The Carburetors Del 2: Chris Nitro

The Carburetors_The Carburetors, Kais Garasje 29-12-05 4
The Carburetors i Kais garasje, romjula 2005.

I intervjuserien med The Carburetors – som teller ned mot slippet av den etterlengta «Laughing In The Face Of Death» 20. november – er vi fremme ved det andre av dagens bandmedlemmer som inntok sin plass i orkesteret, trommis Chris Nitro. Akkurat som med Kai Kidd-intervjuet presenteres det hele i all hovedsak slik det ble skrevet i 2012, for det som var ment som et magasin som skulle følge med den da planlagte plata.

Fra The Carburetors’ litt utpå morgenkvisten har trommis Chris Nitro vært den taktfaste motoren på podiet bakerst på scena, og fortsatt er denne karen en av bandets absolutte drivkrefter. Chris har stått for mye av det praktiske rundt drifta av bandet, samtidig som han alltid har vært med på å sparke liv i The Carburetors’ rett frem rock’n roll.

Som alle andre har også Nitro en fortid, og det var ikke overraskende i ungdomsåra rocken fant veien inn i nittedølingens hjerte.

– Jeg hadde to naboer som var brødre, og de var veldig interessert i musikk, og de påvirka meg. Det var nok da jeg var 11-12 år jeg virkelig begynte å interessere meg for Kiss. Vi sminka oss, og hadde tulleband. Da vi ble litt eldre ble det litt hardere ting, og litt mer metal. AC/DC kom tidlig inn i bildet, og Slayer kom ganske tidlig inn. Vi hang sammen hver dag og hørte på plater, og så begynte tanken om å starte band. Disse brødrene hadde allerede valgt ut instrumentene sine, og de skulle da spille gitar og bass. Jeg hadde alltid digga Peter Criss, og da jeg fikk beskjed om at hvis jeg skulle være med i bandet måtte jeg spille trommer, var det helt greit.

Chris befinner seg nå midt i tenåra, og trioen han er en del av begynner å skrive sine egne låter.

– Gitaristen og bassisten satt på rommene sine og øvde, og de ble ganske flinke på de basic tingene ganske fort. De begynte å lage låter, og tekstene henta vi blant annet fra amerikanske MAD. Jeg begynte så å øve på trommer, og vi fikk låne en kjeller på ungdomskola der vi øvde. Vi fikk også låne litt utstyr av skola og noen andre som spilte, og så starta vi sånn smått der. Det første vi gjorde – før vi begynte å øve, eller noe som helst – var å innrede hele lokalet med eggkartonger. Vi henvendte oss til Prior, og fikk et helt lastebillass med eggkartonger.

The Carburetors_Chris, John Dee 20-12-08 1
Chris i dyp konsentrasjon på John Dee, desember 2008.

Øvingene resulterte etter hvert i ganske punka musikk, og bandet fikk seg med tiden nye medlemmer.

– Vi fikk med oss annen gitarist og en vokalist, og musikken ble til punkrock på norsk. Bandet fikk navnet Hæ!, og vi spilte inn en demo som het «Hva Da?». Vi holdt faktisk på en god stund, men vokalisten var egentlig ute å kjøre ganske tidlig. I en alder av 17-18 var han nesten fullblods fyllik, og gitaristen sleit seg også etter hvert. Han havna på en institusjon til slutt, men jeg tror det går greit med ham nå. Vokalisten døde senere av en overdose.

Det skulle altså ikke ende godt for alle medlemmene i Hæ!, og ikke fikk gutta utretta mye heller, da bandets eneste konsert innenfor Oslos bygrense ble avlyst.

– Vi skulle egentlig spille da det åpna oppe i andre etasje på Arkaden i 1992. Det var blant andre Hæ!, Stengte Dører og et par andre Blitz-band som skulle spille, og det var Bodymap som arrangerte dette. Dette var det første gigget utenfor Nittedal – vi hadde spilt én gang i Nittedal – og jeg husker jeg gikk opp og ned Karl Johan og var ordentlig stressa. Samtidig føltes det også kult, og man gikk rundt i MC-jakke, og det var ordentlig punkrock. Det som så skjedde var at Arkaden ble storma av nynazister, og vi måtte rømme fra hele opplegget. Vi løp rundt i gatene med nazifolk etter oss. Da vi kom til Youngstorget trodde jeg vi hadde kvitta oss med dem, men da vi kom ned i gata hørte vi bare «Der er de!».

Gutta kom seg uansett unna, men Hæ! skulle aldri komme noen vei.

– Vi var veldig inspirert av Børre Og Bløderne, Ebba Grön, The Exploited, og flere slike band. Det begynte så å slite seg litt for vokalisten og gitaristen, så det ble ikke gjort noe særlig med konserter. Vi var med på en kulturmønstring, men deretter lå bandet brakk en stund. Etter hvert starta jeg opp igjen med de to brødrene jeg i utgangspunktet spilte med, men bandet fikk aldri noe navn. Vi spilte da litt mer hardrock, kanskje litt over mot metal.

The Carburetors_Chris, John Dee 15-12-07 2
Chris har fått smaken på trommer, desember 2007.

Det er på dette tidspunktet The Carburetors er i ferd med å ta form inne i Oslo, og en gammel bekjent av Chris, Bård Christiansen, er vokalist i bandet som foreløpig er navnløst.

– Bård kom fra Nittedal, og han lå og skjøt på meg med luftgevær da jeg gikk hjem fra skola. Han er 3-4 år eldre enn meg, og jeg måtte forbi kåken hans for å komme hjem. Da visste jeg at han lå på terrassen med luftgeværet for å skyte på meg. Han visste at jeg spilte trommer, men jeg fikk jo sjokk da han ringte meg. Jeg hadde ikke snakka med ham på lenge, og jeg anså ikke ham som en venn. Han ringte uansett og spurte om jeg var hypp på å starte et skikkelig rock’n roll-band. Det syntes jeg hørtes kult ut. Jeg kjente på denne tiden Eddie Guz, og jeg hadde vært med litt i det prosjektet han hadde som het Grå. Da jeg skulle møte Bård på Maliks i Trondheimsveien var Eddie med, og han var veldig supportiv, mens jeg var veldig stressa. Bård kom så og henta meg, og fortalte at vi skulle til Rathkes gate. Jeg hadde på denne tiden langt hår, kom inn i lokalet, og det første jeg så var en kar med skikkelig Hakke Hakkespett-hår. Det sto rett opp, og fyren hadde på seg noen høye rare plattformsko – som jeg i ettertid har lært at var Creepers – og trange bukser. Han var også helt bajas, der han sto og sigga.

Denne fyren var selvfølgelig gitarist Kai Kidd, og med det var et vennskapsbånd knytta. Samtidig skulle Chris få sin innrullering i ekte rock’n roll.

– De spilte blant annet Status Quo, The Inmates, George Thorogood og Georgia Satellites, så det gikk mye i coverlåter. Dette syntes jeg var dritfett. Jeg husker Bård ga meg en tape med låter, og da ble jeg helt hooked på rock’n roll. Jeg var ganske ukjent med den britiske pub-rock-pakka som Kai og Bård hørte på, for de gutta jeg hadde vokst opp med hørte jo på Kiss, AC/DC, Motörhead og Judas Priest.

Chris fikk fort smaken på den for ham nye musikken, og bandet han hadde funnet veien inn i var samtidig en fornøyelse for trommisen å spille i. Før man kunne bevege seg ut blant folk trengtes uansett et bandnavn, og det var Kai som skulle komme opp med det, forteller Chris.

– Vi bytta øvingslokale, og havna oppe på Kampen. I dag tror jeg det ligger en Prix-butikk der. Det var en skikkelig innrøyka kar som hadde øvingslokale vi fikk leie, og der kom Kai opp med navnet. Han har alltid digga amerikanske biler og V8-motorer, og han kommer da opp med hjertet av V8-motoren som navn på bandet.

The Carburetors_Chris & Kai, John Dee 16-5-08 1
Chris og Kai er klare for John Dee, mai 2008.

Denne interessen for biler har også Chris, og skinnpiskeren påpeker også at Kai har hatt en del innflytelse på ham.

– Kai har påvirka meg mye, og vi fant tonen veldig fort. Jeg hang omtrent bare med Kai etter at vi møttes første gang. Samtidig begynte vi å spille litt ute, men da var vi et rent coverband. Vi hadde muligens et par egne låter – som bassist Trond Allum og Bård hadde laget – men de var vel ikke det helt store. Kai var bajas på scena allerede da, men da hadde vi en litt annen stil, med rysjeskjorter og full dress.

Etter at Bård har sagt takk for seg blir etter hvert flere vokalister prøvd ut, og blant andre den tidligere nevnte innrøyka karen fra øvingslokalet, uten hell.

– Vi fikk inn en blues-fyr, som også spilte munnspill. Da var vi litt på søken etter stil, og vi skulle lage egne låter. Karen sang fett, men det var liksom ikke sidrumpa blues vi ville spille. På denne tiden hadde Kai en tydelig sjefsrolle i bandet, og han var samtidig ganske knallhard på at vi ikke skulle ha noe sidrumpa blues.

Ettersom mannskapet byttes ut i The Carburetors blir det tid for bassist King O’Mens inntreden i bandet, og det er en kar Chris ikke fant tonen med umiddelbart.

– Jeg opplevde ham som utrolig arrogant, lite medgjørlig, og som en lite hyggelig fyr. Han omgikk bare de folka han mente var kule nok for ham selv, og resten fikk fingeren. Jeg ble likevel godt kjent med ham etter hvert, og vi ble pals.

The Carburetors_Chris & King, John Dee 16-12-06 1
Chris og King takker for seg på John Dee, desember 2006.

Vi er nå i 1999, og etter at King har funnet sin plass blir Robin Tønnesen The Carburetors nye vokalist.

– Robin digga Elvis og sang ganske fett. Han gjorde blant annet Rock Mot Fotball i Moss med oss. Til slutt fikk Robin sparken av Kai, fordi han ikke gjorde de tingene han skulle gjøre. Robin ble så utrolig rockestjerne til slutt, at han ble helt uspiselig. Han gikk bare rundt og skulle ha folk til å gjøre ting for seg.

Det er nå Chris finner tiden inne for å anbefale sin gode kompis Eddie Guz for bandet.

– Jeg har jo kjent Eddie lenge, og jeg har lufta for gutta at jeg kjenner en kar som synger jævlig fett, men at han er kontroversiell. Gutta gikk med på å prøve ham, og da Eddie kom inn og begynte å synge var det ikke noen tvil. På dette tidspunktet har vi fått et nytt øvingslokale oppe i Gladengveien, der vi øver i studioet til Bredo Myrvang.

Vi spoler litt frem i tid, til tidspunktet da gitarist Stian Krogh gjør sin inntreden. Chris blir umiddelbart overbevist over Kroghs ferdigheter på seksstrengeren.

– Han kom på audition, og han var svineflink. Vi fant tonen, begynte å jobbe, og da skjønte han tegninga ganske fort. På den tiden spilte vi en del av de gamle låtene som hadde vært med The Carburetors siden jeg begynte i bandet, som The Inmates’ versjon av «Get Out Of Denver», Elvis’ «Burning Love», og flere gamle klassikere. Vi hadde også skrevet noen egne låter, som for eksempel «Crazy Hours», som Trond hadde kommet opp med. Etter at Stian ble med kom «Burning Rubber», «Frontpage Babe», «Highway Of Rock’n Roll» og «Fast Forward Rock’n Roll» ganske tidlig. Stian og Eddie er veldig produktive, og drar lasset sammen med King når det gjelder låtskriving på den første skiva. King kommer med noen gullkorn, der han blant annet skriver «Fire It Up»-teksten, og han skriver «God Damn (It’s Good To Be Right)» og «Fast Forward Rock’n Roll».

The Carburetors_Chris, John Dee 16-5-07 4
Chris in action på John Dee, mai 2007.

Det som er interessant er at det altså er bandets ferskeste medlemmer som skal vise seg å være mye av den kreative motoren i bandet.

– Jeg tror de ser potensialet i bandet. Eddie er mye råere, og Stian har et rått attakk i gitaren som drar bandet en litt annen retning. Dette tar litt styring på hvilken vei vi skal gå. De to eldste medlemmene er altså ikke så kreative, men vi holder litt kontroll på ting. Stian tok også ganske tidlig ansvar for å booke gigs, for han var veldig keen på dette. Han tar dermed tidlig en ganske tydelig rolle. Den første konserten, på NYX, er det likevel Kai som booker. Vi fikk senere spille på Safety Pin-festivalen på Gamla, som Kike Turmix (RIP) var involvert i, og han dro oss senere til Spania.

Stian påtok seg altså tidlig bookingansvaret, men den gang hadde ikke alle sine definerte ansvarsfelt.

– På den tiden var alle på, og det viktigste var å spille. Det viktigste vi gjorde var å møtes på øvingslokalet for å spille, og da spilte vi effektivt i tre timer. Vi øvde og lagde låter, og da var vi sultne på å lage ei skive. Skulle vi prate møttes vi på en kafé, eller noe slikt. Senere har det balla på seg med arbeidsoppgaver, og det var da man måtte sette seg ned og bli enige om hvem som skulle gjøre hva. Det har endt opp med at de siste 5-6 åra er det jeg som har sittet og dratt alt det administrative, slik som hjemmeside, kontrakter, booking, og alle de tingene der. Stian har på sin side tatt en god del kontroll i studioet etter hvert, og har vært veldig flink på det.

Det var etter utgivelsen av «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» arbeidsmengden økte, men før bandet kom dit ble det gitt ut et par singler. Disse studiobesøkene resulterte også i materiale folk flest ennå ikke har hørt.

– Vi hadde tidlig noen veldig kule låter, og vi har materiale som ikke er utgitt. Vi spilte egentlig inn en EP hos Don Dons – sønnen til Trond Kirkvaag – men det ble litt uenighet om hva vi skulle gjøre med innspillingene. Det var så King som kjente Tom Trash, som ga ut de første singlene våre på Sneakers Records. Allerede da hadde vi «Burning Rubber», «Fast Forward Rock’n Roll» og «Get In Line» på plass. Vi hadde også ei låt som Eddie hadde skrevet – som jeg fortsatt synes er ganske fet – som het «Get You Good», men den ble veid og funnet for lett til de to singlene. Flere låter blir vraka i denne perioden, men det er ikke flere som blir spilt inn. Eddie lagde også ei låt som het «You Don’t Know Me», som var kul. Han har alltid vært veldig musikalsk, og flink til å lage gode komposisjoner. Dermed kom han tidlig på banen, med kule låter.

The Carburetors_Chris, John Dee 15-12-07 1
Chris varmer opp i garderoben på John Dee, desember 2007.

Mellom vinylsinglene kom The Carburetors med sin første CD-utgivelse, og vi snakker da om den såkalte puppesingelen. Dette er strengt tatt en reutgivelse av bandets første vinylsingel, men nå med «Fast Forward Rock’n Roll» som hovedspor, og «Getaway» som bonuskutt. Singelens kallenavn er en naturlig følge av coverbildet.

– Vi kom i kontakt med noen som trykte CD-er, og da ga vi ut puppesingelen. Den kosta oss 10.000 kr. for 1.000 eks, ferdigtrykt i pappcover. Stian gjorde jo en kjempejobb på «Getaway». Han arrangerte om hele låta, og lagde en The Carburetors-versjon av den. Han kom og presenterte den på øvinga, og hadde da sittet hjemme og klekt ut en ondsinna plan. Vi øvde i alle fall på 3-4 Kiss-låter, og den vi egentlig skulle spille inn var «Strutter», men den fungerte aldri med The Carburetors. Vi fikk den aldri til å låte fett, men så kom Stian opp med «Getaway».

Da The Carburetors hadde spilt inn «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» ble albumet presentert for FaceFront – som hadde vist en viss interesse for bandet etter å ha hørt tidligere singler og sett videoen til «Burnout» – og ut over dette ble det ikke gjort fremstøt mot andre plateselskaper.

– FaceFront hadde gitt ut Backstreet Girls, så selskapet var sånn sett klassisk. Før vi kom så langt hadde skiva blitt miksa av Hugo Alvarstein, men han var knapt i studioet før det. Han hadde en tekniker i studioet, som trykte av og på. Da vi kom inn hadde Backstreet Girls akkurat vært der for å spille inn «Sick My Duck», og utstyret til Terte sto der. Når Hugo gjør miksen er vi ikke til stede i større grad, så vi får dette mer eller mindre ferdig miksa, og det klaffer. Vi synes det låter fett. Da var vi mest keen på å få dette ut, og vi var ganske oppspilt over å høre det vi hadde laget på tape. Vi var overbevist om at dette kom til å bli tidenes skive, og vi syntes det var superfett. Jeg husker jeg spilte den for Danny i Gluecifer, og han syntes det var grisefett, og vi fikk i det hele tatt masse kule tilbakemeldinger på den tiden.

Ikke bare var det viktig å ha ei skive som låt kult, men det hele skulle også presenteres visuelt. Dermed måtte det også jobbes med blant annet bilder, og en ikke ubetydelig fotograf ble tilkalt.

– Det var King som kjente Bjørn Opsahl – han har jo gjort ting for a-ha, og andre kule ting – og han spurte Bjørn om han ville skyte coveret. Bjørn var en opptatt fyr, men han tok seg tid.

The Carburetors_Chris, Øvingslokalet 15-12-06 2
Chris på øvingslokalet, desember 2006.

Det visuelle har alltid vært viktig for The Carburetors, og dette er selvfølgelig noe av det som fra de tidlige dager har gjort The Carburetors til ei komplett rockepakke.

– Det var Kai som i stor grad sto for det visuelle, men også King – som har stått for mye av det layoutmessige på t-skjorter og plater – og til dels jeg, bidro. Jeg kjøpte jo alt det Kai digga. Rått og brutalt. Han var en fantastisk fyr, og jeg så i mange sammenhenger veldig opp til Kai. Vi hang mye sammen, og mye av det han gjorde, det gjorde jeg. Omtrent fra da vi møttes ble vi «brødre». Vi dyrka de sammen tingene, og de samme interessene. King og Kai kjente også hverandre, og de hadde de sammen interessene, hobbyene, den samme klesstilen, og de samme preferansene innen musikk. Det var jo heller ikke fordi King var så jævlig god til å spille bass – han kunne jo ikke spille da – vi ville ha ham med, men han var den kuleste fyren vi visste om. Stil var altså utrolig viktig for oss.

At disse tre har mange likhetstrekk som personer er det liten tvil om, men Eddie og Stian fremstår derimot som helt andre typer. Betyr dette at bandets to siste tilskudd på medlemsfronten måtte presses litt inn i The Carburetors-stilen?

– Vi prøver vel å sette en standard på imaget, men Eddie var ikke hypp på å ha på seg pilotbriller. På de første bildene har jo Stian cowboyhatt, mens Eddie har helt andre briller enn resten av laget. På denne tiden henger jeg og Kai fortsatt stilmessig igjen i pub-rocken, og mener at du ikke kan gå på scena uten å ha på dress. Stian og Eddie har derimot dratt det litt i en annen retning. Eddie har aldri kjøpt imaget sånn helt uten videre, og det har på mange måter vært sunt for bandet. Det har ikke bare vært en konform gjeng som har dratt i samme retning, og dermed har andre elementer kommet inn i bandet.

Det er ikke bare stilmessig Stian og Eddie skiller seg ut, for også musikalsk tilfører de helt andre elementer enn Chris, King og Kai.

– Ja, de er på helt andre felt. Eddie er flaska opp på helt andre ting. Han har alltid digga AC/DC, og de klassiske tingene der, men det er ikke det som har vært hovedinspirasjonskildene hans. Stian har alltid digga Metallica, og de litt hardere tingene. Han er metal-mannen i bandet, og digger blant annet Testament. Som et resultat har Stian introdusert meg for mye kul musikk.

The Carburetors_Stian & Chris, Dr. Jekyll's Pub 10-12-05 1
Stian og Chris på Dr. Jekyll’s Pub, desember 2005.

Når The Carburetors slipper «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» har kvintetten allerede opparbeida seg et solid rykte, og en fanbase er for lengst etablert.

– Vi har spilt en god del, og vi har fått gode tilbakemeldinger på singlene. Dette var også tiden da nettmedier som Groove, Mic og Musiq begynte å komme, og vi fikk gode kritikker på slike steder.

Mye konsertvirksomhet blir det i kjølvannet av debutalbumet, men Chris er også en yrkesmann, noe som resulterte i to år med videreutdanning på god avstand fra Oslo og resten av bandet.

– Jeg begynte på skole i Trondheim i 2004. Vi spilte på Café Kaos på Løkka, og rett etter gigget måtte jeg bare hive meg rundt for å løpe til toget. Jeg skulle ta nattoget til Trondheim, for å møte på første skoledag kl. 8 neste morgen.

Med det var en pendlertilværelse fra helvete i gang.

– Jeg fikk en sjanse jeg bare måtte ta, og så skulle vi prøve å løse dette underveis. Ser du på spillelista for 2004 så er den ganske hard, og det resulterer i at jeg pendler hver helg. Jeg har tatt med meg Benedicte (Brænden, Chris’ daværende kjæreste og nåværende kone) oppover, og vi bor i Rosenborg gate, men ser hverandre stort sett aldri. Det var tøft å kombinere skole og bandet. Noe måtte man jo ofre, og det var samværet med Benedicte som ble ofra. Det slet vi med i en periode. Samtidig gikk jo alle pengene jeg tjente rett til flybilletter eller leiebil.

The Carburetors_Benedicte, John Dee 18-12-04 1
Benedicte er «Front Page Babe» på John Dee, desember 2004.

Dette blir også på samme tid som bandet begynner å jobbe på «Loud Enough To Raise The Dead», og Chris sliter med helgeøvinger og reising, mens andre medlemmer skriver låter.

– Stian var produktiv, som alltid, og han sendte oppover demoer som jeg øvde på der oppe i uka. Jeg kjøpte meg et digitalt trommesett, som jeg satt og øvde på de nye låtene på. Sånn ble trommetingene til «Loud Enough To Raise The Dead» skapt. I helgene var det enten konserter, eller øving på låtene med bandet. Jeg kom ned fredag, og reiste opp igjen søndag. Året etter flytter jeg til Kristiansand, og jeg legger trommespora på plata i helgene. Dette skaper jo gnisninger, og jeg merker at uten meg møtes ikke bandet så ofte. Da havner alle i hver sin tralt, og det er ingen som tar noe initiativ til å samle bandet i ukene for å øve. Det blir dermed slik at når jeg kommer hjem samles bandet, og når jeg drar på søndag drar alle hver til sitt. Det at jeg forsvant gjorde nok noe med samholdet i den perioden.

Hva med jobben som The Carburetors’ trommis, var den noe Chris frykta for?

– Jeg sa at de gjerne måtte finne en erstatter hvis de var hypp på det, men det var det ingen som var hypp på. Jeg lagde jo kjempeproblemer for bandet, men samtidig hadde jeg fokus på at jeg skulle gjøre det jeg kunne for at det skulle gå, og det innebar å ofre hver helg. Det var helger jeg kom ned, for å oppdage at folk hadde lagt andre planer, så det skapte også litt fuzz. Da ble det litt spørsmål om det var noen vits å holde på med dette. Samtidig ble Stian kanskje litt gretten hvis han fikk for direkte tilbakemeldinger på ei låt for eksempel jeg ikke var helt fornøyd med, og det var ingen som prata ordentlig sammen. Det var ingen som møttes for å diskutere ting, og det var ikke rom for samholdet lenger. Min personlige følelse var at til tross for at jeg var borte, var det også jeg som holdt bandet i gang. Mitt lodd ble dermed at siden jeg dro fikk jeg også faen meg ta ansvar for at dritten ble gjort. Det var hardt, og vi gikk noen runder i den tiden. Når det er sagt ser du fortsatt hvem som er kreative på «Loud Enough To Raise The Dead», og det er Eddie, Stian og King. Stian drar veldig mye av skiva, og han setter preg på den. Han lager og orkestrerer introen, og han lager og arrangerer koret på «Rock’n Roll Forever». King skriver blant annet «Whole Town Is Shakin'».

I den perioden Chris var borteboende gjorde The Carburetors en sak med bladet Traktor, men det var upraktisk og dyrt å hente inn Chris kun for et bilde. Dermed ble en stand in brukt på denne fotoseansen, men ikke alle skjønte at dette skulle være uoffisielt.

– Det var Kai som sa at de bare kunne ta med crew-medlem Tor Erik Hansen, og la ham stå bøyd ned under et panser på en bil, slik at trynet hans ikke var synlig. Han som lagde saken fikk ikke med seg hvordan dette skulle gjøres, så han skrev i parentes at det var stand in. Det skulle jo bare stått Chris Nitro der, det var jo hele poenget med å ha fyren skjult i utgangspunktet.

The Carburetors_Chris, John Dee 16-5-07 1
Chris hamrer løs på John Dee, mai 2007.

Når «Loud Enough To Raise The Dead» er ute er det også tid for å lage video til «Rock’n Roll Forever», og nok en gang er det Bjørn Opsahl som hyres inn for å kreere noe visuelt. Samtidig bruker bandet Oslo Spektrum som location for videoinnspillinga, og dette høres dyrt ut.

– Vi måtte ikke betale leie, for vi kjente en som var vaktmester der. Eddie jobba litt i Oslo Kru, og det var vel sånn vi fikk innpass. Vi fikk beskjed om hvilken dag vi kunne komme, og da skulle de bare låse opp, så kunne vi holde på. Det er den ærlige sannheten. Vi sa kanskje den gang at dette kosta flere hundre tusen kroner, men det gjorde det altså ikke. Vi hadde et tight budsjett. Stort sett er det jeg og Kai som har stått for finansene i dette bandet. Jeg tok opp lån for å få spilt inn førsteskiva. Vi fikk vel så noe støtte til «Loud Enough To Raise The Dead», men Kai finansierte hele videoen, og den kom vel på 100.000. Den ble skutt på film, men det som var så dumt var at siden vi aldri møttes fikk vi ikke satt oss ned og gjenomgått noe manus. Bjørn Opsahl hadde jo jævlig dårlig tid, for dette skulle han gjøre mellom alt annet. Han hadde likevel satt opp en story, og vi hadde kommet med noen innspill, som det i stor grad ikke ble tatt hensyn til. Da vi kom på settet var det helt annerledes enn vi hadde forestilt oss. Våre innspill gikk på biler, pyro og knusing av gitarer, men det skulle også vært en seanse hvor Kai skulle bli heist opp og fly rundt og spille gitar. Da vi kom dit hadde vi utrolig dårlig tid, og det var veldig mange involverte. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange damer det var, men det var to glamourbyråer med sikkert 30 damer.

Dette er ikke eneste gang bandet har vært i Oslos storstue, og Chris minnes oppvarmingsjobbene for Mötley Crüe og Deep Purple med glede.

– Det var Kai Jarre i Stageway som digga oss, og igjen var det King som kjente Jarre. King var da veldig på Jarre i forbindelse med Mötley Crüe, og vi fikk en slot der. Det samme var det når det gjaldt Deep Purple. Begge konsertene var mens jeg bodde utenbys, og jeg husker jeg kjørte til Kristiansand etter gigget med Deep Purple.

The Carburetors_Chris, John Dee 16-5-10 1
Onde-Chris er klar for show på John Dee, mai 2010.

På denne tiden har Chris blitt mannen som tar seg av mye av businessdelen rundt bandet.

– Våren 2006 var vi nødt til å få et organisasjonsnummer for i det hele tatt å få spille på blant annet John Dee, så da ble det pressa frem at vi starta opp et firma. Jeg sjekka ulike selskapsformer, og vi endte opp med Delt ansvar. Det fungerer sånn at alle har 20 prosent hver av alle inntekter og utgifter. Vi skrev en selskapsavtale, og registrerte oss i Brønnøysund. Da var det brått hardere krav til regnskap, og at alt var på stell. Dette har mye blitt mitt ansvar, selv om jeg har forsøkt å delegere litt.

Samtidig som Chris på mange måter blir bandets businessmann, begynner The Carburetors så smått å bevege seg rundt i Tyskland.

– Vi hadde jo alltid hatt lyst til å dra til Tyskland for å spille, og det som skjedde var at en tysker så oss på Rockefeller. Han skrev i ei punk-fanzine, og var en rockefan som hadde lyst til å booke The Carburetors på en tysklandsturné. Han tok med seg kompisen sin – ingen av dem hadde booka ett gig før – og satte opp en turné for oss på ti dager. Disse gutta var Andre Bock og Stefan Bautze, og de var med oss hele veien på turnéen. Dette var en skikkelig punk-runde, med å sove backstage, selv om vi hadde sagt at vi måtte ha hotell. Vi fikk det ved noen anledninger, men ellers var det ganske kummerlige forhold.

Denne turnéen, i påsken 2006, la grunnlaget for at The Carburetors kom i gang i Tyskland, og en viss fanskare ble raskt bygd opp.

– På flere av de gigga var det ganske fulle hus. Vi spilte riktignok på små steder, men det var likevel muntert. Det ble konsekvent kjør med pyro, og det var fullt hareball. Mindre hyggelig var det da jakka mi, med hyra for hele turnéen, ble stjålet. Dette skjedde mens vi sto og spilte.

The Carburetors_Chris, Rock & Rolls 13-12-06 2
Chris på vinyllansering på Rock & Rolls, desember 2006.

Bock og Bautze er involvert også senere, men nå knytter etter hvert The Carburetors nye kontakter i Tyskland.

– Vi booker noe selv, for nå har vi fått kontakter og kjenner folk rundt omkring. Samtidig booker Bock og Bautze noe, der de har kontakter. Etter dette har det også utvida seg til Tsjekkia og flere land. Vi møtte så Ralph Lutz da vi spilte Bingen Open Air i 2007.

Denne Ralph Lutz er for øvrig også kjent som Lutz Vegas, og er vokalist i V8 Wankers.

– Han kom bort til meg, og ville prate business. Ralph mente det var bra potensial i The Carburetors, og etter å ha vært i bransjen i mange år kjente han mange, og sa at han ville være manager for oss. Vi har deretter utvikla et tettere samarbeid med ham, og det var blant andre han som drev plateselskapet vi ga ut den andre versjonen av «Rock’n Roll Forever» på. Han omtales som Number Six, så du kan si han er litt som et sjette medlem. Det er kanskje litt feil å si at han er manager, men han er en liten hjelper. Vi har også en slags kontrakt med ham, men hvor mye han har fått gjort i forhold til hva vi har forventa kan vel diskuteres, men han har vært til hjelp. Han var blant annet involvert i å sette oss i kontakt med Bodog Music, og vi har utveksla noen gigs. De har spilt noen ganger med oss i Oslo, og vi har spilt med V8 Wankers i Tyskland. Ralph er hele tiden ute og trekker i noen tråder, og det var han som satte oss i kontakt med With Full Force, der vi spilte i sommer.

The Carburetors har etter hvert turnért i mye av Europa, men det mest eksotiske turnéstoppet så langt må være Moskva. Det var i 2006 bandet ble invitert til å spille tre konserter der borte, og det var en positiv gjeng som sa ja til invitasjonen.

– Vi ble kontakta av en fyr som ville at vi skulle spille i Russland, og vi ble jo helt over oss. Dette var fett. Beskjeden vi får er at han fyren kan skaffe oss jobber, og at han tidligere har hatt over noen norske metal-band. Jeg ringer så denne russeren – han snakker utrolig utydelig, akkurat som om han har noe tøy i munnen – og han er veldig på, og han har booka noen gigs, hvorav den ene er på en svær biker-festival. En annen er i kjelleren på Folketeateret, der tsjetsjenerne ble gassa, og den tredje konserten er på en klubb. Vi fikk ordna visum, booka billetter, og var klare til å reise, samtidig som vi virkelig gleda oss.

Chris driller backstage på John Dee, mai 2004.

Man bør aldri glede seg for tidlig, noe The Carburetors skulle få erfare en gang for alle på denne turen, og vi lar Chris fortelle hvordan ting utvikla seg.

– Det begynner med at Tor Erik blir dratt til siden når vi har landa i Moskva. Han er med som eneste mann i crewet. Han blir holdt igjen, og vi får ikke kontakt med ham. Vi venter, utstyret har kommet, og det begynner å bli sent, men da får han endelig ringt meg og sier han blir holdt igjen fordi det er noe feil med passet hans. Det som er min antakelse er at han ble tatt ut på jævelskap fordi han kom der fulltatovert og i singlet. Tor Erik slipper så ut etter hvert, men nå er det sent, og han som arrangerer konsertene har begynt å bli ufin. Han har stått utenfor med en van og venta, og vi landa vel ved 2-tiden, og klokka er nå 11 halv 12, så det begynner å bli natta.

Vanen er så absolutt nødvendig, for gutta kommer med full merchandise-pakke bestående av t-skjorter, hettegensere, skiver og alt slikt som hører med.

– Dette resulterte i at vi måtte betale ganske mye i overvekt fra Norge til Russland, men det var overkommelig. Konsertarrangøren vi så møtte hadde nesten ikke tenner, og han har en eller annen skade som gjør at han snakker veldig utydelig. Han ser ut som Gollum fra «Ringenes Herre». Når vi kommer inn i vanen sitter det så to russiske damer der, som tydeligvis er horer. Disse har han leid til oss, for som rockeband må vi jo ha damer. Bak rattet sitter verdens største fyr, og Kai har fått seg noen pinner under hele seansen, og har vel ca. 9 i promille. Arrangøren begynner underveis å slenge litt med leppa, og å snakke nedlatende om folk, og da spesielt om innvandrere i Russland. Kai begynner å bli småirritert, og lurer på om han liker Chuck Berry. Dette svarer han ikke på, hvorpå Kai blir mer og mer på, og lurer på hva slags fyr dette er. Det viser seg så etter hvert at han er høyst fiendtlig innstilt til innvandrere og utlendinger. Vi begynner å skjønne at det er noe rart, men tenker at han får holde på med sitt. Kai avslutter bilturen med å drikke opp akevittflaska vi hadde med som gave til arrangøren, og deretter kaste opp i bilen.

Underveis inn mot Moskva var det tvilsom rygging på motorveien fra sjåførens side, og vel fremme i storbyen skulle gutta få seg sin neste overraskelse.

– Det viste seg at arrangøren ikke hadde ordna noe hotell til oss for den første natta, og at planen var at vi skulle sove i leiligheten hans den kvelden. Han var tatovør og drev studioet i leiligheten, som var en ettroms. Jeg sa at der kunne vi ikke bo, og at han var nødt til å finne et hotell til oss. Han går da inn på et jævla dårlig internett for å finne et hotell, mens vi begynner å bla i tatoveringsbøkene hans. Da skjønte vi at det var noe alvorlig galt, for alle bøkene hans inneholdt nazisymbolikk i en eller annen form. Vi finner så ut at fyren er fullblods nazist, og vi går en runde med oss selv, for dette er vi ikke hypp på å være med på.

Chris og Eddie før det første årlige juleshowet på John Dee, desember 2004.

Gutta bestemmer seg for å gjennomføre konsertene, og samtidig ha minst mulig med arrangøren selv å gjøre. Før bandet kommer så langt blir så hotellrommet til Tor Erik tømt for kameraer, så all dokumentasjon gjort så langt forsvinner. Bandet innfinner seg likevel i Folketeaterets kjeller, men det kun for å få seg nok en ubehagelig overraskelse.

– Det ser i og for seg ganske fint ut, og det er ei ganske svær scene vi skal spille på. Det skal være 3-4 andre band, og vi er headliner. Når vi kommer inn og skal begynne å rigge ser vi at alle gutta der flyr rundt i røde skjorter med et eller annet norrønt symbol på armen, og når det skal rigges til mat settes det opp et langbord og det spilles Wagner. Da begynner vi å skjønne at dette er skikkelig bad. Dette er vi ikke hypp på. Vi er ikke hypp på å være noen form for nazipromotører, for det er noe vi tar sterk avstand fra. Vi skjønner heller ikke at de kan ha misforstått så fælt at de tror vi er et naziband. Eddie tar ansvar – vi har da egentlig kommet frem til at vi vil avlyse alt, og dra hjem – og sier til gutta at vi ikke kan spille om de skal holde på slik. De får da beskjed om å sette på Elvis, ta på seg The Carburetors-skjorter, og oppføre seg som folk mens vi er der. Gutta blir litt sure, men de gjør som vi sier. Når tiden er inne for konserten står så alle disse gutta på første rad, i The Carburetors-skjorter, og hailer bandet. Kan du tenke deg noe så jævlig?

Det er tydelig at hendelsen har gått inn på Chris, og ikke hjelper det at den påfølgende festivaljobben heller ikke skal bli noen suksess.

– Vi skal gjøre denne festivalen for Russlands eldste MC-klubb, og dette har ikke noe med arrangementet på Folketeateret kvelden i forveien å gjøre. Hit kommer storheter som politisjefen for Moskva, en av Russlands største operasangere, og flere samfunnstopper dukker opp. Der koser vi oss, og det er veldig hyggelig. Samtidig skjønner de som står for arrangementet at han som har booka oss er en fjott, og dermed blir han spilt ut på sidelinja. Vi finner tonen med arrangører og bikere, og koser oss mens vi får masse god mat. Etter soundcheck viser det seg så at hele arrangementet har blitt stoppa. Vi er ute på en svær nedlagt militærflyplass, så du ser gamle militærfly lina opp som vrak. Det var helt surrealistisk. Vi satt inne i terminalbygget, som var en slags pub, men der fikk vi altså beskjed om at arrangementet var stoppa. Det hele ender så med en kjempefest, der vi spiser russisk kaviar, og drikker vodka. Vi blir også invitert med på nachspiel i et hus ute i skogen, men da er det en lur mann som sier at vi nok heller skal dra hjem.

Gutta dro tilbake til hotellet, for å hvile ut før siste planlagte konsertkveld neste dag, og for en gangs skyld skulle ting faktisk gå etter planen.

– Det var en konsert på en lokal biker-klubb i Moskva, og stedet så ut som «Mad Max». Det var svære vifter, og det så ordentlig futuristisk ut og var skikkelig fett. Vi spilte gigget, det var bra med folk, og det var forholdsvis kult.

The Carburetors_Chris, John Dee 15-12-07 3
Chris i kjent positur på John Dee, desember 2007

Underveis har mannen som sto som arrangør for det hele altså blitt spilt mer og mer ut på sidelinja, men når tiden er inne for hjemreise er The Carburetors likevel avhengig av mannen de helst ikke vil se mer til.

– Han skjønner at vi bare ignorerte ham, men vi er avhengig av at han følger oss rundt, og vi er avhengig av å ha med en kjentmann i Moskva for vi blir stadig stoppa av politiet. Blant annet pissa Eddie på gata, og ble dratt inn av politiet, så det kunne gått skikkelig galt. Han betalte da i dollar for å komme seg unna. Men, tilbake til arrangøren. Det hele ble avrunda med at vi ble kjørt til flyplassen av ham, og vi ga beskjed om at dette var jævlig kjipt. Vi sa også at vi håpte han aldri tok kontakt igjen. Det som så skjedde var at vi hadde alt for mye med oss tilbake, for vi hadde jo ikke solgt stort. Vi ble da presentert for en regning på tett opptil 10.000 kroner i overvekt for å få med sakene hjem, hvorpå vi overlot merchandisen til arrangøren med beskjed om å sende det til oss på en eller annen billig måte. Det er uansett ingen som er hypp på å ha kontakt med ham etterpå, så han sitter på den merchandisen ennå.

Som et resultat gikk bandet da også på en liten økonomisk smell, og fikk med det en dyrkjøpt erfaring. Det å spille i rockeband er så visst heller ingen dans på roser, noe The Carburetors definitivt har fått erfare. Gutta har likevel aldri latt seg knekke, og med «Laughing In The Face Of Death» vil bandet understreke at det fortsatt er liv i motoren.

Jan Dahle

 

The Carburetors Del 2: Chris Nitro

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s