a-ha «Memorial Beach – Deluxe»
Rhino

a-has siste plate før den lange pausa på slutten av nittitallet var 1993s «Memorial Beach», der trioen viser seg fra en relativt mørk side. Suksessmessig kunne ikke plata helt leve opp til sine forgjengere, men det har så visst ikke noe med kvaliteten å gjøre.

«Dark Is The Night For All» er en god åpning, som igjen fremviser et band som satser på det organiske og liveprega studiouttrykket. Rytmeseksjonen består igjen av de nå faste gutta, Jørun Bøgeberg og Per Hillestad, og kompet driver frem «Move To Memphis», som får en overhaling etter først å ha dukka opp på «Headlines And Deadlines – The Hits Of a-ha» i 1991. Pål Waaktaar-Savoy tilfører litt funka gitarer, i denne sterke låta.

Med «Cold As Stone» fremvises den mørkere siden ved a-ha, og her er det ikke mye igjen av det popbandet som åtte år tidligere tok verden med storm. Nå er a-ha et band med føttene mer planta i rocken, og som på sin måte er kompromissløst der det tidvis hintes mot hva som er i vente når Waaktaar skal lansere sitt Savoy noen år senere. Det er ikke det at «Cold As Stone» er hard i kantene, men dette er derimot musikk som er smått hypnotiserende i sitt driv, mens det legges masse flotte gitarer, samtidig som det arrangementsmessig skjer mye i løpet av låtas over åtte minutters spilletid. a-ha utfordrer her fansen.

«Angel In The Snow» er delvis akustisk, og noe mer i retning av hva bandet leverte på «East Of The Sun, West Of The Moon», og kanskje det er nettopp derfor denne fine poplåta ble valgt som singel. Igjen setter Waaktaar sitt preg på innspillinga, og «Memorial Beach» er nok på alle måter veldig gitaristens plate. Magne Furuholmen er kun kreditert på to spor, mens Morten Harket ikke har sluppet til i det hele tatt på komponistsiden denne gangen.

Mer av det fremtidige Savoy-preget kan absolutt spores i «Locust», som like gjerne kunne vært å finne på «Mary Is Coming». Her er det særere melodibruk enn man er vant til fra a-ha, og gitarpåleggene dominerer på mange måter uttrykket, i denne relativt rolige låta.

Mellom det litt særere materialet finner vi «Lay Down In Darkness», som godt kunne vært en singel, der koringene tilfører et litt annet sound. Også er her er det gitardominert, og det er ingen tvil om at «Memorial Beach» er den mest gitarbasert plata fra bandet. Samtidig var musikkverdenen på mange måter inne i en rockebasert periode, så sånn sett passer albumet på sin måte inn i datiden.

Tempoet er høyere i «How Sweet It Was», og igjen merker man seg at a-ha har lagt seg på et litt rufsete uttrykk, og den nydelige melodiføringa fra forgjengeren er dytta til side for å gi plass til det kompromissløse. Dette gjør «Memorial Beach» til det a-ha-albumet som krever mest av lytteren, men samtidig er det ei skive som gir mye om du først blir venner med den.

Når Magne leverer sitt hovedbidrag i form av «Lamb To The Slaughter» får vi et spor fra tangenttisten som passer godt inn mellom Waaktaars komposisjoner, og en litt røff vokal fra Harket kler låta godt. Den samme vokalbruken er også å finne i «Between Your Mama And Yourself», og den fungerer bra når a-ha beveger seg i det landskapet bandet gjør på denne plata.

Tittelsporet setter punktum, og her slipper Magne til med pianoet, i et neddempa spor. Med det er også første kapitel i a-has tredelte saga på mange måter over, men bonusmaterialet på denne deluxe-versjonen har noe mer å by på.

Den forlenga singelversjonen av «Move To Memphis», og den akustiske instrumentalen av «Angel In The Snow» avslutter hoveddisken, og begge disse alternative miksene fungerer bra. Det er uansett over på disk to man finner det spennende, og tidligere uutgitte, bonusmaterialet.

Igjen er det stort sett hele albumet i form av demoer som står på programmet, og nå viser mange av disse tidlige innspillingene at bandet i høyeste grad vet hvor det vil, for albumretningen er på mange måter allerede satt. Innspillingene er ofte også så gode lydmessig sett at du egentlig ikke tenker over at det er demoer du lytter til. Alt dette gjør på en måte dette demosettet til det minst spennende – men samtidig det beste – i a-has deluxe-serie.

Noen innspillinger er likevel mer interessante enn andre, og det at «Angel In The Snow» blir sunget av Waaktaar er en uvanlig vri i a-ha-sammenheng. «Lie Down In Darkness», «How Sweet It Was» og «Between Your Mama And Yourself» fremstår også som ganske annerledes enn de ferdige versjonene, og er sånn sett av de mer spennende innspillingene her.

«Bar Room» er en uptempo sak som ikke fikk plass på «Memorial Beach», og denne ganske gode låta er den eneste av demolåtene vi får høre her som ikke kom med på det ferdige albumet.

Denne utgivelsen toppes uansett med fem spor fra Sentrum Scene i mars 1994, og her snakker vi om aldeles strålende materiale. a-ha er her i sin aller beste liveperiode, med et rocka og tøft uttrykk, og dette NRK-opptaket har ypperlig lydkvalitet og fremviser den formen for råskap det var i a-ha på denne tiden. «The Swing Of Things», «Dark Is The Night For All», «Move To Memphis», en glimrende medley av «Cold As Stone» og «Sycamore Leaves», og den da aktuelle singelen «Shapes That Go Together», har det blitt plass til, og det eneste man nå ønsker seg er at denne konserten kan bli gitt ut i sin helhet.

«Memorial Beach» er på mange måter a-has litt glemte godbit, men forhåpentligvis kan denne reutgivelsen gjøre noe med det. Igjen forteller for øvrig Kieron Tyler historien i bookleten.

Jan Dahle