Den store nedturen

a-ha_Stay On These Roads
a-ha «Stay On These Roads – Deluxe»
Rhino
3

Etter den sterke «Scoundrel Days» skulle «Stay On These Roads» vise seg som en liten hump i veien mot perfeksjonen. Vi har nå kommet frem til a-has tredje fullengder, og med det ei plate som igjen fremviser et litt ujevnt låtrepertoar, og en produksjon som har mista litt av stinget fra forgjengeren.

Allerede nesten ett år før albumslippet fikk publikum første smakebit på det som skulle bli a-has tredje album, og det i form av tittellåta til den da aktuelle James Bond-filmen, «The Living Daylights». En ny innspilling av denne riktig gode uptempo singelen åpner side to på LP-en av «Stay On These Roads», og Bond-låta står i dag igjen som et av bandets sikreste kort i konsertsammenheng, og dette albumets sterkeste innslag.

Neste singelslipp som kunne forbindes med skiva var tittelkuttet som ble sluppet et par måneder før albumet, og her snakker vi om ei riktig fin og litt neddempa låt, som fremviser god melodisnekring. Hele bandet er her for øvrig kreditert som låtskrivere, mens albumet generelt sett er skrevet av Paul Waaktaar-Savoy, med noe hjelp fra Magne Furuholmen og Morten Harket.

«The Blood That Moves The Body» er a-ha som legger seg på den elektroniske linja, men igjen faller gutta litt igjennom på dette feltet. Det låter liksom litt pinglete, og som så ofte ellers når det gjelder denne typen materiale skulle det vokse stort i livesammenheng når Erik Ljunggren på slutten av forrige tiår fikk sette sitt preg på det. Her og nå blir uansett ikke «The Blood That Moves The Body» mer enn helt grei.

Med «Touchy!» finner vi et a-ha som er på sitt mest popa, og selv om singelen viser potensial, var det i den mer rocka liveversjonen på nittitallet denne låta skulle finne sin ultimate form. Dette er da også symptomatisk for «Stay On These Roads», som rett og slett fremviser et band som ikke helt følger den gode retningen fra «Scoundrel Days». Man får her et inntrykk av at trioen har tatt et skritt i retning av «Hunting High And Low» igjen, der Alan Tarneys produksjon ikke helt makter å løfte frem låtene.

Det er sikkert mulig å argumentere for at den polerte albumversjonen av «This Alone Is Love» objektivt sett er en bedre produksjon enn den råere singelversjonen fra 1986, men samtidig har det hele blitt litt for sterilt og pent. Låta er for all del god, men innspillinga mangler litt nerve.

«Hurry Home» blir på sin side veldig anonym, samtidig som dette et av kutta der Waaktaar får jobbe litt med gitarriffing, uten at det løfter låta. Dette er rett og slett veldig forglemmelig. Det samme må sies om «There’s Never A Forever Thing», som ikke lever opp til potensialet som man føler ligger der, blant annet i Furuholmens pianolinjer. Igjen føles det som om det ramler sammen på grunn av en kjedelig produksjon.

Den dårlige trenden fortsetter med «Out Of Blue Comes Rain», som igjen kom mer til sin rett da Harket plukka den frem i livesettet sitt i 2012. Heldigvis har man mot slutten av «Stay On These Roads» gladlåta «You Are The One», som med sitt uptempo elektroniske uttrykk skaper godhumør hos lytteren. Det låter utvilsomt veldig åttitall med synthsoloen, og lydbildet generelt, men her treffer bandet bedre enn på mye av plata.

Med strykere og blåsere avslutter a-ha «Stay On These Roads» med den rolige «You’ll End Up Crying», som blir verken fugl eller fisk, der den bare flyter av gårde liksom uten noe mål i to minutter, og så er det slutt. Med det er punktum satt for et svært ujevnt album, og et lavmål i a-has karriere.

a-ha_Stay On These Roads - Deluxe

Som typisk har vært på denne serien med deluxe-versjoner fylles den første disken opp med remikser, og først ut her er tittelsporet i en forlenga versjon, som fungerer bra der den holder seg tett opptil albumversjonen. 12″-remiksen av «You Are The One» drar seg derimot litt lenger vekk fra det opprinnelige, der det blant annet er mye rytmebasert i intro og midtparti. Det hele føles uansett litt langdrygt.

Den forlenga versjonen av «The Living Daylights» fungerer helt greit, mens «The Blood That Moves The Body» er å fortrekke i denne lengre miksen, og sånn sett blir sistnevnte den beste av remiksene på denne disken. Avslutter det hele gjør over åtte minutter med «Go-Go Mix» av «Touchy!», og dette blir for mye av det mindre gode, der blant annet scratching er dominerende. Waaktaar spurte meg en gang om hva jeg synes om denne remiksen, og jeg klarte heller ikke den gang å finne noe positivt å si om den. Dette er bare fælt.

På disk 2 er det 20 demoer og andre alternative versjoner. Seks av disse innspillingene er outtakes fra albumsesjonen, der vi snakker om alternative mikser og tagninger av albumlåter som tittelsporet, «Touchy!» og en interessant «Out Of Blue Comes Green». Den akustiske «There’s Never A Forever Thing» er en opptur, der låta gjøres mer levende i en naken og ærlig versjon.

En demo som «The Blood That Moves The Body» viser at a-ha her hadde mye mer eller mindre ferdig tilrettelagt før innspillinga av plata begynte. «The Living Daylights»-demoen er derimot langt fra ferdig låt, og man lurer på hvor i prosessen denne innspillinga er gjort. Demoen av «Touchy!» er også fra et tidlig stadium, og det er elementer her som er å foretrekke fremfor albumversjonen. Å høre Magne synge i «You Are The One» har for øvrig også sin tvilsomme sjarm. Det samme må sies om skrivesesjonen for «Sail On My Love», som ble til «Stay On These Roads».

Innimellom albumlåtene finner vi også demoer av låter som ikke fikk plass på plata, og da er vi over på det mer interessante materialet. Verdt å merke seg er det da at «Cold River» dukker opp allerede her, og det er i ettertid enkelt å se for seg hvilken katastrofe det hadde vært om dette gullkornet hadde blitt kasta bort på «Stay On These Roads».

Instrumentalballaden «I’ll Never Find You In This Streetful City» låter seriøst hjemmedemo, og det samme må sies om «Umbrella», som er noe retningløs. «Thus Ended Our Love Affair» er heller ikke så mye mer enn en instrumental låtide, og sånn sett er det begrensa hvor mye du som lytter faktisk får ut av dette. Da fungerer det helt klart bedre med «Evitar», og selv om det også her mangler vokal påvises det potensial blant annet i gitarbruken.

Dessverre er bookleten til denne reutgivelsen et sant mareritt, der sidene kommer i hytt og pine, og historien – igjen fortalt av Kieron Tyler – er som å lese et puslespill. Første del kommer som nest siste side i bookleten, og deretter er det bare å forsøke å lete seg frem til en rekkefølge. Det er utrolig at det ikke gjøres bedre korrektur på slikt når den ultimate CD-utgivelsen skal kreeres.

Ei relativt svak skive, kombinert med ikke veldig godt bonusmateriale – og det nevnte bookletslurvet – gjør «Stay On These Roads» til den klart minst nødvendige av a-has deluxe-versjoner. Samtidig er dette også en del av bandets historie, og gjennom remiksene, demoer og alternative versjoner blir historien rundt albumet godt dokumentert, så utgivelsen er ikke helt ubrukelig.

Jan Dahle

Den store nedturen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s