produserer sykt mye, og i 2003 gjør jeg «She’s So High» med Kurt (Nilsen).

– Det ble jo aldri noe av at The Tuesdays gjorde «She’s So High». Vi hadde så fått en bunke med boyband-låter, og skulle plukke ut vinnerlåta til Idol, men jeg sa til Jan Fredrik (Karlsen) at dette ikke var bra. Jeg sa videre at jeg hadde denne låta, som jeg kunne garantere var en hit. Da jeg spilte «She’s So High» for Jan Fredrik sa han bare «Yes!», og da jeg spilte låta for Kurt, Gaute (Ormåsen) og David (Pedersen), sto Kurt der med hånda i været og sa «Yes!». Det er Norges mest solgte singel gjennom tidene.

Evenrud er en av dommerne i den første sesongen av Idol – han returnerer også til samme posisjon i sesong tre – men samtidig opplever han også ting på det private plan som gjør musikk mindre viktig. I denne perioden ble jobbing med TV Oles redning.

– Jeg mista lysta når det gjaldt musikkbransjen, og hvem som lå som nummer 23 på VG-lista ga jeg helt faen i. Når folk kommer til deg så vil jo de at du skal gi ditt beste, men jeg var ikke tilstede. Jeg var ferdig med det. Det var da jeg begynte å jobbe med TV, der jeg gjorde Idol, og jeg var med på Allsang På Grensen og Gylne Tider. Jeg hadde nok en 5-6 år der jeg ikke hadde drivkraft, eller glede av musikk. Denne gleden hadde jeg jo alltid hatt. De siste åra har livet stabilisert seg, så nå synes jeg det er morsomt igjen.

– Jeg hadde lunsj med Petter Singsaas i forrige uke, og han hadde lagt merke til at jeg drev og la ut nye låter. Det er gøy med musikk, sa han, og jeg måtte si meg enig. Han er også på en måte pensjonist i den verdenen nå. Vi begynte jo begge to med dette fordi vi var genuint interesserte, og vi var begge popfans. Nå har jeg utrolig glede av å spille inn, og å fremføre ting igjen.

– Det som tok rotta på meg forrige gang var at noen andre skulle eie, og bestemme hva jeg skulle drive med. Det er jeg ferdig med. Nå skal jeg eie innspillingene, og drive med alt selv. Jeg vil holde på med det jeg elsker, og det er popmusikk. Jeg trenger ikke bli populær igjen, for det har jeg vært en gang. Jeg elsker å skrive sanger og tekster, og jeg elsker å underholde. Det er mulig dette er small time og stusselig for noen, men det driter jeg i, for det gir meg en mening. Da kan det gjerne være en hobby, for jeg trenger ikke definere meg som popstjerne. Det er ikke viktig for meg lenger.

Idol-perioden gjorde for øvrig Ole Evenrud høyaktuell i folks bevissthet igjen, og dermed ble samleplata «Høy Og Mørk» sluppet i 2005. Der finner vi 18 av Oles gamle innspillinger, og en ny versjon av «This Town Ain’t Big Enough For The Both Of Us».

Tidligere var vi innom åttitallets konserter, som gjerne var for et hoyende publikum på festlokalet. Slik ønsker ikke Evenrud lenger at det skal være.

– Nei, jeg er på et sted der jeg ikke ønsker å spille til fest. Jeg ønsker å spille for et sittende publikum, som hører på hva du sier og hva du synger. Det blir en helt annen greie, og det handler om å fortelle noe. Du vil at folk skal oppleve noe, og det synes jeg er gøy. Det handler om å spille for de som er interessert, og da kan jeg kanskje gjøre ti jobber i året. Jeg har jo blitt mye mer lokal, men det er mye fordi det er behagelig.

Av ting Ole har lyst til å gjøre kan det nevnes at han gjerne skulle satt sammen sin variant av Gitarkameratene, og hvem som skulle vært med er det ingen tvil om.

– Jeg ringte Dag (Ingebrigtsen), Knut Erik (Østgård) og Torstein (Flakne) i fjor, for jeg ville starte opp et band som skulle hete Veteranene.

Den setlista dere kunne satt sammen hadde jo vært som en våt drøm for et publikum som hadde ungdomsåra på åttitallet.

– Ja, jeg vet det, men Torstein er litt særere, så han hadde ikke så lyst. Jeg, Dag og Knut Erik skal spille på Kraftfestivalen i august, så hvis det går bra tror jeg kanskje vi bare starter det vi tre. Jeg har veldig lyst til å ha med Torstein, men han er ikke klar. Det settet vi kunne satt sammen tror jeg hadde blitt en veldig fin opplevelse for de som liker den typen musikk. Dag er jo også en entertainer.

Evenrud er altså sånn smått tilbake på scenene rundt omkring, og han har også sluppet en del singellåter, EP-en «Framtidsskrekk», og fullengderen «Det Vanskelige 6. Albumet» gjennom digitale kanaler de siste par åra. Her finner vi både nytt og gammelt låtmateriale.

– Grunnen til at jeg gjør låtene på nytt nå er fordi det er en del av historien min, som jeg ønsker å ta med meg videre. Ikke fordi jeg bare har lyst til å være retro, og bare synge disse sangene, for jeg har lyst til å gjøre alt det andre jeg har drevet med også. Jeg har gjort mye i mellomtiden, men da for andre folk. Det var jo 15 år der jeg ikke kunne se for meg at jeg skulle synge egne låter på noen som helst måte igjen. Når du jobber med andre blir det mye egoer og greier, og det er grunnen til at jeg til slutt begynte å tenke «Nei faen, jeg gjør det selv».

Blant de nyoppussa låtene finner vi selvfølgelig «Det Va’kke Min Skyld», og her har Ole også lagt inn en intro som er tatt fra Cheap Tricks «I Want You To Want Me».

– Da Roald kom med låta den gangen sa jeg at dette var jo Cheap Trick. Det ville han ikke være med på, for han hadde aldri hørt om Cheap Trick, sa han. Han mente den var mer i retning av det svenske bandet Magnum Bonum.

Da Ole skulle spille inn den nye versjonen av «Det Va’kke Min Skyld» holdt han også på med Brødr. Colbjørnsens Eftf., og vi lar ham fortelle hva slags prosjekt dette var, og om sammenhengen med nyinnspilling av gamle slagere.

– Brødr. Colbjørnsens Eftf. var en slags Haldens greatest hits, med meg, Henning (Kvitnes), Onkel Tuka-gutta, Freddy Holm og Tom Skjeklesæther. Vi solgte 2.000 billetter, så det var helt sykt. Jeg spilte da inn «Det Va’kke Min Skyld» i den nye versjonen, for jeg følte den passa bedre til bandet vi hadde da. «Det Vanskelige 6. Albumet» var egentlig jeg som tømte skuffen for ting jeg spilte live. «Hagelangs» og «Mil Etter Mil» har egentlig ikke noe med noe som helst å gjøre, men jeg hadde spilt dem inn fordi jeg gjorde dem live.

– Det var også noen låter som jeg og Lars Blokkhus hadde skrevet, så jeg hadde dem, og bare gjorde ferdig demoene. De låtene som ligger løse etter det er mer ordentlige greier, sånn som «Gud Med Oss», «Ungkarsvise Fra Enningdalen» og «I Bygda Der Jeg Bor». Dette er nye låter. Det er egentlig alt mulig. «Helt Texas» er ei låt som jeg og Bård Thorstensen fra Clawfinger skrev for lenge siden, og så gjorde jeg den ferdig nå.

– Noen av låtene er veldig uttenkte, mens andre ikke er det. Mye av de gamle er gjort for at jeg skal kunne spille dem live. Arrangementet på ei låt som «Hvis Jeg Var Gud» var det umulig å traktere live, så derfor gjorde jeg den på en måte som var mer hensiktsmessig. Samtidig er dette innspillinger jeg eier selv, og ikke noe som noen multinasjonale plateselskaper kan styre. Dette er innspillinger jeg kan gjøre hva jeg vil med.

– Uansett handler disse nye versjonene om å spille inn låtene på en måte som er relevant for meg i dag. Det skal også være litt tidløst, så jeg har bevisst ikke brukt mye «farge», eller tidsriktige lyder. Det er veldig nedpå og veldig basic, dette for å la låtene og ikke produksjonen, være det sentrale. Spørsmålet er hvor lite du kan gjøre det.

– Når du maler på med masse lyd blir det gjerne veldig fett akkurat nå, men om fem år låter det skikkelig dårlig. Jeg jobba jo mye med Gækki, og de gamle Creation-greiene låter jo helt jævlig. Det er fordi de gassa på med ting som var så hipt i 1985. Da syntes jeg de låt veldig bra, men da jeg hørte dem ti år senere låt det helt forferdelig. Et piano er alltid et piano og en bass er en bass.

Ole er en kar som omfavner Facebook og Internett, og han ser muligheter til å nå ut til folk med musikk gjennom de digitale kanalene.

– Nå kan du gå rett på markedet, hvilket gjør at også de som ikke er politisk korrekte, eller innenfor den rette sfæren av hva som er hipt og kult, kan nå ut. Alle kan finne sine greier nå. Jeg har jobba med Stian Staysman, og grunnen til at han har blitt streama 100 millioner ganger er fordi det ikke er noe filter mellom ham og publikum. Han sitter og jobber fem timer hver dag på sosiale medier, der han bestemmer hvem han vil nå ut til.

– Nå er jo jeg en kultartist, og det er ikke så mange som er så spesielt interesserte, men la oss si at det er 2.000 mennesker. For dem er dette noe som føles som deres, og da har vi et publikum som er veldig på. Vi slipper en CD i forbindelse med konserten i april, for det er fortsatt mange av dem som vil ha det fysiske. Det er 18 spor på CD-en, og det er de kjente fra åttitallet, noen Halden-låter, og et par coverlåter.

Denne CD-en kommer altså til å inneholde en del av det materialet som har blir sluppet digitalt tidligere, men Ole har også noen helt nye låter han ennå ikke helt vet hva han skal gjøre med.

– Jeg har 5-6 nye låter som ligger der. Dette er sanger jeg må jobbe med, flirer Evenrud. Vi snakker om låter jeg tror kan nå litt lengre, som kan ha litt hitpotensial, hvis du kan kalle det det når det er snakk om musikk for folk som er 40 pluss. Vi får se.

Historien om Ole Evenrud har involvert mange samarbeidspartnere opp gjennom åra, og Ole er en mann som tydelig ønsker å gi ære der ære hører hjemme. Han påpeker da også at de fleste er folk han fortsatt har kontakt med.

– De fleste folka i livet mitt – ikke alle, men de fleste – har jeg fortsatt kontakt med. Jeg har ikke noe kontakt med Trond (Holter), og jeg vet egentlig ikke hvorfor. Han driver bare med sitt – Dracula, og de greiene der – så jeg føler ikke at det er noe mystisk rundt det. Jeg har heller ikke noe særlig kontakt med Øystein (Andersen), men Dagfinn (Strøm) har jeg mye kontakt med. Han skal også være med som gjest på Brygga.

Avslutningsvis lar vi Ole Evenrud i etterpåklokskapens navn filosofere litt over om det i 1983 var god grunn til å ha framtidsskrekk.

– Nei, det var kanskje ikke det den gang, men nå begynner det å bli litt mer spennende igjen. Det er mye rart som skjer nå, dessverre, og den låta har ikke blitt mindre aktuell. Det er Donald Trump, Nord-Korea, det er Putin, så nå er det mye apekatter ute og går. Det går som regel bra. «Framtidsskrekk» var jo mer Ronald Reagan, men han skikka seg jo. Når det gjelder Donald Trump er jeg litt mer usikker på hvor det bærer, det skal jeg innrømme.

– Jeg så jo så fort han vant valget at det spratt opp med meldinger på Facebook fra folk som refererte til «Framtidsskrekk». Det er også rart når vi spiller den live, for det føles litt som noe som ble gitt ut her om dagen.

Noe musikk blir aldri uaktuell, og for noen av oss er Ole Evenrud – uansett hvilket navn han opererte under – alltid aktuell på platespilleren. Vi snakker om en kombinasjon av nostalgi og gode låter, som fortsatt er like fornøyelig.

Jan Dahle