Dream Theater
Oslo Spektrum
25/2-2017

Dream Theater tok prog-metalens verden med storm da kvintetten i 1992 slapp sitt andre album, «Images And Words», ei skive som av mange fortsatt sees på som bandets ultimate utgivelse. Det betyr at amerikanernes mest klassiske album nå feirer sine 25 år på tronen, og med det har gutta lagt ut på en turne som har fått navnet «Images, Words & Beyond». Dermed er tiden inne for å spille albumet i sin helhet.

Kvelden åpner med beyond-delen, og etter introen riffer John Petrucci i gang «The Eternal Night», som blir et av showets absolutte høydepunkter. Det låter helt upåklagelig, og utover i komposisjonen briljerer de instrumentelle gutta med sine tekniske løp. Tangentist Jordan Rudess beveger seg frem på scenekanten for en solo på sin moderne versjon av åttitallets keytar, men ellers er det som vanlig ikke mange visuelle kromspring å se fra bandets side.

Sceneproduksjonen er enkel, uten bruk av video, så foruten lyset er egentlig det eneste visuelle å følge med på Jordans snurrevipp av et keyboard. Vokalist James LaBrie går ofte av scena når resten av bandet utfolder seg i lange instrumentalpartier, og det er da nettopp under disse partiene bandet regjerer stort i kveld.

LaBrie sliter når «The Bigger Picture» er andre låt ut, samtidig som bandet i enkelte sekvenser nå får vist frem sine litt lettere sider. Deretter plukker gutta frem instrumentalen «Hell’s Kitchen», og gir med det vokalisten et av mange sårt tiltrengte friminutter. Saken er den at James – som alltid har vært bandets udiskutabelt svake ledd – ikke har en av sine bedre kvelder her og nå.

Når mannen har en av sine flere lange sekvenser der han snakker til publikum, og gjerne forteller litt historier, sørger han også for å beklage at stemmen ikke er helt der den burde være. Dette er, slik undertegnede ser på det, en av de største tabbene en vokalist kan gjøre, for dermed velger han å sette fokus på problemet. Med det sørger han for at også den delen av publikum som egentlig bare er glade og fornøyde og ikke legger merke til stemmesvikten, begynner å lytte etter svakheter.

Nok om James, for rundt seg har han fire mann som leverer varene så til de grader, der «The Gift Of Music» og «Our New World» hentes frem fra fjorårets glimrende «The Astonishing». «As I Am», med fenomenalt soloarbeid av Petrucci, og et innslag av Metallicas «Enter Sandman», blir kveldens andre store topp. Dermed løfter bandet det veldig etter bassist John Myungs kjedelige hyllest til avdøde Jaco Pastorius i form av sistnevntes «Portrait Of Tracy».

Det første settet avsluttes med «Breaking All Illusions», der Myung får anledning til å vise seg frem på suverent vis under de roligere partiene. Videre topper Dream Theater seg igjen med de mer heseblesende tekniske partiene, som kan ta pusten fra noen og enhver. Igjen leverer også Petrucci særdeles overbevisende, og mannen på seks strenger stjeler showet fra sine medmusikanter på scena.

Konsertens andre del åpner med et tilbakeblikk til 1992 med en introtape som byr på datidens hits i form av blant andre «Come As You Are» og «Nothing Else Matters», før radio-DJ-en introduserer Dream Theater med «Pull Me Under». Dermed er tiden inne for «Images And Words», og med albumets åpningsspor legges lista på et svært høyt nivå. Igjen er det bare å ta av seg hodeplagget for soloene til Rudess og Petrucci, og i det hele tatt nyte noen av metalens beste musikere.

«Another Day» gir igjen publikum et lite pusterom da Dream Theaters variant av en powerballade roer det litt ned, før det igjen er fullt teknisk øs med «Take The Time». Underveis er LaBrie ofte vond å høre på, men når Petrucci er fremme ved sin solosekvens glemmer man fort at det også er svakheter ved kveldens konsert.

Med «Metropolis Part I: The Miracle And The Sleeper» når gutta igjen en av sine topper, men samtidig er det synd godbiten skal splittes i to av en seriøst unødvendig solo fra trommis Mike Mangini. Gjennom konsertens to timer og 45 minutter får Mangini hele tiden briljere bak det massive slagverket, så lidelsen av en trommesolo tilfører ingenting.

Det tas helt ned med kun piano og LaBrie sittende på en barkrakk med «Wait For Sleep» – som innledes med litt historiefortelling fra LaBrie, og tegn til humor fra resten av bandet – før «Images And Words»-finalen settes med «Learning To Live». Instrumentalistene står igjen i fokus, og det er bare å konkludere med at Dream Theater for det meste har levert det klassiske albumet på overbevisende måte.

Det blir kun ett ekstranummer, men så er det også den 23 minutter lange «A Change Of Seasons». Dette episke musikkstykket byr på alt du forventer fra Dream Theater, så sånn sett er det en suveren oppsummering av hva bandet står for som avslutter kvelden. Da får man bare leve med at når det nærmer seg slutten synger LaBries stemme på siste vers på flere måter.

Jan Dahle