The Carburetors del 3: King O’Men

The Carburetors_The Carburetors, Dr. Jekyll's Pub 10-12-05 1
The Carburetors på Dr. Jekyll’s Pub, desember 2005.

Vi befinner oss stadig i 2012 når vi fortsetter serien med The Carburetors-intervjuer, og nå er det bassist King O’Men som reflekterer litt over bandets historie, og sine unge år. Igjen presenteres også intervjuet akkurat slik det var ment å stå på trykk i det skrinlagte magasinet i 2012. Samtidig som dette intervjuet publiseres kommer vi også stadig nærmere utgivelsen av «Laughing In The Face Of Death», som slippes 20. november.

King O’Men er bassisten som egentlig ikke var bassist, og som måtte overtales inn i The Carburetors. Han fant likevel sin plass i bandet, og er i dag – med sin småarrogante sceneholdning – en naturlig ingrediens i Norges heftigste rock’n roll-orkester. Han er også den av bandmedlemmene som lengst observerte bandet utenfra før han selv ble en del av The Carburetors, og dette mens han egentlig ikke gjorde de helt store musikalske krumspringene selv.

Historien om King begynner da han som ung gutt vokste opp i nærheten av og i Elverum, og som så mange andre av sine jevnaldrede var det fire amerikanere med sminke som skulle sette uutslettelige spor i et ungt sinn.

– Musikkinteressen kom helt klart fra Kiss, Kiss og Kiss. Da jeg gikk på barneskola digga alle Kiss, og det var helt uaktuelt ikke å like Kiss. Jeg og to nabogutter hadde også Kiss-band i kjelleren. Det var full sminke, og Kiss’ «Alive!» på kassettspilleren. Vi lagde også gitarer på sløyden. Jeg husker læreren vår spilte gitar i band, og han skulle ha med seg en gitar vi kunne tegne av da vi skulle lage gitarer på sløyden. Han kom da med en Fender Stratocaster, og det var kanskje det mest ukule han kunne hatt med seg. Det hadde vært bedre om han ikke hadde hatt med seg gitar i det hele tatt. Jeg tegna heller en Flying V, for jeg var liksom Paul Stanley. Naboen lagde seg bassen til Gene Simmons. Vi hadde ikke noen sologitarist, men vi fikk med en i klassa, som tegna av Stratocaster’n. Han malte den for så vidt kult med gult og rødt, men så skrev han Sweet med store bokstaver på gitaren, og han skulle liksom være Ace Frehley.

Mang en rocker kan kjenne seg igjen i disse historiene, men som normalt var oppdaga King etter hvert mer musikk enn Kiss. For ham skulle også ei eldre søster bli viktig når det gjaldt musikalsk utvikling.

– Den eldste søstera mi er fire år eldre enn meg, og hun hadde veldig tidlig god musikksmak. Hun spilte kule ting som Alice Cooper, The Rolling Stones, Faces og tidlig Rod Stewart med Ron Wood på gitar, The Beatles, og i det hele tatt masse kul rock. I ettertid er jeg sjeleglad for at jeg fikk høre dette da jeg nå forstår at det var veldig viktig. Da jeg senere utvikla god musikksmak hadde jeg allerede fått inn de beste tingene. Moren min spilte for øvrig Elvis og Johnny Cash, så da den store Johnny Cash-bølga kom for noen år siden skjønte jeg ikke mye, for dette hadde jeg jo hørt på siden jeg var liten. Jeg er jo fra bondelandet, og alle der likte Johnny Cash. Det ble derfor litt corny da det ble denne veldige cult-greia.

The Carburetors_King, John Dee 16-5-07 2
King på John Dee, mai 2007.

Mye av bassistens musikksmak kom altså inn med morsmelka, men da tiden var inne for å flytte inn til selve Elverum, og tiden med det var inne for ungdomsskole, skjedde det flere viktige hendelser.

– Det var da jeg fikk opp ørene for AC/DC, Motörhead, Saxon, og alle på skola digga AC/DC. Samtidig spiller søstera mi for første gang Ramones for meg, som jeg tok helt sinnssykt av på. Jeg husker jeg lå på rommet og hørte på «It’s Alive», som jeg hadde tapa på en oransje BASF-kassett. Jeg skulka også skola for å dra fra Elverum til Hamar. Der jobba faren min, så jeg fikk spenn av ham, og så gikk jeg på Rilla Platebar og kjøpte Ramones. Sånn kjøpte jeg meg hele Ramones-katalogen i løpet av noen få måneder.

Hardrock og punk er altså Kings musikalske identitet så langt, men også rockabillyen kom ganske tidlig inn i mannens liv, og det gjennom en legendarisk trio.

– Jeg så «Stray Cat Strut» med Stray Cats på TV, og dermed ble den første Stray Cats-skiva den første LP-en jeg kjøpte. Før dette hadde jeg Kiss på kassett. For meg er det uansett ikke noe ulogisk i at man likte både rockabilly og hardrock eller punk. Alt dette gikk hånd i hånd for meg, og Kai Kidd har det jo på samme måte.

Med en altoppslukende musikkinteresse ble det til at dagene ble tilbrakt på den lokale platesjappa.

– Jeg vanka på Stensby Musikkhandel i Elverum. Han som jobba der het Reiten, og var faren til to av gutta fra Teencats. Der hang vi alltid – jeg og to andre banditter fra Elverum – fra vi var 12 til vi var 15. Vi tre hadde også hjemme alene fester, og da var det opp med vinduene for å putte høytalerne ut av vinduet – slik at alle naboene hørte hva du holdt på med – for å spille den første Iron Maiden-skiva for full guffe. På den samme tiden var det et jævlig kult musikkmiljø i Elverum, og det var kule band der. Jeg mener at den kuleste norske punk-singelen ever er Fort & Gælis «NSB». Denne singelen kom ut på Reiten Rekkårds, som ble drevet av Reiten fra Stensby Musikkhandel. Han ga også ut Rex Begonia, et hardrock-band fra Elverum som er grovt undervurdert. Jeg er på denne tiden 13-14 år, og det er ingen andre steder i Norge hardrock-band får gitt ut noe, bortsett fra TNT i Trondheim.

– Det var også kule band som kom og spilte i Elverum, og det var også Parkrock. Dette er kanskje det viktigste som skjedde, og det desidert kuleste jeg visste om. Parkrock var gratis, og du trengte ikke være 18 år for å komme inn. Noe annet som var utrolig viktig for meg var da Backstreet Girls spilte på en taverna. Jeg var ikke gammel nok til å komme inn, så jeg sto derfor litt for meg selv innerst i lokalet, og prøvde ikke å få kjøpt øl engang. Jeg var heller ikke så opptatt av øl, for jeg var opptatt av band og musikk. Jeg hadde hørt noe Backstreet Girls, og denne konserten var omtrent som å være med i en westernfilm. En gjeng skurker kommer ridende til hest og tømmer banken, for deretter å dra inn på saloonen og starte masselagsmål, drikke opp all spriten, og ta med seg damene når de drar. Sånn var det å være på Backstreet Girls-konsert.

The Carburetors_King & Chris, John Dee 16-5-09 1
King og Chris kuler’n backstage på John Dee, mai 2009.

Et annet band som gjorde inntrykk på King på midten av åttitallet var Black Angels.

– Bandet kom fra Kongsvinger, og jeg møtte dem da de skulle spille inn den første singelen. De bodde hos ei venninne av meg, som var i slekt med manageren deres, Tormod Grønkilen, og der møtte jeg dem. Dette hadde utrolig mye å si, for å se hva band som Black Angels og Rex Begonia fikk til, gjorde at man ble gira på å spille selv. Tormod var for øvrig også en unik fyr som brukte sine egne penger og ressurser på å prøve å promotere rock som Black Angels og Teencats, og det var han som ga ut det første med Teencats.

Det skal fortsatt ta lang tid før King skal gjøre noe videre seriøst som musiker, men han får likevel en gitar av sin far. Man kan dermed si at mannen begynte å musisere litt den gang i Elverum.

– Jeg satt mest og klimpra på gitaren, og klarte ikke å drive det til noe særlig. Du kan si at det var de folka som spilte i band, også var det de som ikke spilte, men som var veldig mye rundt bandfolk. Jeg var mer en sånn fyr. Jeg var med, så, lærte, og var utrolig interessert. Jeg var alltid til stede, var på alt av konserter, og var på platebutikken hver eneste dag. Det eneste jeg ellers gjorde var å sitte hjemme og spille skiver, og lese musikkblader. Det eneste som interesserte meg var musikk, og det eneste jeg var opptatt av var rock. Jeg brydde meg ikke om noe annet i hele verden. Derfor var jeg veldig mye med folk som spilte i band, og jeg sjaua utstyr for Black Angels. Jeg var altså med på alt, men uten at jeg spilte selv. Rett før jeg flytta fra Elverum hadde vi så noen spede forsøk på å dra i gang et band, men uten at vi hadde et bandnavn. Det ble heller aldri noen konserter, men vi var superdedikerte. Vi hørte mye på Mötley Crüe og Hanoi Rocks, og sånne kule rock’n roll-ting. Vi spilte også The Beatles «Drive My Car».

På plass i Oslo fant King kjapt sin plass blant andre musikkinteresserte, og selv om vi fortsatt er langt unna noen bandtilværelse er kursen på mange måter staka ut.

– Jeg vanka bare med folk som var musikkinteresserte, og vi var på konserter hele tiden. Det eneste man var opptatt av var å se band, og samtidig jobba jeg på utesteder i mange år. Det er også sånn jeg treffer Kai, for jeg jobba på Headache, og det var der rockefolket gikk. Jeg husker at Kai alltid pleide å være der, sammen med et par andre han spilte med. Jeg kjente også litt til en kompis av Kai, som jeg hadde møtt i London da vi var over der for å se Guns N’ Roses på Marquee i 1987. Vi endte opp med å prate mye i baren på Headache, og jeg syntes alltid Kai var en jævla kul fyr. Han så alltid litt kulere ut enn de andre. Jeg var veldig på rockabilly-ting på denne tiden, så vi hadde en del felles. Jeg digga også veldig The Cramps, og på samme tid ble vi begge sykt opptatt av Robert Gordon og Chris Spedding. Jeg var og så The Ragtails som Kai hadde, og jeg husker at bandet var ganske middelmådig, men at Kai var dritkul.

The Carburetors_King, John Dee 15-12-07 1
King på John Dee, desember 2007.

Kai og The Carburetors fremtidige bassist finner etter hvert en veldig god tone, og gutta henger mye sammen. Dette også i perioden da The Carburetors begynner å ta form.

– The Carburetors var jo et helt annet band da, og jeg husker jeg var og så bandet på Gibson’s Lager. Da tenkte jeg fortsatt det samme som da jeg så The Ragtails, at bandet var helt greit, mens Kai så utrolig fet ut på scena, og hadde alt. Jeg var på denne tiden utrolig Johnny Thunders-fan, og jeg hadde digga New York Dolls siden jeg var 15. Både Kai og Tom Schumann så jo ut som Johnny Thunders, så jeg syntes det var veldig kult, men de var liksom mer pub-rock. Kai har jo alltid spilt i band, og han har alltid hatt driven. Han har aldri vært den dyktigste musikeren, men han har likevel alltid vært den som har dratt bandet.

– Jeg husker også at jeg så The Carburetors på Pigalle, der Kai hadde hvit dress, Gibson ES-335 med flammelakk, og håret rett opp. Da tok jeg bilder av bandet. Senere så jeg The Carburetors på Joe’s Garage, men da var det bassist Trond Allum som sang. Da hadde også Kai introdusert et par Robert Gordon-ting inn i bandet, og det syntes jeg var jævlig kult. The Carburetors den gang var øserock, eller lillefingerrock som Kai elsker å kalle det. Den kvelden på Joe’s Garage hadde jeg også med meg bildene jeg hadde tatt av The GutterCats, som skulle brukes på singelcoveret.

På denne tiden gjør også King O’Men noen forsiktige forsøk på å få i gang et band, men nå er han vokalist.

– Vi var litt New York Dolls- og Hanoi Rocks-aktige, men det var mer punk. Vi var veldig Ramones-fans. Det ble uansett aldri mer enn noen øvinger. Det var meg, trommisen til Black Angels, Bjørn Opsahl på bass, og en fyr som het Einar på gitar. Han var en av de beste gitaristene jeg noen gang har vært borti, men jeg skulle også passe på at han ikke dopa seg. Einar var The Damned-fan, så det var litt Chuck Berry-gitarer og Ramones-refrenger. Vi øvde både på Spigerverket og ute på Slemmestad. Jeg husker ikke helt om vi hadde et offisielt navn, men det er mulig vi kalte oss Babylon Bandits. Jeg satt også hjemme og spilte litt gitar, og jeg var hypp på å spille litt rockabilly-ting, men det var vanskelig å få med seg folk som skjønte greia.

The Carburetors_Kai & King, Øyesletta 14-7-07 1
Kai og King på Norway Rock Festival, juli 2007.

Gjennom denne perioden henger Kai og King mye sammen, og samtidig er Kai og Chris også uatskillelige. Dette fører selvfølgelig til at Chris og King også treffer hverandre. Chris forteller at hans førsteinntrykk av King var at han var en rimelig ufordragelig fyr.

– Ja, det vil jeg tro, humrer bassisten. Jeg er kritisk innstilt til mye rundt meg, og jeg kaster ikke bort tid på døgenikter. Første gang jeg traff Chris – etter sikkert å ha møtt ham noen ganger gjennom The Carburetors, men uten at vi hadde snakka noe særlig – hadde han nettopp kommet fra militæret. Jeg og Kai var på vei til en bilfestival i Sverige. Vi skulle kjøre i mange timer, og Chris hadde visst insistert på at han skulle være med. Vi skulle dra og hente ham, men jeg lurte på om det var noen vits. Kai sa at vi måtte det, for han hadde lovet Chris å være med. Vi skulle også sove over i Sverige, og Chris skulle ordne telt. Chris bodde på Frogner, sammen med mora si, og jeg var litt skeptisk i utgangspunktet.

– Når vi kommer frem sitter det 3-4 fyrer og drikker, og alle er ganske børst. Jeg vil bare stikke, men Kai holder på at Chris skal være med. Chris forsikrer oss også om at han har telt, men det viser seg at mora hans har solgt det for mange år siden. Jeg var da så jævlig klar for å dra uten denne fyren, som jeg var lite imponert over. Vi endte uansett opp med å vente på ham, og da vi kom ut på Mosseveien stoppa vi, og Chris brukte dimmespenn på masse drikke. Blant annet kjøpte han dunker med Imsdal-vann. Da vi kom frem til Sverige rakk vi å sove et par timer før vi skulle inn på treffet, og da pussa vi tennene og vaska oss i Imsdal-vann.

Transportmiddelet på turen var en bil som har spilt en viss rolle i The Carburetors’ historie.

– Vi kjørte med Kais Chevrolet, som da var nyoppussa. Det er den som er avbilda bak på «Burnout»-coveret, den er med i videoen til «Allright, Allright», og det er den «Burning Rubber» handler om. Jeg husker at da vi kjørte fra Oslo om natta satt Chris baki og sov, og bilen bråka noe så jævlig. Vi nådde igjen en Cadillac full av svenske raggare, og det var en stille svensk sommernatt. Vi kom snikende bakfra og Kai dro på noe så jævlig da vi dro forbi Cadillacen at han fyren som kjørte skvatt så jævlig at han mer eller mindre kjørte av veien. Vi koste oss som faen, og spilte rock i bilen. Etter bilfestivalen kjørte vi til Stockholm, og var der et par dager. De dagene der, med bare Chris, Kai og meg, er noen av de beste dagene jeg har hatt i hele mitt liv. Vi sov i bilen, drakk om kvelden, og kjørte bil hele dagen. På vei ut av Stockholm lå vi side om side med en italiensk sportsbil i en tunnel, og ingen var hypp på å gi seg. Det dundra i V8-eren, og vi lå i 120 i 70-sona. Vi blåste 2.500 i bensin på en langweekend, og da kosta bensinen seks kroner literen.

The Carburetors_King, John Dee 16-5-07 1
King med Kais merke på John Dee, mai 2007.

Etter en periode der The Carburetors har ligget mer eller mindre nede blir King tilbudt posisjonen som bassist i bandet.

– Det var vel Kai, Chris og Tom Schumann som skulle dra i gang bandet igjen, og Kai ville ikke ha med Trond Allum. De ordna seg uansett et øvingslokale med noen av de gamle Bony Maronie-folka på Etterstad, og Kai spurte meg da om jeg ville spille bass i The Carburetors. Jeg sa nei, for det første fordi jeg ikke kunne spille bass, og for det andre fordi jeg ikke hadde tid. En uke eller to senere spør han igjen, men jeg svarer fortsatt nei. Det ble så slutt på et forhold jeg hadde vært i lenge, og da spurte Kai igjen om jeg hadde lyst til å være med og spille bass. Jeg svarte fortsatt at jeg ikke kunne spille, men Kai påpekte at jeg alltid satt og klimpra på en gitar hjemme hos ham. Jeg sa at jeg likevel ikke kunne spille bass, hvorpå han svarte at da fikk de lære meg det. Da kom jeg på øving – jeg måtte låne en bass av dama det nettopp hadde blitt slutt med – og de måtte rett og slett vise meg låtene. Jeg var veldig usikker på hva jeg drev med, men vi hangla oss gjennom noen låter, og jeg tenkte «Fy faen». Gutta var tålmodige, og jeg er veldig usikker på om jeg ville vært så tålmodig selv. Jeg husker vi spilte «Say Mama» av Gene Vincent, og litt sånne ting.

The Carburetors var nå en kvartett, men hvor lenge holdt bandet på slik? Var det til King hadde lært å spille?

– Har jeg lært å spille ennå, spør bassisten seg, før han fortsetter. Det er ikke veldig lenge før vi får inn Robin Tønnesen som vokalist, og da føler vi oss ganske eplekjekke etter noen få øvinger. Vi var i alle fall eplekjekke nok til at da vi var ute på byen for å drikke, og var på Garbo for å se en konsert, kasta vi oss opp på scena for å gjøre et par låter. Vi spilte også på en surfefest, og vi gjorde Rock Mot Fotball i Moss, og da hadde vi ikke holdt på lenge. Robin fikk så fyken av Kai da vi hadde spilt på John’s Bar i Universitetsgata. Kai har jo alltid vært gira, og gitt alt, også på øvingene. De fem første åra jeg spilte i The Carburetors var Kai nede i knestående under hver gitarsolo på hver eneste øving. Han kunne ikke fordra at Robin dukka opp på øving i joggebukse, og sto og lente seg inntil veggen mens han holdt tekstene i den ene hånda. Robin sang veldig bra, men han var ikke en rockefyr. Jeg var for eksempel hypp på å lage Rose Tattoo-rock, men han visste ikke hva det var. Han var også deppa over at han ikke visste hva det var. Kanskje var vi også litt ufine med ham, da vi ba ham få ræva i gir. Han fikk i alle fall fyken til slutt, og det som var rart var at det ikke var noen som stussa over at Kai hadde tatt den avgjørelsen på egenhånd.

The Carburetors_Eddie & King, John Dee 16-5-07 3
Eddie og King på John Dee, mai 2007.

Etter hvert kommer så Eddie Guz inn i bildet, og dermed har The Carburetors funnet sin vokalist og frontmann. King var likevel ikke umiddelbart overbevist.

– Jeg hadde vel omtrent samme innstilling til Eddie som Chris hadde til meg, så jeg var ikke kjempebegeistra. Jeg hadde en formening om at jeg ville ha en tjukk vokalist, som tok mye plass på scena, og som skulle ha mye guts. Vi endte uansett opp med å teste Eddie, og han sang jo jævlig fett. Det var det aldri noen tvil om. Likevel var det ikke gitt med en gang at dette var vokalisten, og det måtte et par øvinger til før vi var helt enige. Det var ikke det at vi hadde mange gode alternativer, men det var nok noen usikkerhetsmomenter etter at vi hadde sparka Robin. Eddie hadde også litt andre referanser siden han hadde spilt i grunge-band – og det er for meg det verste som finnes i hele verden, i tillegg til techno – så det var ikke noe pluss i boka, for å si det sånn. Eddie sang uansett jævlig bra, og han skjønte hva vi drev med siden han hadde mange av referansepunktene inne. Han kunne sin Motörhead, og det er alltid et pluss. Vi trengte ikke fortelle Eddie hvem Lemmy er, men det måtte vi gjøre med Robin, og det er dette som skiller de to veldig. Eddie hadde også mer guts enn Robin.

Ikke lenge etter Eddies inntreden sier gitarist Schumann takk for seg, og igjen trekker bassisten frem iveren til Kai.

– Tom var ikke like ivrig som Kai, og Kai var ivrig på å ha med seg Tom. Tom er også en jævlig kul og jovial fyr, men samtidig hadde han akkurat bytta jobb, og han ble familiemann. Han var også like interessert i å spille fotball som å spille i rockeband, så da ble det for mye, og det ble bandet som ble kutta fra hans side. Da tar jeg med meg Kasper Trolle Pedersen, som faktisk kommer på øvinga samme dag som Tom slutter. Igjen var nok Kai skuffa og sur på gamle bandkolleger som ikke har staying power, og Tom syntes nok ikke det var kult at vi hadde med en ny gitarist som var klar til å skru på ampen i det han gikk ut døra, men det var sånn vi gjorde det. Det rett og slett fordi vi ikke hadde tid til noe annet.

– Vi spilte noen konserter med Kasper, og da på steder som Gamla og Krigsskolen, og vi spilte på Musikkens Dag. Vi spilte også i en bursdag på kinaen i Nittedal, og det var første konserten vi tenkte «Fy faen så jævlig bra vi er». Kasper er jævlig flink, og han er multiinstrumentalist. Han mangla likevel det jeg mener alle som spiller i rockeband må forstå, og det er at det er viktig å øve. Kasper var aldri hypp på å øve, han var hypp på å røyke hasj og jamme. The Carburetors har aldri vært interessert i å jamme. Vi har alltid øvd på konkrete ting, og den eneste måten et band blir bra på er å spille ting, og å gå tilbake og spille de tingene man gjør feil på nytt til de sitter. Til slutt låter det da tight. Dette var helt forferdelig for Kasper, men samtidig var han mye flinkere enn oss. Han var likevel ikke hypp på å spille samme låt to ganger, og slikt blir man ikke et bra rockeband av. Da han slutta var det dermed helt greit. Vi rakk likevel å gjøre en demo som het «Crazy Hours» med Kasper, og noe av det materialet var ment å bli den første singelen til The Carburetors.

The Carburetors_King, Lionheart Studio 14-9-05 1
King i Lionheart Studio, september 2005.

Med nok en gitarist ute av The Carburetors er bandet redusert til en kvartett, men noen konserter blir også gjort av denne versjonen av bandet.

– Vi spiller blant annet på nyttårsaften på Melby Gård, der vi også øver en periode. Der står vi på gulvet og spiller, og Eddie er med og fyller inn litt på gitar. Deretter drar vi inn til Oslo, og drar på fest på Slurpen. Der er det er rockabilly-band som spiller, og etter at de er ferdige spiller vi på utstyret deres. Da er vi så fulle alle sammen, og det eneste jeg husker er at jeg står med en fot på basstromma for å holde den på plass.

The Carburetors er skapt for å være en kvintett, og når bandet tidlig i 2001 får inn Stian Krogh er kabalen lagt en gang for alle.

– Stian var jo litt sånn gutteromsgitarist, der han hadde øvd for seg selv. Han var dermed flink til å spille, men hadde ikke spilt så mye i band. Vi hadde derimot spilt mye mer i band, men vi var ikke så flinke til å spille. Vi var heller ikke så opptatt av at vi skulle bli verdens flinkeste, for vi visste at blant de bandene vi digga fant vi ikke verdens dyktigste folk. Dermed møttes to verdener da Stian kom inn, men han var veldig keen på å få seg et band. Det er også nå mye låtideer kommer, der Eddie og Stian jobber en del sammen, jeg og Eddie gjør litt sammen, og jeg og Stian gjør litt. Alt blir så arrangert av The Carburetors, og låtene kommer relativt kjapt.

– Da vi gjorde de første innspillingene på sommeren spilte vi inn seks låter, men da er vi egentlig ikke så veldig bra som band. Jeg synes fortsatt det er en kul innspilling, men jeg husker også at det var mye krangling innad i bandet i studioet. For oss var det uenighet om når ting var bra nok, men vi ble i alle fall enige om at «Burning Rubber» og «Fast Forward Rock’n Roll» var de kuleste låtene fra innspillinga. Det jeg synes er det ultimate med den første singelen som kom ut på Sneakers Records – der Tom Trash stort sett hadde gitt ut band som The Yum Yums og en del poppunk – er at Tom sender ut singelen for anmeldelse til masse blader. Deriblant sendte han den til Record Collector, og jeg husker den dag i dag anmeldelsen nesten ordrett.

– Det er jo ingen som er så flinke til å slakte som engelskmennene, og de sier at det ikke er noen grunn til at dette bandet ikke skal bli like store som The Strokes eller The Hives, bortsett fra… og da kommer det ei liste lang som et vondt år på grunner til at vi ikke skal bli så svære. Da er stort sett alt feil, og de avslutter med å skrive at det er for mange gitarsoloer. Jeg tenkte at dette var så fett. Er det mulig å ha «Too many guitar solos» når du spiller sånn rock som vi gjør, og det er det jo ikke. Vi blir da enige om å lage klistremerker til å sette på singelen, der det står «Record Collector: Too many guitar solos».

The Carburetors_Stian & King, John Dee 16-5-08 1
Stian og King på John Dee, mai 2008.

Allerede i disse tidlige dagene er The Carburetors et solid liveband, og King mener vi da er tilbake til bandets øvingsfilosofi.

– Skal du bli et bra rockeband må du ha en bra trommis, og vi har en bra trommis. Jeg husker da Gluecifer kom tilbake fra en av sine første tysklandsturnéer, hvor bra og tighte de var live. De var samtidig et av flaggskipene innen scandirocken, noe vi for så vidt nøt godt av da band som Gluecifer og Turbonegro åpna opp dører både i Tyskland og Spania for skandinaviske band. Vi forsto altså at det var viktig å terpe på at ting skulle sitte. Jeg husker også at folk som var mer på punkrock-bagen, og som digga oss veldig tidlig, syntes vi ble for tighte. Skal jeg gi kredit til noen norske band fra samme tid, som fikk meg til å tenke «Fy faen så bra», så er det Gluecifer. Grunnen til at Gluecifer var så bra var at de var et turnérende band, og at de hadde utrolig gode trommiser.

King gir ene og alene Kai æra for at The Carburetors også utvikla seg til et formidabelt showband, og bassisten minnes første gang Kidd knuste en gitar på scena.

– Det var ikke med vilje, for det var en gitar han nettopp hadde kjøpt. Det var på John’s Bar, og han hadde kjøpt seg en Les Paul. Under siste låta kasta han den i været, og han klarte ikke å ta imot. Gitaren falt stygt, og Kai så at det var et lite brudd i halsen, så han løfta gitaren og slo den tvers av. Der var standarden satt. Alle vi andre syntes at det var mye verre enn Kai, for vi mente han ikke kunne knuse gitaren sin. Det var også etter denne konserten Robin fikk sparken, så det var litt sånn «Wow, hva gjør vi nå. Kai har knust gitaren, og vi har ikke vokalist.».

The Carburetors_Kais første knuste gitar
Gitaren Kai knuste på John’s Bar.

Når det kommer til et stykke handler det uansett om å gi alt, og gjerne litt til.

– Vi har alltid følt at vi må gi alt. Det innebærer gjerne å kjøre åtte timer i bil for å spille i halvannen time, og den tiden man er på scena må man gi jernet, og det har vi alltid gjort. Showbiten av dette er jo kul, og jeg blir alltid happy når band leverer litt ekstra. Man digger jo band som gjør litt mer. Dette er heller ikke noe man er bortskjemt med i Norge. Vi gjør uansett det vi synes er kult, og vi er ikke hypp på å tilpasse oss for å bli likt. Hvis avisene synes vi er døve og harry så blir vi bare enda mer sånn. Om noen vil at vi skal slutte med dette blir vi bare mer ivrige, for hvis vi er så irriterende må vi stå på mer. Av de banda jeg digger er det vel ingen som noen gang har fått bra anmeldelser heller. Kiss, Motörhead, AC/DC og Ramones fikk aldri bra anmeldelser, så hvorfor skal et band som The Carburetors – som er inspirert av alle disse – få bra anmeldelser? Det er jo ingen logikk i det. Det som derimot irriterer meg er når disse folka som egentlig ikke liker rock, nå gir AC/DC terningkast seks, bare fordi det er i tiden igjen.

The Carburetors er ikke et band som har blitt hypa eller på noen måte blitt pusha i media, men at bandet har et trofast publikum er sikkert.

– Vi har jo det beste publikummet som finnes. Som Eddie en gang sa «Jeg har møtt 100 mennesker med The Carburetors-tatovering, men vis meg ett menneske med Madrugada-tatovering». Madrugada selger masse skiver, til masse forskjellige mennesker, men de er liksom ikke noens favorittband. De som digger The Carburetors digger virkelig bandet, og det er det som er greia. Vi hadde heller aldri vært fornøyde om folk var sånn at de liker The Carburetors litt. Det blir som å like Motörhead litt, og det går ikke an. Enten digger du Motörhead, eller så synes du ikke det er fett. Sånn tenker jeg at det skal være. Det samme skal det være med folk som hater bandet.

– Noe av grunnen til at jeg digga Kiss var at det var utrolig mange som hata bandet, og det gjorde at jeg digga det enda mer. Sånn sett er de som hater The Carburetors vel så viktig, for de holder også ting i gang med å bruke så mye energi på å finne negative ting å si om oss. Det å vite at du irriterer folk så jævlig at du er som en torn i øyet deres, er en utrolig god følelse. Hver gang jeg ser at noen har tatt seg bryderiet med å rive ned en The Carburetors-plakat, vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Et rockeband som er verdt å elske er verdt å hate. Hvis ingen finner det bryet verdt å hate bandet ditt, da er det heller ingen som elsker bandet ditt.

The Carburetors_King, John Dee 16-5-07 4
King møter fansen etter showet på John Dee, mai 2007.

Nettopp disse ytterpunktene av reaksjoner kunne man se blant annet i avisenes kommentarfelt i forbindelse The Carburetors opptreden i «Melodi Grand Prix» på Ørland. Her benytta da også bandet seg av muligheten til å vise hele Norge hva The Carburetors egentlig er.

– Jeg skal delvis ta på meg skylda for det, for det var jeg som sendte inn bidraget. Låta var skrevet for den nye skiva, og det var ei veldig kul låt. Da vi modulerte refrenget sa jeg på fleip at det låt som ei Grand Prix-låt, og siden ingen sa nei vi prøvde det. Et par av gutta tvilte på at vi ville bli plukka ut, men jeg var egentlig aldri i tvil. Dette fordi jeg synes det er ei panserfet låt, og det fikk vi også bekrefta fra NRK som ville gi full pakke med The Carburetors. «Melodi Grand Prix» har forandra seg, og det er ikke lenger Tor Endresen.

– Selv om vi stilte i en konkurranse, var det egentlig ikke slik vi så på det. Vi så på det som en mulighet til å presentere oss for 1,3 millioner TV-seere, og målsetningen var å komme til den norske finalen. Dermed fikk vi komme på TV to ganger. Per Sundnes sa da også på TV at The Carburetors visste hva de var med på. At enkelte da synes vi er enda kjipere enn vi var før, er bare enda en bonus. Hadde jeg visst at folk kunne bli så irriterte over at vi var med i «Melodi Grand Prix», skulle jeg gjort det for fem år siden.

Det som virkelig var det gode med måten The Carburetors fikk vist seg frem på var nettopp det at dette var 100 prosent The Carburetors. Bandet gikk på scena på Ørland og i Oslo Spektrum og gjorde akkurat det vi har sett bandet gjøre i ti år.

– Forskjellen er 130 betalende på Rena og 1,3 millioner foran TV-skjermen. Vi visste at vi skulle gjøre akkurat det vi pleier å gjøre, og det var også NRK-folket klare på. De visste at vi er et band som har en stil, og de visste at vi vet hva vi vil, og de ville at vi skulle gjøre nettopp det, så skulle de sørge for at det så dritfett ut. Da man var der fikk man også følelsen av at alle jobba kun for at The Carburetors skulle se ut som verdens største rockeband. Det hadde selvfølgelig også vært uaktuelt å gjøre dette om vi ikke hadde fått gjøre det på vår måte. Jeg føler vi fikk til det vi var hypp på, for vi fikk servert fet rock’n roll i hjemmene til det norske folk. Samtidig skal det sies at vi selvfølgelig aldri hadde hatt råd til å kjøpe oss ei slik TV-reklame.

The Carburetors_King, John Dee 16-5-09 1
King på John Dee, mai 2009.

Vi beveger oss litt tilbake i tid, til den korte perioden Eddie var ute av The Carburetors. Bandet gjorde da en konsert med Fuels Pål Strand på vokal, og vi lar King dele sine tanker rundt denne opplevelsen.

– Det var for det første en utrolig kjip tid, og vi hadde jobba veldig lenge og målretta for å få til noe i Tyskland. Det hadde tatt lang tid å få til en deal, men vi signa etter hvert med Bodog Music. Selskapet var eid av en eksentrisk kanadisk milliardær. Når du har så mye penger som ham eier du et fotballag, et plateselskap, og alt slikt. Bodog ble så drevet av en tysker som var veldig glad i å feste og bruke penger. Han hadde også jobba med Motörhead, Social Distortion, og masse andre band jeg digger, og han forsto greia. Du kan si han var en mann etter min smak.

– Vi gikk fra alt dette til finanskrisa som slo inn akkurat da skiva ble sluppet, og da falt hele greia sammen. Da sto vi plutselig uten platekontrakt, og det gikk fra å være helt lyst til å bli helt mørkt. Samtidig hadde Eddie Chrome Division, og vi følte at han prioriterte litt feil. Det var likevel utrolig kjipt å sparke Eddie, men samtidig hadde vi bestemt oss for aldri å gi oss. Jeg var definitivt ikke hypp på å fyke Eddie, for jeg mener at Eddie er den feteste vokalisten og frontfiguren i Norge. Det var derfor veldig kjipt, men samtidig var jeg veldig realistisk da det først skjedde, og man begynte å tenke på hvem som kunne synge.

– Vi hadde spilt konserter på Hamar tidligere og der hadde Fuel vært support, og jeg husker jeg tenkte at Pål sang jævlig bra da jeg så bandet første gang. Det er faktisk overraskende sjelden jeg ser et band med en så god vokalist, og jeg huska ham da vi trengte vokalist. Vi hadde konserter booka, og Pål var en ekte trooper der han heiv seg i bilen fra Hamar og kom på øvinger. Vi gjorde et par øvinger med ham, og jeg tror vi ønska veldig at det skulle funke. Stian mente vel at Pål mangla attitude, og det er definitivt noe Eddie ikke mangler. Samtidig sang Pål jævlig bra, men da vi gjorde konserten var det veldig bisart. Det var et band der ting var veldig ugreit, og alt var veldig usikkert. Jeg har ikke sjekka opptakene fra konserten, for det gikk veldig kort tid før Pål var ute igjen.

– Det var selvfølgelig fordi vi fikk med oss Eddie igjen, og det rett og slett fordi det ikke var det samme uten ham. Det var både fordi det var en fremmed mann i bandet – som ikke hadde noe av den ballasten vi har, med mye kjærlighet og mye krangling – og det at det var en helt annen type vokal. Jeg tror likevel vi kunne lagd ei fantastisk bra skive med Pål, om vi hadde gått for det, for han er en utrolig bra vokalist. Han er nok likevel litt mer metal enn Eddie, som er veldig rock’n roll.

– Gjennom hele denne perioden var jeg den som holdt kontakten med Eddie, for jeg syntes det var veldig kjipt, og jeg vet hvor mye jobb Eddie hadde lagt ned i bandet. Derfor følte jeg han hadde like stor rett til å vite hva som foregikk, til tross for at han ikke var med i bandet. Da Eddie så kom tilbake igjen føltes det jævlig godt, og det var så jævlig fett å øve igjen. Man visste egentlig ikke hvor mye man savna Eddie før man hørte ham synge igjen, men da var det klart at det er sånn The Carburetors skal være. Du kan si det sånn at det er veldig vanskelig å være The Carburetors uten Eddie.

The Carburetors_King, John Dee 16-5-10 1
King på John Dee, mai 2010.

Eddie mener selv begge parter på en måte hadde godt av bruddet, for å skjønne at det er dette som er The Carburetors. King er da heller ikke uenig i den tanken.

– Jeg tror det er veldig sant. Vi følte kanskje at vi måtte gi ham beskjed om at han måtte prioritere det han sier er førstevalget, men jeg tror også at vi trengte det for å skjønne at det er Eddie som er den eneste vokalisten for The Carburetors.

Med unntak av de månedene Eddie var ute av bandet har The Carburetors vært et fast lag siden 2001, og blant grunnene til dette mener King vi finner det faktum at dop ikke har vært en del av bandet.

– Ja, jeg tror det er grunnen til at vi har holdt ut med hverandre. Jeg tror også det er en av grunnene til at vi får ting gjort, for jeg tror virkelig ikke at band som bruker dop får ting gjort. Du skal derimot lete godt for å finne et rockeband som drikker oss under bordet. Det finnes jo ingen som kan møte The Carburetors til dyst når det gjelder drikking, så det er ikke det at vi ikke liker å feste, men vi liker å holde fokus på det vi driver med. Det hadde nok vært mye mer spennende å skrive om oss hvis vi hadde vært mer utagerende, men herregud, vi har jo ei kronprinsesse som har levd mer utagerende enn oss.

King mener det er viktig å feste når man skal feste, og ikke når man skal øve eller man skal på scena, men han innrømmer at det har tippa over nå og da.

– Ja, det har skjedd et og annet uhell, men det lærer man av. Jeg husker blant annet at vi spilte Rock City Jamboree på Rockefeller, og da fikk vi bonger. Alle ville da ha ølbonger, og plutselig sto jeg med mange bonger på rom. Jeg slengte fra meg alle bongene, og lurte på hvor mye jeg fikk. Deretter shotta jeg alt rett før jeg skulle på, og bang sa det da jeg gikk inn på scena. Jeg var drita full, og da er det ikke så lett å spille rock. Det eneste du kan gjøre er å drikke masse vann, og kjøre på ren rutine. Det er jo ikke sånn vi pleier å gjøre det, og stort sett er det to pils før man går på scena.

The Carburetors_King & Kai, John Dee 16-5-07 1
King på John Dee, mai 2007.

The Carburetors-gutta er dermed kanskje ikke så tøffe som de gjerne gir inntrykk av, men bildet folk skal ha av bandet er selvfølgelig det faktum at dette er Norges heftigste rock’n roll band. Også platetitlene gir dette inntrykket, og bassisten er mannen bak titlene.

– Tittelen til «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» fikk jeg da jeg hadde satt på et eller annet døvt på TV-en, og det var et sånt sterkmannsshow. Det handla ikke om å løfte vekter, men derimot var det svære kanadiere som rev ned trær med bare hendene, for deretter å kaste dem lengst mulig. Jeg tenkte at dette var sykt fascinerende, og så kom det en fyr som nettopp hadde kasta en tømmerstokk. Intervjueren spør da om hva i all verden som driver noen til å gjøre sånt, og da svarer denne karen som er knallrød i trynet mens svetten spruter: «The pain is only temporary, but the glory is forever». Jeg tenkte da umiddelbart at dette var den feteste tittelen jeg hadde hørt.

Det var også King som kom opp med tittelen til «Loud Enough To Raise The Dead», som er et sitat fra forfatter Nick Tosches.

Jan Dahle

The Carburetors del 3: King O’Men

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s