Den musikalske toppen

a-ha_East Of The Sun, West Of The Moon
a-ha «East Of The Sun, West Of The Moon – Deluxe»
Rhino
6

Når det gjelder denne serien med reutgivelser var «East Of The Sun, West Of The Moon» den plata det var knytta størst spenning til når det gjelder ekstramaterialet, da dette er den eneste a-ha-skiva der det ikke finnes b-sider eller remikser fra den opprinnelige perioden. Noe det derimot er mindre spenning rundt er selve albumet, som står igjen som a-ha beste plate.

Etter tre album, der det har variert fra det naive og ungdommelige til det mer selvsikre på uttrykksfronten, har a-ha med «East Of The Sun, West Of The Moon» blitt voksne. Resultatet er et album som er mer tidløst i uttrykket, og som gjennomgående består av sterke låter.

Det er The Everly Brothers’ «Crying In The Rain» som setter standarden, og a-ha gjør en svært fin versjon av denne klassikeren. Produksjonen er fortreffelig, og Morten Harkets vokal behagelig og fin. Paul Waaktaar-Savoys svevende gitarer er nydelige, og denne innspillinga vinner rett og slett på alle punkt.

Et av platas sterke kort er også det faktum at det nå er en glimrende rytmeseksjon tilstede i studioet, der bassist Jørun Bøgeberg (eks Flax og Road) og trommis Per Hillestad (Lava og senere Funhouse) skulle vise seg som en perfekt match for bandet også i livesammenheng de neste åra.

«Early Morning» fortsetter å tilføre øregangene vellyd, der melodiføring, tangentkrydder, gitartoner, og igjen Harkets vokal, gjør dette til en feilfri innspilling. Det er rett og slett utrolig å høre hvordan a-ha har vokst på de to åra siden «Stay On These Roads», men en del av æra skal også kanskje tilføres produsentene Chris Neil og Ian Stanley, som har løfta gutta ut av Alan Tarneys litt spinkle lydbilde.

Magne Furuholmen åpner «I Call Your Name» med pianoet, før Phil Todds saksofon kommer inn. Saksofonen skulle for øvrig gjøres live av nå avdøde Sigurd Køhn på a-has kommende turneer. Når det gjelder «I Call Your Name» er det igjen melodiføring til å få frysninger av, og når Harket legger vokalen ned er ståpelsen et faktum. Saksofonarrangementet utover på låta setter også sitt sterke preg, og er med på å styrke innspillinga.

Til Waaktaars gitarplukking synger Harket stillferdig i introen til «Slender Frame», og gitaristen fortsetter å legge godt bakgrunnsteppe for vokalmelodiene, mens Magne igjen er der med pianoet. Nettopp det at tangentisten mye går for piano er også med på å gi det tidligere nevnte tidløse soundet på plata, og i solopartiet trår Waaktaar i dette sporet til med alt fra akustisk gitar til tunge elektriske riff, mens Furuholmen legger på orgelet.

Helt akustisk er det når «East Of The Sun» kommer, mens Harket igjen synger neddempa, før han tar i bruk noe som nærmer seg hans velkjente falsett. Strykerne krydrer det hele, og tilfører litt dramatikk når låta bygger seg opp, blant annet med Furuholmens orgel. Borte er spinkle synther og elektroniske elementer, når a-ha nå har tatt skrittet inn i voksenverdenen.

Mer groove og tyngde legges i arrangementet i «Sycamore Leaves», og dette er ei låt som var et svært gledelig gjenhør da den dukka opp på øvingskonserten i Drammen tidligere i høst. La oss håpe godbiten overlever i settet frem til vårens Spektrum-konserter. Magne får i dette sporet leke seg litt ekstra med orgelet, samtidig som vi her får et hint av rockebandet a-ha.

«Waiting For Her» bruker litt tid på å komme i gang, men også dette er et godt spor, om ikke helt på høyde med alt gullet som har kommet før den på plata. Igjen er pianobruken fin, og strykerne gjør seg godt.

Med «Cold River» tar a-ha skrittet helt inn i rockeverdenen, der et tungt groove fra Hillestad og Waaktaar på bass setter standarden, før Waaktaars gitarer kommer riffende inn. Bassen fortsetter å dominere lydbildet, mens Furuholmen legger orgel som er som tatt rett ut fra syttitallet. Dette er a-ha på sitt aller tøffeste i platesammenheng, og det fungerer ypperlig.

Magnes «The Way We Talk» byr på tangenttisten på piano og vokal, men dette er bare som et lite mellomspill på veien til «Rolling Thunder» å regne. Her fortsetter for øvrig skitværet fra platas åpningsspor, mens munnspillet blir det lille ekstra krydderet i nok ei solid låt.

Det er «(Seemingly) Nonstop July» som har fått det ærefulle oppdraget å avslutte a-has beste plate, og med det er vi helt nede på det akustiske igjen. Dette er utvilsomt en god avslutning på ei plate som har ført a-ha inn i et nytt og mer organisk musikklandskap, og som samtidig har fått bevist en gang for alle at dette er en trio som kan annet enn å lage pop som får fjortisene til å hyle.

a-ha_East Of The Sun, West Of The Moon - Deluxe

Mye av albumet er å finne i demoform og tidlige versjoner på bonusdisken, og når «Early Morning» åpner denne seansen får vi en mer programmert versjon av låta. Denne innspillinga dokumenterer dermed på sin måte hvordan «East Of The Sun, West Of The Moon» kunne fortona seg om trioen ikke hadde tatt et så langt uttrykksmessig sprang som den valgte å gjøre. Også platas tittelkutt kommer i en helt annen form her, men bassbruken og det jamaktige sluttpartiet er interessant, og låtkvaliteten er så absolutt den samme.

Instrumentaldemoen av «I Call Your Name» viser at det er et stykke igjen til ferdig versjon, mens «Slender Frame»-demoen byr på bortimot ferdig låt, og «Waiting For Her» er på vei mot noe bra. «Cold River» er også på vei mot storhet, og det er spennende å høre utviklinga fra 1987-demoen, til albumversjonen, via denne andre demoen.

«Trees Will Not Grow On Sand» er ei Furuholmen-låt som ikke nådde albumet, men her får vi høre den i demoform, før denne sekvensen avsluttes med demoen av «Rolling Thunder». Alt dette er godt stoff, og innspillingskvaliteten er bra nok til at den jevne lytter får noe ut av dette materialet.

De ti låtene som ble spilt inn til NRK-programmet «Østenfor Sol Og Vestenfor Måne» – inkludert to låter som ikke ble sendt på TV – avslutter CD-en. Flere av disse innspillingene er tidligere utgitt da de i sin tid ble brukt som b-sider på «Move To Memphis»-singlene, men dette er første gang opptakene er samla og tilgjengelig i komplett form.

Disse innspillingene er gode live-i-studio-opptak, og med Hillestad, Bøgeberg og Køhn på plass for å komplettere livebesetningen fremvises et solid band, selv om det er noe smårusk fra Harket. Åtte låter, inkludert «I Call Your Name», «Early Morning», «Sycamore Leaves» og «Crying In The Rain» er plukka fra «East Of The Sun, West Of The Moon», og videre er «I’ve Been Losing You» og «Manhattan Skyline» funnet en plass verdig i settet som var så basert rundt det da aktuelle albumet.

Det mer rocka a-ha-soundet er i ferd med å ta form her, og mer av dette finner vi på den medfølgende DVD-en, «Live In South America». Denne timelange dokumentasjonen fra a-has turne i Sør-Amerika i 1991 ble gitt ut på VHS i 1993, men har aldri tidligere funnet veien til DVD-formatet.

Vi snakker ikke om en videoproduksjon som virkelig gir følelsen av at du er tilstede på konsertene, for dette fremstår mer som en litt rufsete musikkvideo. Grunnen til det er så enkel som at det hele er filma ene og alene av Lauren Savoy, og hun har rett og slett plassert seg på forskjellige strategiske punkter hver kveld, for så å klippe det hele sammen. Dermed har for eksempel Morten hestehale det ene øyeblikket, for så å holde det lange håret i sjakk med pannebånd det neste.

I tillegg legges det enkelte ganger inn klipp fra turnelivet, men det hele fremstår likevel som en god dokumentasjon på a-ha live i 1991. Besetningen med Bøgeberg, Hillestad og Køhn er utvilsomt den beste varianten av konsertbandet a-ha, og bare det å høre hvor langt gutta fører «Touchy!» vekk fra originalen er fornøyelig. Her byr Furuholmen på munnspill i det bandet drar seg over i et rocka jamparti, som låner litt fra The Who.

I det hele tatt er det et svært så levende orkester vi får oppleve, der ei låt som «Scoundrel Days» byr på gitaristen Furuholmen, og dermed er plutselig a-ha et band uten keyboards for et øyeblikk. Videoen byr også på et klipp av det uformelle klubbandet a-ha som jammer på Uriah Heeps «Easy Livin'». Selve konsertmaterialet byr ellers på godt stoff som «The Sun Always Shines On T.V.», «I Call Your Name» – med god saksofon fra Køhn – «I’ve Been Losing You» og «Early Morning».

Innimellom låtene er det også små intervjusnutter, og noen klipp fra livet på veien, så om «Live In South America» er et stykke unna perfeksjon hva konsertvideoer angår fungerer den på sitt vis. Dette ikke minst fordi vi altså har med et band som låter svært bra å gjøre. a-ha på nittitallet var rett og slett et ypperlig band, noe også oppfølgeren til «East Of The Sun, West Of The Moon» skal være med å understreke.

Jan Dahle

Den musikalske toppen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s