Rein fornøyelse

trine-rein_the-well
Trine Rein «The Well»
Joy Music
5-hoyttalere

Trine Rein kom som et lynnedslag med «Finders Keepers», og singelen «Just Missed The Train», i 1993. Dama tok med det Norge og Japan med storm med sin pop, og sterke stemmeprakt. Nesten et kvart århundre senere er det litt mindre lettbent pop hun leverer på «The Well», der hun samarbeider med tungrock-storheter som Rainbows Tony Carey og TNTs Ronni Le Tekrø.

Det er tittelsporet, og platas definitive ener som åpner «The Well». Det er et nesten mystisk pianoriff, og noen svevende gitarer fra Ronni Le Tekrø som setter sitt preg, før Mezzoforte-trommis Gulli Briem legger groovet som på fortreffelig vis driver låta fremover. Etniske elementer kombineres med kor, og så kommer dette nesten hypnotiserende pianotemaet inn igjen. Når du legger Trines fenomenale stemme på toppen av det hele, da er gåsehuden et faktum.

Med «Hello, It’s Me» tas det ned på balladenivå, og det er fin melodibruk som står i fokus. Samtidig bygges det hele opp mot det herlige og svulstige, noe som på sin måte gir et litt massivt lydbilde. «Don’t Say It’s Over» tar den enda mer ned. Her er Reins stemme virkelig hovedfokus, og med forsiktig og smakfull musikalsk backing blir dette direkte flott.

Mer uptempo er det i den smårocka «How About Us», der Tekrø igjen bidrar med gitarer. Tony Carey – som ellers står for det meste av instrumentering på plata – er med på å skape et godt driv, der han nå konsentrerer seg om programmeringer og synther. Den som måtte forvente Careys klassiske orgelbruk finner altså ikke det på «The Well», og sånn sett går nok dette mer i retning av Planet P Project enn Rainbow.

Munnspillet åpner «Dream It», som fortsetter med akustiske gitarer og piano, før Careys stemme åpenbarer seg i andre vers av det som altså er en duett mellom Trine og Tony. Det hele er muntert, med et ørlite country-preg, noe som igjen er med på å understreke at «The Well» er ei relativt variert plate.

Synther, småintrikate rytmer, og Tekrøs gitarer setter sitt preg på «The Line» – som i det hele tatt har mye Tekrø over seg – og etter hvert kommer det også fremtredende basslinjer inn i lydbildet. Alt dette gjør sporet til interessant lytting, og igjen løfter Trines stemme det hele opp til et nytt nivå. Dama har her rett og slett begått musikk som er både spennende og fengende.

Det er for øvrig en Trine Rein som har noe å meddele også på tekstsiden som åpenbarer seg på «The Well». Dette merkes for eksempel når hun tar for seg kirkeskytinga i Charleston i «Love Each Other», der hun synger over et uptempo og banjokrydra musikkspor. Avslutter gjør hun så med «The World Goes ‘Round», som enkelt kan tolkes som en hilsen til alle som ikke har noe bedre å gjøre enn å spre edder og galle via tastaturet sitt.

Groovet i sistnevnte er godt, og igjen er dermed Gulli med på å gi musikken det riktige løftet. Dette kombineres, som på hele plata, med hovedpersonens glimrende sang. I tillegg slipper Jostein Svarstad her til med en litt røff gitarsolo. Dermed settes et solid punktum for ei sterk plate, som vil kunne appellere til et nytt Trine Rein-publikum.

Jan Dahle

Reklamer
Rein fornøyelse