Uværet gir seg ikke

thunder-luke-danny_srf-2013-2

Med ny plate på gang fra Thunder passer det godt å ta et tilbakeblikk til perioden rundt britenes forrige album, og da plukke frem et intervju undertegnede gjorde med vokalist Danny Bowes i den forbindelsen. Dette sto på trykk i Scream Magazine #194, i mars 2015.

Mye er usikkert i rockebransjen, men nesten sikkert er det at et band som tar sitt farvel, dukker opp igjen noen år senere. Britiske Thunder faller inn nettopp i kategorien av band vi tilsynelatende aldri blir kvitt, og som et resultat av det kan fansen nå glede seg over studioalbum nummer ti fra kvintetten. «Wonder Days» er tittelen på skiva, og gutta leverer akkurat hva du forventer av melodisk rock. Denne utgivelsen, bandgrunnleggerne Bowes og Morleys første møte, og tilbakeblikk til både åtti- og nittitallet står på agendaen når vokalist Danny slår på tråden.

Det var tilbake i 2008 vi sist hadde en prat med vokalist Bowes, men med fersk plate å promotere var ikke mannen vanskelig å få på tråden. Som typisk er når det gjelder gullstrupen er han heller ikke vanskelig å snakke med, og vi begynner med en oppdatering på hvordan det står til med gitarist Ben Matthews, som har vært igjennom kreftbehandling det siste året.

– Ben er på bedringens vei, men det går sakte. Han har gjennomgått en ubehagelig behandling, med mye bivirkninger, som gjorde ham dårlig, og veldig svak. I en del tilfeller kan behandlinga på en måte føles verre enn selve sykdommen. Han har uansett blitt erklært kreftfri, og nå gjenstår rekonvalesensperioden. Dette er en frustrerende saktegående prosess for ham, blant annet fordi han fortsatt sliter med noen av bivirkningene etter behandlinga.

thunder-ben_srf-2013-1

Matthews’ sykdom er grunnen til at bandet i forbindelse med plateslippet kun har annonsert tre konserter, og Bowes har håp om at gitaristen rekker disse.

– Jeg håper det går bra, og vi jobber alle under forutsetning av at han skal bli klar til konsertene. Vi gjorde en radioopptreden sist fredag, og det er første gang han har gjort noe med bandet på nesten ett år. Det gikk OK, og heldigvis varte det ikke så lenge, for han er fortsatt svak. Han blir fort sliten, så for å være ærlig er jeg glad for at vi ikke har mer press på oss enn å forsøke å komme oss gjennom disse tre konsertene i mars.

Etter denne helserapporten beveger vi oss i retning av «Wonder Days», men begynner med det faktum at Thunder har blitt oppløst, for så å gjenoppstå for korte turnéer flere ganger.

– Vi har egentlig bare blitt oppløst to ganger. Først i 2000, for så å bli gjenforent mot slutten av 2002. Vi oppløste så bandet igjen i 2009, og vi har ikke gjort ei studioplate siden 2008. Vi har riktignok gjort noen konserter siden den gang, og de første var vel i 2011. Siden da har vi gjort noen julekonserter, og en turné med Journey og Whitesnake i 2013. Nettopp den siste turnéen var grunnen til at vi bestemte oss for å begynne å tenke på mulighetene for å gjøre ei ny plate. Responsen fra publikum når vi spilte live var hele tiden veldig god, og vi ble stadig tilbudt spillejobber.

thunder-danny_srf-2013-3

Etter to seriøse gjenoppstandelser, og flere midlertidige konsertcomeback, kan man lure på om Danny nå bare har resignert, og innfunnet seg med at Thunder kommer til å være en del av livet helt frem til han og gitarist Luke Morley sitter på gamlehjemmet og mimrer.

– For å være ærlig må jeg vel bare si at krystallkula mi ser ut til å være i ustand, humrer Bowes, så jeg aner virkelig ikke hva fremtiden bringer. Det trodde jeg at jeg visste før. Da vi tok farvel i 2009 var det ingen plan om noen gang å komme tilbake. Da vi senere gjorde konserter var jeg fortsatt overbevist om at vi ikke kom til å gjøre ei ny plate, og det grunnet alle problemene vi hadde med å få gjort de foregående skivene.

– Det var mye jobb, og alle var hele tiden opptatt med å gjøre andre ting. Det var ekstremt vanskelig å få alle til å sette av tid til å skrive, komme i studioet, promotere, og til slutt turnére. Dette ble bare vanskeligere og vanskeligere, og samtidig ble arbeidsmengden for stor for meg. Jeg var bandets manager, og det var jeg som styrte labelen vår, i tillegg til at jeg var sangeren. Det ble bare for mye, så jeg var ganske klar på at jeg ikke ville leke med den flammen igjen.

Turnéen i 2013 ble på en måte et vendepunkt for Bowes, og da Morley foreslo at Thunder skulle gjøre ei ny plate var vokalisten litt på gli.

– Jeg var egentlig ikke sikker i utgangspunktet, og det tror jeg ikke de andre var heller. Luke bestemte seg så for å skrive noen låter samtidig som vi diskuterte det hele – vi diskuterte det i måneder – og tidlig i fjor fikk vi en bunke demoer av ham. Noe syntes jeg var OK, men det var også tre låter som virkelig stakk seg frem. De ga meg en følelse av at dette var noe jeg virkelig ville gjøre. Vi begynte da med å spille inn 4-5 låter, bare for å se hvordan det føltes.

thunder-luke_srf-2013-3

Gutta bestemte seg for å gå videre med prosjektet, og som et resultat ble «Wonder Days» spilt inn i flere perioder.

– Luke kom inn med nye låter på senere tidspunkt, og vi gikk da inn og spilte inn disse. Slik endte vi opp med å gjøre tre studiobesøk i løpet av fjoråret, og det å ha tiden mellom hver session ga oss muligheten til hele tiden å tenke seriøst over om dette var noe vi virkelig hadde lyst til å gjøre. Samtidig fikk vi tid til å evaluere materialet, slik at Luke kunne skrive spesifikt for å «fylle hullene». Som et resultat endte vi opp med ei solid plate, selv om fremgangsmåten var veldig annerledes enn tidligere. Før har han bare skrevet en bunke låter som vi har gått i studioet med, og seks uker senere har vi hatt et album.

Samtidig som fremgangsmåten er annerledes har sluttresultatet blitt veldig Thunder, og man kan se for seg at «Wonder Days» kunne kommet ut mellom «Laughing On Judgement Day» og «Behind Closed Doors».

– Jeg vet ikke helt, men noe jeg er helt sikker på er at det fra et teknisk ståsted er låter på «Wonder Days» som vi ikke ville vært i stand til å spille i 1993-94. Teknisk sett er en del av de nye låtene – ikke alle, men noen – vanskeligere å spille og synge, og ferdighetsmessig var vi ikke der den gang. Det har også noe å gjøre med hva man har lært siden den gang, og det er ting jeg gjorde vokalmessig tidligere, som jeg ikke ville gjort i dag. Det merkes godt på den nye plata, for du kan si at det er mye minimalisme der når det kommer til vokalen.

Med Matthews ute av bildet under hele innspillingsperioden er det låtskriver Morley som har stått for alle gitarer på plata, og samtidig har han også sittet i produsentstolen. Arbeidsmengden har med andre ord vært stor for Morley, noe Bowes bekrefter.

– Ja, Luke jobba veldig hardt på plata. Det var han som måtte være tilstede hele tiden siden han var produsent, og han spilte også mye tangenter i tillegg til gitarene. Samtidig sang han mye av koret med meg, men der hadde vi også med noen jenter.

thunder-luke-ben_srf-2013

Med alt dette arbeidet på en mann skulle man tro det ville vært en god ide å hyre inn en utenforstående produsent, og det ble faktisk vurdert.

– Ja, vi snakka om det, men han vi ville bruke var ikke tilgjengelig. Dermed bestemte vi oss for å gjøre det samme som vi hadde gjort på de foregående platene, at Luke produserer selv. Samtidig valgte vi å dra tilbake til Rockfield Studios, der vi spilte inn «The Thrill Of It All» i 1996. Teknikeren der er Nick Brine, som var en slags hjelpegutt da vi var i studioet forrige gang, så det var flott å ha ham der som en fullt utvikla tekniker.

– Det at vi også var i studioet bare korte perioder gjorde at vi aldri følte at vi bare jobba og jobba. Når vi så fikk inn Mike Fraser til å mikse plata visste vi at siste hånd på verket ville bli lagt på et solid vis, samtidig som Luke slapp å bekymre seg for det.

Fraser er samme mann som sto for miksen på klassiske «Backstreet Symphony», så det å hyre inn ham var sånn sett et sikkert kort. Produsent på samme plate – og oppfølgeren «Laughing On Judgement Day» – var for øvrig tidligere Duran Duran-gitarist Andy Taylor, men å jobbe med ham igjen har derimot ikke blitt vurdert.

– Nei. I begynnelsen var vi veldig på samme sti, og han var fantastisk for oss da, men vi innså ganske fort at han hadde sine begrensninger når det kom til hva han kunne tilby oss som produsent. Straks vi skjønte hvordan han jobba forsto vi også at vi kunne klare det samme selv. Dermed trengte vi ham strengt tatt ikke mer.

«Behind Closed Doors» ble deretter produsert i samarbeid med nettopp nå tilbakevendte Fraser, men gutta hadde altså lært nok av Taylor til i hovedsak å kunne produsere selv.

thunder-danny_srf-2013-1

Thunder er et veldig britisk band, og at gutta har henta sine inspirasjoner fra Storbritannias rockehelter på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet er rimelig opplagt.

– Det har du helt rett i, men det er noen amerikanske inspirasjoner der også, selv om de ikke er like opplagte. Du finner hint av amerikanske band vi hører på som Steely Dan, The Doobie Brothers, og Van Halen i musikken vår. Vi er uansett et klassisk rockeband, med røttene i blues, og band som The Who, The Rolling Stones, Led Zeppelin, Bad Company og Free. Dette er bandene vi vokste opp med, og vi var typene som stilte oss i kø for å kjøpe ei ny Deep Purple-plate den dagen den ble sluppet. Vi løp hjem med vinylen, studerte coveret, og forsøkte å finne alle skjulte budskap, flirer Danny.

I 1999 gikk Thunder uansett i en veldig amerikansk retning da de spilte inn sin versjon av Wild Cherrys «Play That Funky Music», og ganske så amerikansk blir det med rock’n roll i «I Love The Weekend» på den ferske plata.

– Luke skrev den faktisk to ganger, og den første versjonen vraka vi. Vi likte ikke demoen helt, og vi syntes ikke låta var mer enn OK. Vi var så på vei inn i studioet for tredje og siste runde, og denne gangen måtte det gå fort for vi begynte å få dårlig tid. Vi trodde egentlig at vi hadde plata klar, men Luke bestemte at han ville gjøre et par nye pålegg, og det var bare ei uke til Mike Fraser skulle komme over.

– Vi stupte nærmest inn i studioet, og Luke lurte samtidig på om vi huska den «Weekend»-låta vi hadde vraka. Han fortalte deretter at han hadde hørt Little Richard med «Lucille» på radioen en dag, og at det der og da slo ham at han skulle ønske han en gang hadde skrevet ei slik låt. Da han kom hjem plukka han frem igjen teksten til «I Love The Weekend», og skrev musikk av typen Thunder møter Little Richard møter Led Zeppelin. Resultat var en demo vi fikk høre i studioet, og da sa vi bare «la oss drikke oss fulle, og spille den inn». Pussig nok ble vel tre av fire låter fra den siste runden i studioet med på plata.

Dermed ble i utgangspunktet klare albumlåter vraka, og noen av disse er å finne på en EP som følger med en eksklusiv «Wonder Days»-versjon, som kun selges på bandets nettside.

thunder-chris_srf-2013

Danny nevnte tidligere at det i lang tid har vært vanskelig å samle Thunders fem medlemmer, og vi kommer etter hvert tilbake til nettopp dette. Ikke overraskende henger problemet sammen med det at flere av gutta spiller i andre band. Vi finner for eksempel Luke Morley i The Union, mens trommis Gary «Harry» James spiller i både Magnum og Snakecharmer.

– The Union har aldri skapt problemer, for bandet starta ikke opp før etter at Thunder hadde lagt inn årene i 2009. Derimot har Chris (Childs, bass) alltid gjort en del sessions, og Harry har alltid hatt ting på si, så ja, dette skapte problemer. Det ble ille i 2007-08, og i det hele tatt ble situasjonen bare verre og verre. Jeg kan gi deg et eksempel. Mellom 2009 og 2011 gjorde vi ikke noe, men etter at vi spilte på High Voltage-festivalen i 2011 bestemte vi oss for å gjøre en julekonsert. Vi har endt opp med å spille disse julekonsertene i flere år, og det er fantastisk.

– I forbindelse med 2012-konserten hadde vi et veddemål oss fem imellom om hvor mange billetter vi kom til å selge. Den som var lengst unna korrekt antall skulle spandere curry på resten av bandet. Jeg tapte, og jeg gjorde ni forsøk på å samle bandet for dette måltidet jeg skulle betale for. Etter disse ni forsøkene, der det alltid var noen som ikke kunne komme, ga jeg opp. Jeg ga da gutta beskjed om at de kunne stappe curryen opp i ræva, og jeg kom ikke til å betale for den, flirer Bowes. Det var denne typen problemer vi hele tiden hadde, men nå har alle forplikta seg til å stille opp, og jeg er håpefull – om ikke overbevist – om at alle skal kunne stille til enhver tid.

thunder-danny-ben_srf-2013

Samtidig som Thunder lå nede kunne man se annonsering for show med Danny & Ben, så to av bandets medlemmer var tidvis ute for å spre det gode budskapet.

– Det begynte som en tjeneste for en gammel skolekompis. Han ringte og lurte på om jeg ville komme til skola han jobber på for på en eller annen måte å inspirere musikkinteresserte femtenåringer. De hadde verken penger eller utstyr, men han ville at jeg skulle komme over for å snakke litt inspirerende til ungdommene. Jeg lurte på hva i helvete som skulle gjøre at femtenåringer ville være interessert i å høre på meg. Jeg antok at de kun ville lure på hvem denne tåpelige gamle mannen var.

– Til slutt nevnte jeg det for de andre gutta i Thunder – siden jeg var for redd til å gjøre det alene – og etter hvert fikk jeg med meg Ben. Han tok med en gitar, slik at vi kunne spille ei låt eller to om det skulle bli for ille. Det var en reell frykt for hvordan ungdommene skulle ta imot oss, men det viste seg å gå veldig bra. Jeg og Ben fortalte en del artige historier fra bandlivet, så det var mye latter og moro. Etterpå var vi enige om at dette hadde vært en god opplevelse.

Med det var et frø sådd, og tilfeldighetene ville det slik at det ble aktuelt å gjenta bedriften.

– Tre måneder senere hadde jeg lunsj med en promotor som foreslo at jeg skulle sette sammen et band for å legge ut på veien, men det var jeg ikke interessert i. Jeg følte det ville bli mer jobb enn moro, så jeg foreslo at kanskje jeg og Ben kunne gjøre noe. Jeg fikk Ben med på dette, og vi kom frem til at vi skulle gjøre konserter som var en kombinasjon av historiefortelling – for å skape en morsom kveld – og å spille noen låter innimellom. Vi gjorde 15 show i 2012, og 15 til i 2013, på små klubber. Det var utrolig gøy, og jeg tror nok vi kommer til å gjøre det igjen.

thunder-luke-danny_srf-2013-1

Vi beveger oss tilbake i tid, og kommer inn på det faktum at Danny Bowes og Luke Morley har hengt sammen musikalsk i snart 40 år. Vennskapet går enda lengre tilbake.

– Vi møttes da vi var elleve år, og vi traff hverandre første gang i lobbyen på skola. Dette var ei privatskole der man måtte gjennom et intervju før man eventuelt ble tatt opp som elev. Jeg hadde langt hår på den tiden, men min mor sa jeg måtte klippe meg for å kunne komme inn på skola. Dermed ankom jeg til intervjuet med kort hår, og mens jeg satt og venta på å bli kalt inn satt også Luke der, med veldig langt rødt hår.

– Jeg så på håret hans, og jeg så på min mor som viska frem ordene «han kommer ikke inn». Jeg lovte min mor at om han kom inn ville jeg aldri snakke til henne igjen. Jeg kom inn på skola, og første dag der var jeg bokstavelig talt på et oppdrag for å finne denne gutten med det lange røde håret. Jeg fant ham, og da min mor spurte hvordan første skoledag hadde vært svarte jeg bare «han kom inn». Det var sånn vi møttes, og fire år senere ble jeg med i bandet hans.

Bandet var Nuthin’ Fancy, som ga ut en singel, og etter hvert ble til Terraplane. 40 år betyr både oppturer og nedturer, men Danny blir svar skyldig på spørsmål om hva som har vært guttas dårligste karrieretrekk i denne perioden.

– Det er et vanskelig spørsmål, for det har vært så mange, ler vokalisten. Det er virkelig vanskelig å isolere en avgjørelse på den måten. Man er alltid i en situasjon der avgjørelsene tas basert på hva man vet på det aktuelle tidspunktet, og hva som foregår rundt deg. Det er umulig å si, men jeg kan med sikkerhet si at vi har hatt flere oppturer enn nedturer. Vi har vært heldige både som individer og band, og vi fem kommer utrolig godt overens. Vi bruker mye tid på å le, og vi har sjelden krangler. Jeg og Luke har vel bare hatt et par krangler i løpet av de 40 åra vi har spilt sammen.

thunder-luke_srf-2013-2

Undertegnede hadde forventa at Dannys svar på spørsmålet skulle bli «Moving Target», Terraplanes forhatte andreskive. Danny ler godt før han filosoferer litt over akkurat det.

– Ja, det hadde kanskje vært et godt svar. Det er litt rart det der, for alle avgjørelser blir tatt på grunnlag av informasjonen man har. Om du skal si at vi er skyldige i noe så må det kanskje være at vi har vært for medgjørlige til tider. Vi skulle lytta til hjertene våre i stedet for hodene våre, og hele perioden rundt de to platene med Terraplane ble sånn sett en utrolig læringsprosess.

– Du kan alltid se tilbake på en slik tid og si at det var forferdelig, men samtidig lærte vi mye av det. Vi var sånn sett heldige. Vi gjorde våre feil, brukte utrolig mye av plateselskapets penger, vi brukte mye tid i studioene, og lærte håndverket vårt der. Det at platene endte opp som skit er et problem, ler Danny, men vi lærte altså samtidig mye.

Alt er som kjent et resultat av utvikling, og det naturlige spørsmålet blir dermed om det i det hele tatt hadde vært en «Backstreet Symphony» uten «Moving Target».

– Absolutt ikke, kommer det kontant fra Danny. «Backstreet Symphony» ble skapt ut av frustrasjonen rundt «Moving Target». Det er ikke tvil om det. Vi var nær ved å gi opp det å spille i band fullstendig etter «Moving Target», og det faktum at vi ble droppa av Epic.

– Det var da jeg og Luke hoppa på et fly til Amerika, og kjørte rundt der borte i 3-4 måneder. Vi hørte på radioen, gikk på barer, og prøvde i det hele tatt å finne ut om vi skulle fortsette med musikken. Du aner ikke hvor mange band vi så der borte, og det gjorde oss bare sinte å se masse middelmådige band som hadde en viss suksess. Vi visste vi kunne være bedre enn disse bandene, så da vi kom tilbake til England var vi virkelig gira, og starta opp Thunder på trass. Da var vi ikke det minste interessert i å høre på hva andre hadde å si. Thunder ble dermed skapt av ren frustrasjon og sinne.

thunder-danny_srf-2013-2

Gutta gjorde en demo, og inviterte plateselskaper til showcase.

– De likte demoen, men de ville se oss spille. Vi hadde ikke bassist på denne tiden, så vi lånte en fra et annet band. Tre plateselskaper var invitert, men alle trodde de skulle være der alene. Etter tre låter sa jeg at jeg ikke gadd mer, og lurte på hvem som ville spandere en drink. Plateselskapene var sjokkerte, men vi gikk på pub. Blant de som var tilstede var en kar fra EMI som likte det han så og hørte, og han forsto at vi visste hva vi ville, så han signa oss.

Thunder fikk lage den plata gutta selv ville, og resultatet ble altså «Backstreet Symphony» som ble sluppet i 1990. På høsten samme år spilte bandet i Oslo for første gang.

– Jeg husker det, og hvis jeg ikke husker feil ble jeg nesten halshugget på den konserten. Vi spilte på Elm Street. Det var et lite sted, og det var ei vifte i taket. Jeg hoppa opp og ned, og jeg kunne føle vifta treffe hodet mitt. Dette var også en periode der man virkelig følte snodighetene det å spille i et rockeband fører med seg, for man kan spille for 80.000 en kveld, og deretter spille for 200 den neste.

– Den store forskjellen på sånne konserter er for øvrig at du ikke må vente på reaksjonen fra publikum når du spiller for 200 personer, men på en stor utendørsfestival er reaksjonen fra publikum mindre umiddelbar. Spillemessig gjør du uansett det samme, og gir alt.

thunder-luke_srf-2013-1

De 80.000 Danny snakker om var et par måneder før Elm Street, da bandet spilte sin viktigste konsert noen gang. Åstedet var Donington Park, der konserten nesten ble avlyst, og bandet kom på scena og så ut som et eneste stort nervøst vrak.

– Jeg visste ikke om jeg kunne synge da jeg gikk inn på scena. Tre dager tidligere hadde jeg mista stemmen, og jeg fikk ikke lov av legen å snakke eller synge før jeg absolutt måtte. Vi måtte avlyse en oppvarmingskonsert på The Marquee Club, og jeg var ikke med på soundchecken på Donington. Luke ringte meg etter soundchecken og fortalte at det låt fantastisk på scena, så alt kom til å gå bra bare jeg kunne synge.

– Før jeg gikk på scena ante jeg ikke hvordan det ville gå, og ser du på videoen så ser du hvordan ansiktet mitt forandrer seg når jeg tar den første store tonen i «She’s So Fine», og skjønner at dette vil gå bra. Det var utrolig nervepirrende, for du står der foran 80.000 mennesker uten å vite om du kan gjøre jobben din. Heldigvis gikk det bra, og jeg tror den kollektive forløselsen av adrenalin hos oss fem da vi forsto at jeg kunne klare det, er hovedgrunnen til at det ble en så utrolig bra konsert. Ryktene gikk jo om at vi måtte avlyse, og jeg kunne ikke snakke med journalister før konserten for å avkrefte ryktene. Jeg satt bare i garderoben, og nærmest gjorde i buksene, før jeg skulle på scena.

Resultatet ble bandets mest legendariske konsert – som kan høres og sees på «Live At Donington 1990 & 1992» – men som Danny påpeker kunne det like gjerne gått i motsatt retning. Dette er bare med på å understreke usikkerheten ved det å spille i rockeband, men sikkert er det uansett at Thunder fortsatt består, og at «Wonder Days» er tilgjengelig nå.

Jan Dahle

Uværet gir seg ikke