Klassisk britisk rock

Faces_1970-1975 - You Can Make Me Dance
Faces «1970-1975: You Can Make Me Dance, Sing Or Anything…»
Rhino
4

Faces tok form da The Small Faces mista frontmann Steve Marriott på tampen av sekstitallet, og nye ansikter i denne sammenhengen ble de fremtidige legendene Ronnie Wood og Rod Stewart. Disse to slo seg sammen med de gjenværende medlemmene fra forgjengeren – bassist og tidvis vokalist Ronnie Lane, trommis Kenney Jones og tangentist Ian McLagan – og sammen skapte kvintetten i løpet av første halvdel av syttitallet fire studioalbum. Det er disse platene, samt en samling av singelkutt, som er å finne i boksen «1970-1975: You Can Make Me Dance, Sing Or Anything…».

Faces’ debutalbum bærer den beskrivende tittelen «First Step» – her presenteres for øvrig plata med det amerikanske coveret, der bandet fortsatt heter Small Faces – og med seg i studioet har de tekniker, og fremtidig superprodusent, Martin Birch. Det er et klassisk britisk sound som åpenbarer seg når gutta drar i gang med Bob Dylans «Wicked Messenger», og McLagans orgel har god plass i lydbildet. I den påfølgende «Devotion» tilfører McLagan et tangentteppe bak Woods småplukk, mens Stewart legger sin umiskjennelige vokal på toppen. Balladen fungerer, men det er samtidig klart at plata mangler en del på produksjonssiden.

Det løfter seg låtmessig når bandet begynner å rocke hardere med «Shake, Shudder, Shiver», der det er mer basert rundt Woods gitarer. Dette i kontrast til den akustiske, og litt country-prega, «Stone», som følger. Det er med andre ord lite å si på variasjonen på «First Step», men det hele blir likevel noe ujevnt. «Around The Plynth» er slitsom blues, mye takket være et uryddig lydbilde. Den akustiske «Nobody Knows» når heller ikke opp til potensialet, og igjen må produksjonen ta mye av skylda.

«Flying» fungerer greit, mens «Pineapple And The Monkey» er en fin og melodisk instrumental med mye orgel. «Looking Out The Window» er en helt OK og mer gitarbasert instrumental, som dukker opp før avslutningsnummeret «Three Button Hand Me Down». Sistnevnte er skivas høydepunkt, og her setter Stewart sitt tydelige preg, noe innspillinga vinner mye på. Samtidig er det mye godt fra både Wood og McLagan. Det er uansett ikke til å komme utenom at «First Step» som en helhet fremviser et umodent band, og dette til tross for at gutta allerede her hadde lommene fulle av erfaring.

I denne boksen kommer alle skivene med bonusspor, og på «First Step» er det fem av disse. Først ut er to studio-outtakes i form av den rocka og gode «Behind The Sun», og den hadde helt klart løfta albumet om den hadde fått en plass der. «Mona – The Blues» er en instrumental jam, som viser at noe godt er på gang. Videre er det tre alternative tagninger, der «Flying» og «Nobody Knows» er ordinære outtakes, mens en god «Shake, Shudder, Shiver» er henta fra BBCs «Top Gear».

Faces_1970-1975 - You Can Make Me Dance (box)

Når «Bad’n Ruin» åpner «Long Player» er det et tøffere band som åpenbarer seg enn på debuten, og nå står Ronnie Wood mer i fokus. Den rufsete stemmen til Rod Stewart setter også sitt herlige særpreg på innspillinga, og når vi er over i balladen «Tell Everyone» er vokalisten definitivt i sitt ess, mens Ian McLagan tar i bruk pianoet. «Sweet Lady Mary» følger på, og understreker at Faces nå har funnet formelen, og med det modna mye som band på ett år.

Ronnie Lane-blues i form av «Richmond» gjør seg også godt, der den akustiske slide’n er fremtredende. Det svinger godt av den litt mer rocka «Had Me A Real Good Time», der gitarene og pianoet konkurrerer om oppmerksomheten i ei god låt som definitivt understreker hvor The Quireboys har henta inspirasjonene. Her legger for øvrig også Bobby Keys saksofon.

Innimellom studioinnspillingene byr «Long Player» på to livespor tatt opp på New Yorks Fillmore East, og først ut av disse er Paul McCartneys «Maybe I’m Amazed». Faces byr på en noe råere versjon enn den tidligere Beatles-bassisten, og det fungerer. Også det andre livesporet er en cover, og her er det Big Bill Broonzys «I Feel So Good» som blant annet gir McLagan en anledning til å slå seg løs på pianoet, mens Wood gjør en god slidesolo.

Alt i alt er «Long Player» ei betydelig sterkere plate enn Faces’ førsteslipp, og når det gjelder ekstramaterialet her åpner det med tre outtakes i form av den gode og muntre rockeren «Whole Lotta Woman». Videre får du instrumentalen «Sham-Mozzal», og en alternativ «Tell Everyone», som har langt igjen til den sterke albumversjonen. Videre er det to tidligere utgitte livespor fra Fillmore East-konserten, der den riffbaserte og småseige «Too Much Woman» er god, og Stewarts stemme gir en ekstra nerve til blues-standarden «Love In Vain».

Faces’ tredje album er «A Nod Is As Good As A Wink… To A Blind Horse», og igjen åpner en god gitarrocker plata når «Miss Judy’s Farm» er først ut. Nå har bandet også fått med seg Glyn Johns på produsentsiden, noe som igjen løfter produksjonen, og samtidig resulterer i kortere og mer strukturerte låter. Når låtsettet også er det beste Faces har å by på blir dette rett og slett ei glimrende skive. «You’re So Rude» og «Love Lives Here» er sterke kutt tidlig på albumet, og med fenomenale «Stay With Me» avslutter kvintetten den første LP-siden med sin største klassiker.

Som tilfellet har vært på de foregående skivene tar Lane også her noe hovedvokal, og med «Debris» tar mannen styringa i en bluesa og god ballade. Albumets coverlåt kommer i form av Chuck Berrys «Memphis, Tennessee», og også dette blir et godt innslag på ei gjennomført bra plate. To gode innspillinger fra «Top Gear» er for øvrig bonus på denne disken.

Når vi er fremme ved «Ooh La La» er Faces mer eller mindre i ferd med å falle fra hverandre, men bandet klarer likevel å levere et relativt godt album, om ikke helt på høyde med forgjengeren. Det åpner uansett energisk og godt med «Silicone Grown», mens den melodiøse singelen «Cindy Incidentally» er nok et eksempel på at Faces hadde noen fortreffelige låter å by på.

Det svinger av «My Fault», det rocker bra av «Borstal Boys», bandet besøker igjen instrumentalland med «Fly In The Ointment», og balladen «If I’m On The Late Side» er som skapt for Stewarts stemmeprakt. Samtidig demonstrer dette materialet igjen Faces’ allsidighet, og når Wood tar vokalen i det avsluttende og gode tittelsporet er med det en albumkarriere i mål. Det kom riktignok en fullengder til i form av liveplata «Coast To Coast – Overture And Beginners», men den er dessverre ikke inkludert i boksen.

Fem bonusspor er å finne på «Ooh La La», der vi først gjør nok et besøk i BBC-arkivet – denne gang for «Cindy Incidentally» – og deretter følger øvingsopptak av tre av albumets spor. Disse innspillingene er nok mest for fansen som stadig ønsker noe nytt, for lydkvaliteten her er ikke innbydende for andre enn komplettistene. En helt grei liveversjon av John Lennons «Jealous Guy» avslutter disken.

Faces_Band

Den siste CD-en i boksen er «Stray Singles & B-Sides», som naturlig nok er en samling av låter man i utgangspunktet kun finner på singler, og sånn sett kompletterer denne disken Faces i studioet på en god måte, i tillegg til at vi får den godkjente live-b-siden «I Wish It Would Rain».

Det åpner med den uptempo rockeren «Pool Hall Richard», som er gjort etter «Ooh La La» og med Tetsu Yamauchi som ny bassist, etter at Ronnie Lane valgte å forlate bandet. Dette fungerer greit. Også den neste singelen, «You Can Make Me Dance, Sing Or Anything (Even Take The Dog For A Walk, Mend A Fuse, Fold Away The Ironing Board, Or Any Other Domestic Shortcomings)» – med «As Long As You Tell Me» som b-side – er god, uten det er Faces på sitt aller ypperste.

Studioversjonen av «Maybe I’m Amazed» dukker også opp her, men denne blir noe overflødig da den er langt fra like god som McCartneys versjon. Da er singelens instrumentale b-side, «Oh Lord I’m Browned Off», mer interessant. At Faces var glad i å bruke instrumentaler som b-sider er for øvrig udiskutabelt (aner vi at Stewart ikke gadd gjøre mer enn høyst nødvendig?), og «Rear Wheel Skid», b-siden fra «Had Me A Real Good Time», er nok en godkjent instrumental. Også «Skewiff (Mend The Fuse)» er en god vokalløs komposisjon, som stammer fra perioden rundt «Ooh La La».

Det hele avsluttes med «Dishevelment Blues», som i sin tid ble gitt bort med New Musikal Express, og dette låter mest som en noe uhøytidelig jam. Noe høydepunkt i Faces’ karriere er det heller ikke, og dermed er det avsluttende kuttet her med på å understreke at bandet hadde ei litt ujevn karriere. Det til tross er «1970-1975: You Can Make Me Dance, Sing Or Anything…» absolutt verdt å investere i, for på sitt beste var dette bandet ypperlig.

Jan Dahle

Klassisk britisk rock

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s