Fra Evenrude til debut med eget band

dream-police_promo-1991

Tilbake i oktober 2006 hadde undertegnede en prat med Trond Holter, der emnet var det fenomenale debutalbumet til Dream Police, som ble sluppet i 1990. Intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #114, i mars 2007, og var en del av serien «Norske Klassikere». Her følger samtalen slik det sto på trykk den gang.

Trond Holter og Ole Evenrud hadde vært parhester i en årrekke – riktignok med et lite avbrekk eller to – da Holter i etterkant av «One Size Fits All» valgte å ta gitaren og gå. Nå var tiden inne for Trond til å rive seg løs fra redet, for å dra ut i verden, og å starte sitt eget band. Etter hvert skulle Dream Police ta form, og på høsten 1990 slapp bandet sitt selvtitulerte debutalbum. Med en usedvanlig solid besetning – bestående av vokalmester Odd René Andersen og gitarfantom Trond Holter, solid backa opp av en rytmeseksjon der ingrediensene skulle være bassist Rino Johannessen og trommis Ole Petter Hansen – var det et album av klasse innen melodiøs gitarbasert rock bandet kunne by på.

dream-police_dream-police

Her og nå starter vi historien om «Dream Police» rundt Trond Holters siste tid med sin læremester Ole Evenrud.

– Det skjedde mye i den siste tiden med Ole. Vi hadde jo svære platekontrakter for utlandet, men vi skjønte at selskapet droppa hele greia. Da var det duka for noe nytt for meg. Jeg hadde noe på hjertet, og jeg hadde bagasje bestående av noen låter jeg hadde lyst til å gjøre. Blant annet husker jeg at jeg satt og spilte riffet til «Hot Legs» i London, i 1987 tror jeg det var.

Nevnte låt spiller en vesentlig rolle i historien rundt «Dream Police», men vi er fortsatt i 1989, og Holter er i ferd med ta skrittet ut i verden på egenhånd.

– Jeg husker det var litt rar stemning i Evenrude-leiren, og ingen visste hva de skulle gjøre, bortsett fra meg. Da jeg hoppa av i 1989 gikk jeg inn i studioet og spilte inn fire låter. Der programmerer jeg, og i det hele tatt gjør alt selv, unntatt vokal. Det første jeg gjør etter dette er å kontakte Odd René, og da kom han rett fra militæret, med superkort hår. Vi satt og prata litt og han ble med i studioet, og vi syntes umiddelbart dette var morsomt og bra. Han sang jo som et helvete.

dream-police_trond-17-1-1992

Tronds kjennskap til Odd René strekker seg tilbake til 1986, da gitaristen i et avbrekk fra samarbeidet med Evenrud jobba i et Halden-studio.

– Det kom inn et band der, veldig unge gutter, og det var et typisk kameratband. Det var en som skilte seg ut i bandet, og det var vokalisten. Ikke det at det var som om han var verdens beste sanger da. Han var vel kanskje 17 år, og da har du alltid med deg noen barnesykdommer.

Dette vokaltalentet skulle dukke opp i Tronds tanker ved flere anledninger i åra som kom, og til slutt var det klart for samarbeid i 1989.

– Vi ville videre ha den normale pakka fra åttitallet, med keyboardist, og selvfølgelig trommer og bass. Vi prøvde å få med Ole Petter, men han hadde vel nok med «Which Witch» på den tiden. Han turte ikke å hoppe av der, etter at Ole-greia først hadde gått i stå. Vi fikk da med Tor Hauge på trommer, og han øvde vi mye med. Videre kom Tom Roger Jensen inn på keyboards, og i denne perioden var også bassist Bernt Jansen inne i bandet. Han var vel mest med fordi vi skulle ha en fotosesjon, og jeg tror ikke han var med på noen øvinger.

– Deretter fant vi en liten spire som het Rino Johannessen, men han spilte bare slaphand og hadde studentryggsekk på hele tiden. Vi prøve ham, men det funka rett og slett ikke. Vi fikk da inn Jan Titz som bassist. Vi var cocky og sære, og vi skulle ha det på en spesiell måte, og hvis noen ikke leverte på den måten var det ut. Enden på visa var at både Jan og Tor forsvant underveis.

dream-police-odd-rene_dokka-26-5-12

Et sted i prosessen ble det klart at Dream Police ikke trengte tangenter, samtidig som tanken om å få med Ole Petter på laget aldri helt slapp taket.

Ting endra seg over en periode, og vi utvikla oss mot det du hører på skiva. Da skjønte vi at vi ikke skulle ha keyboards likevel, så da tuppa vi ut Tom Roger. Vi visste ellers hele tiden at vi egentlig ville ha med Ole Petter, og til slutt klarte jeg å overtale ham.

Ting gikk på dette tidspunktet fort for Dream Police, som foreløpig ikke het Dream Police. En platekontrakt med CBS ble kjapt en realitet, og dermed var et godt grunnlag lagt.

– Jeg dro til Steinar Fjeld med den firelåters demoen, og han bare sa «Ok, jeg skjønner, vent litt». Allerede neste dag ringte han meg og sa at han hadde snakka med Per Østmark på CBS, og at det var i orden. Det var to telefonsamtaler, og så var det i boks. Jeg hadde opp til da jobba med PolyGram og Petter Singsaas, for de hadde Ole.

dream-police_rino-17-1-1992

Det er Fjeld som til slutt kommer opp med navnet på bandet, og Trond kan bekrefte undertegnedes mistanker om at dette stammer fra et album med et visst amerikansk band.

– Ja, det er Cheap Tricks «Dream Police» som er bakgrunnen for navnet. Vi hadde mange rare bandnavn underveis, og på et tidspunkt kalte vi oss Big Time. Det var mange dårlige navn, og vi klarte aldri å bestemme oss. Samtidig likte ikke plateselskapet noen av navna våre. Det var da Steinar kom opp med Dream Police, og det likte alle.

Med signert platekontrakt i stresskofferten gjaldt det å få nok låtmateriale på plass til et fullt album.

– Jeg hadde jo disse fire låtene med meg inn, og dette var vel låter som var litt sånn kvasiåttitalls. Hører du på «Rock Me» kunne den godt glidd rett inn på andre normale hårrockskiver, mens du også har «Hot Legs» og de andre litt mer bluesa tingene. Hvis du tar bluespakka, og hiver på litt mer åttitalls «Rock Me»-greie så har du på en måte essensen i Dream Police. Du har mange låter, som «Rock Dolls», «Moving», «Need Your Lovin'» og «Hot Legs», som er noe av det jeg virkelig forbinder med Dream Police.

– Vi hadde med noen låter av denne typen på neste skive også, men den bar mer preg av at vi var ute på veien hele tiden, og hadde dårlig tid da vi skulle gi ut ei ny plate. Til den første plata var det uansett jeg som stort sett skrev, for jeg var den som hadde skrevet mye gjennom mange år. Ting som ikke var helt ferdig ble gjort ferdig på øvinga, mens tekster ble skrevet i bilen på vei fra Halden til Spydeberg, flirer Trond.

dream-police-ole-petter_dokka-26-5-12

Spydeberg nevnes her fordi det var der gutta spilte inn plata, og studioet het Studio Nova.

– Jeg kjente ikke til studioet i det hele tatt, men det var vel CBS som sendte meg dit. Jeg husker jeg da traff Lava der oppe, og jeg begynte å lure på om det var riktig for oss å bruke det studioet. Det viste seg uansett at dette var riktig. Jeg snakka med Roberth (Opsahl-Engen, produsent), og vi ble enige om først å gjøre to låter.

– Vi begynte med «Rock Me» og «Little Angel», og vi gjorde disse helt ferdig. På den måten hadde vi eventuelt en singel klar hvis det skulle bli nødvendig. Plateselskapet begynte å jobbe umiddelbart, og plutselig vil de ha en video. Da gjorde vi videoen til «Rock Me». Jeg tror den ble vist på NRK tidlig på våren 1990, men plata kom ikke ut før på høsten.

dream-police_trond-odd-rene-17-1-1992

Dream Police slo seg til ro i Studio Nova, og nå besto bandet av Odd René, Trond, Jan og Ole Petter.

– Da vi skulle spille inn plata viste deg seg at det ble litt problemer med bassen, og vi skjønte at vi måtte gjøre noe med det. Nå hadde det vel gått ett år siden forrige gang vi prøvde ut Rino, og da vi nå prøvde ham igjen funka det. Da var han liksom ferdig med Mark King-perioden sin, og nå hadde han skjønt hvordan det skulle låte. Nå satt det som ei kule, og endelig var vi virkelig et band. Dette var helt på tampen, men vi gikk inn i studioet og gjorde om de tingene vi rakk å gjøre om.

– Vi gjorde også noen låter helt på nytt. Jeg tror du kan høre det hvis du hører på videoen til «Rock Me», for der bruker vi den første versjonen av låta. Noe av det som gjør en vesentlig forskjell er at når vi spiller inn «Little Angel» og «Rock Me» på nytt er Odd René forkjøla. Det ga ham en presence på stemmen som var helt syk. Det var så jævlig tøft. Han har jo alltid strøken stemme, men da var det som om han hoppa ut av høytalerne.

dream-police-trond_dokka-26-5-12

Det var mye intens øving i forkant av studiooppholdet, og dermed var det aldri noen tvil om hva som skulle gjøres når det ble trykket på opptaksknappen.

– Alle visste vi hva vi skulle gjøre, så det var bare å banke det rett inn. Dette gjorde at studioprosessen ikke ble langvarig. Vi hadde øvd i nesten ett år, og Odd René og jeg kunne alt ned til minste detalj. Vi hadde arrangert alt på øvinga, og selv om folk kom og gikk litt til å begynne med visste vi hvordan dette skulle være. Da Ole Petter var på plass ble det enkelt, for han trenger du bare å si ting til en gang. Vi brukte svært kort tid i studioet, og det var rått og brutalt.

– Jeg hadde vært med på flere produksjoner tidligere, hvor vi kanskje hadde brukt tre måneder, og noen ganger lengre tid enn det også. Da polerte vi det skikkelig, og når du da fikk tilbake ferdig resultat hørtes det alltid helt dødt ut. Det ble ikke noe energi, eller noe magisk over det. Derfor hadde jeg en filosofi om at denne gangen skulle vi ikke gjøre det sånn. Vi skulle være et band, som kunne sakene våre, og visste akkurat hva vi skulle gjøre da vi kom inn i studioet. Resultatet ble kjapt inn, for å beholde energien som vi var opptatt av. Akkurat det fikk vi til veldig bra på den skiva.

dream-police_odd-rene-rino-17-1-1992-2

Det er lett å få en følelse av at det råere soundet til Dream Police kom som et lite opprør mot de siste platene Trond hadde gjort med Ole Evenrud.

– Ja, det var sikkert det. På de siste skivene skulle alt være svært, men det var sånn på den tiden. Du kan bare tenke på band som TNT og TinDrum, de skulle også låte svært. Med Dream Police ble det dermed snakk om å strippe det litt ned, og gjøre det litt mer Aerosmith. Jeg har alltid vært fan av band som Led Zeppelin, Van Halen, Def Leppard og Whitesnake, og det å være hardbarka innen den stilen, og så å skulle spille «Det Va’kke Min Skyld», «Hvis Jeg Var Gud» og enda verre med «Framtidsskrekk» innimellom, var ikke alltid like gøy.

– Når det er sagt så lærte jeg også utrolig mye av å være med Ole alle de åra. Han kommer jo fra popens verden, mens jeg kommer fra rocken, og vi krasjer dermed litt hele tiden. Det får det til å gnistre litt, og man tar impulser fra hverandre. Når da en musikergitarist som meg forsvant litt for dypt inn i meg selv, og jeg ble for teknisk, da kom øksa. Da ble jeg sur, men så gikk det en liten stund så forsto jeg greia. Jeg lærte derfor utrolig mye, blant annet at hvis folk skulle gidde å høre på ei låt, og det skulle bli party på bygda, da må du ha et catchy refreng folk kan synge med på.

dream-police-rino_dokka-26-5-12

Det med refrengene er noe Trond i høyeste grad tar med seg over til Dream Police. Det aller heftigste ellers med «Dream Police» er Holters gitarsound, og det å høre mannen spille på denne skiva er en direkte orgasmisk opplevelse.

– Soundet er veldig rett i trynet, på en måte. Jeg husker forsterkeren, og det var Svein Dag Hauge sin Mesa Boogie som sto i studioet. Jeg bare plugga inn i den, og hoppa over Marshallen min som jeg hadde brukt i mange år. Jeg plugga rett inn, uten effekter og ting. På ei låt som «When The Sun Goes Down» er det effekter, men de ble lagt på i ettertid. Alt ble spilt inn tørt, og effektene ble så lagt på i miksen. Jeg traff igjen Svein Dag Hauge for ikke lenge siden på en flyplass, og da spurte jeg hvor den forsterkeren er nå. Det visste han ikke, for den var vel solgt. Den var uansett unik.

Når det gjelder Roberth Opsahl-Engen og hans rolle som produsent var den noe begrensa siden bandet var svært godt forberedt, men da det kom til miksen styrte han skuta på egenhånd.

– Vi kommer jo inn i studioet med nærmest et ferdig produkt, men når det er sagt skal det sies at det trengs noen for å få strukturert ting når det kommer fire unggutter på alderen 19 til 24 år inn i studioet. Roberths rolle ble sånn sett mest å få oss på plass, og å få ting til å låte bra. Han gjorde jo også en jævlig tøff jobb med miksen. Det var annerledes enn hva som var vanlig i musikk-Norge, der alt skulle låte svært. Her er ting mer rent og punchy, i motsetning til hva mange skiver var på åttitallet.

– Under miksen satt vel vi og spilte data og drakk kaffe, og da vi kom inn låt det jævlig tøft. Det var snakk om å fange opp livenerven som lå i bandet, og det som var litt spesielt med Dream Police var at vi låt veldig likt live og på skive. Vi la ikke på tusen ting og masse koringer, så når vi spilte live var det ikke sånn at du savna masse greier.

dream-police_odd-rene-17-1-1992

I alt 11 låter dukka opp som et resultat av tiden i Studio Nova i 1990, men ble det spilt inn noe mer?

– Nei, det ble det ikke. Vi hadde ei låt som het «Hold On», som ikke ble med på skiva. Den er på demoen, som jeg ikke vet hvor er lenger. Det er dumt, men det kan jo være noen som har den et sted. Det var uansett den eneste låta som ikke ble spilt inn til plata. Vi følte egentlig at vi hadde ei låt for lite, og det var da vi gikk inn helt på tampen og spilte inn «Uncle Gus», nærmest som en flipp.

«Uncle Gus» ble brukt som b-side på «Hot Legs»-singelen, og den dukka også opp som bonusspor på CD-versjonen av «Dream Police».

– Vi trengte egentlig en b-side, uten å røre skiva, og det var sånn vi løste det. Det var etter at skiva var ferdig plateselskapet kom og ville ha ei b-side, og da skrev vi ei syk låt i forhold til resten av skiva. Vi satte oss ned og spilte kassegitarer og bass, og husker jeg ikke feil spiller også Ole Petter gitar på den.

dream-police-trond-odd-rene_dokka-26-5-12

Mens vi sitter og skravler om Dream Police begynner Trond å gjøre et forsøk på å kategorisere bandets musikk.

– Vi var litt i en egen kategori, og det var i alle fall ingen andre norske band som låt som oss. Vi hadde litt Led Zeppelin, litt Van Halen, men samtidig hadde vi noe ingen av de to banda har, nemlig gode refrenger. Vi ble derfor noe helt eget, som i alle fall ingen i Norge hadde gjort før. Jeg har alltid hatt sansen for fengende musikk, men jeg liker også Zeppelin og Van Halen, samtidig som jeg liker Def Leppard. Nettopp der har du kanskje oppskrifta, uten at det er kalkulert.

Før ei skive er klar for utgivelse er det naturlig nok mye mer enn innspilling av musikken som står på programmet, og ingen plate er fullkommen uten et godt cover. «Dream Police» byr i så måte på et ganske streit bandbilde som blikkfang.

– Du lærer selvfølgelig mye av andre, og jeg så et cover med Riverdogs, som Vivian Campbell spilte i, og selvfølgelig Motörheads «Ace Of Spades». De sto jo i en ørken, og var litt tøffe med boots og greier. Det var en tøff image, og Dream Police hadde jo ingen image. Vi måtte prøve å finne på noe, og det at det ikke gjør noe å ha litt image var blant ting jeg hadde lært tidligere.

– Jeg fant frem alle frynsejakker, og diverse andre klær jeg hadde i garderoben, og delte ut. Rino hadde jo runde studentbriller, skikkelig hockeysveis fra åttitallet, og du så fortsatt merker etter studentsekken hans på ryggen, påstår Trond og ler rått. Vi dytta på folk alt vi hadde av stæsj, og deretter dro vi opp til Sandhøla på Mysen. Vi lette oss frem til der det var mest sand, og som dermed kunne minne om en ørken. Der tok vi bildet, og det var coveret. Vi fikk et kult cover, som fungerte, synes jeg. Man ser at det ikke er en ørken, men det spiller ingen rolle.

dream-police_odd-rene-rino-17-1-1992

Dream Police gjorde ingen konserter før bandets første plate var innspilt, men i forbindelse med utgivelsen av «Hot Legs»-singelen var det tid for guttas livedebut.

– Den første spillejobben vår var en søndag på Tordenskjold i Fredrikstad, og da kom singelen ut på mandag. Straks singelen var ute begynte ting å skje fortløpende. Det var nok ikke fantastisk mye jobber med en gang, men vi ble månedens utvalgte på P2, og da ble vi spilt mye. Videre kom vi oss på «Midt I Smørøyet», og da tok det av. Da bare ramla jobbene inn hos ABC Booking, og skiva solgte kjapt 20.000. Det stoppa vel opp 2-3.000 fra det som var sølvplate den gang. Skiva kom også ut i Japan og Canada, men jeg vet ikke hvor mye den solgte. Til sammen endte vi vel opp med å selge 70.000 av de to skivene vi gjorde.

Dette var nok til at fire unge gutter fra Østfold kunne leve av musikken. Det hele fikk dessverre en bråstopp etter andreplata, men det er en annen historie.

Jan Dahle

Reklamer
Fra Evenrude til debut med eget band