The Carburetors del 1: Kai Kidd

The Carburetors_The Carburetors, John Dee 18-12-04 2
The Carburetors backstage på John Dee, desember 2004.

Tilbake i 2012 gjorde undertegnede en serie intervjuer med The Carburetors. Disse samtalene var ment å publiseres i et magasin som skulle følge med albumet gutta da jobba med. Ting tar som kjent tid med dette bandet, og innspillingene fra den gang ble lagt på is, og magasinplanen skrinlagt. Nå har The Carburetors likevel kommet frem til utgivelse av den etterlengta plata, og 20. november slippes «Laughing In The Face Of Death», nesten ti år etter «Loud Enough To Raise The Dead».

I påvente av albumslippet vil de planlagte magasinintervjuene bli publisert her på Rock And Roll Dreams de neste ukene, og de blir i all hovedsak presentert slik de var ment å være på trykk. Noen småjusteringer er riktignok gjort, men altså ikke mye. Med det sagt er alt klart for første del av serien, intervjuet med gitarist Kai Kidd.

The Carburetors kan på mange måter sies å være gitarist Kai Kidds hjertebarn, og mannen har hatt sine klare visjoner for bandet fra de tidlige dager. Her skulle motvekten til den pågående grunge-trenden kreeres, og The Carburetors skulle bringe underholdningsaspektet tilbake til rocken.

Før Kidd kom så langt hadde Oslo-gutten naturlig nok gjennomgått en oppvekst og en ungdomstid fylt med rock, og det var med syttitallets glamscene et ungt rockehjerte skulle vekkes til live.

– Jeg så Slade på Chateau Neuf i 1977. Da var jeg elleve år gammel, og mutter’n fulgte meg inn. Jeg har alltid digga rock. Det begynte med Slade, Suzi Quatro og Sweet, og senere kom Kiss. Da var mutter’n igjen fin, og kjørte de av oss fra klassa som var hypp på å dra til Drammenshallen. Hun satt ute i bilen og venta.

Det er tydelig at Kais mor var en god støttespiller i de tidlige år, og etter hvert traff den fremtidige gitaristen flere personer som fikk en viss betydning.

– Da jeg gikk på videregående gikk jeg i klasse med Pål «Krisa» Kristensen, som da spilte trommer i A Technicolor Dream. Han ble så med på bass i Backstreet Girls, som starta opp rundt den tiden. Da var man trofast og så Backstreet Girls på alle gigga, og man elska det. Bony Maronie og Backstreet Girls var stort sett det jeg var og så av norsk rock. Jeg digga aldri band som sang på norsk. De eneste som kunne synge på morsmålet var Gasolin’, og «Gasolin’ 3» var vel en av de første tapene jeg hadde. Eller, det var mutter’n og fatter’n som hadde den, og det var den eneste kassetten jeg ikke fikk lov å høre på. Det var «Smukke Linda», og sex, så det var litt drøye tekster for en liten gutt, men da var det jo den kassetten man var hypp på å høre på. Det man ikke får lov til er det som er gøy, understreker Kai.

The Carburetors_Kai, John Dee 16-5-06 3
Kai på John Dee, mai 2006.

Vi skal faktisk helt frem til 1987 før Kai finner tiden inne for selv å plukke opp gitaren, og på denne tiden er mannen ferdig utdanna grafisk trykker. Et yrke som skulle vise seg å være godt å kombinere med tilværelsen i The Carburetors når Oslo skulle tapetseres med plakater på 2000-tallet.

– Etter at jeg var utlært trykker kom det inn en læregutt som jeg begynte å prate rock med, og fikk lurt med meg til å starte rockeband. Det var da jeg begynte å spille gitar, og bandet het The Modesty Blaice. Senere skifta vi navn til Dead Babies, etter Alice Cooper-låta. En stund het bandet jeg spilte i The Playmates.

Etter hvert starta Kai opp nok et band som tok navnet fra ei Cooper-låt, og denne gangen het bandet The GutterCats. Satsinga på denne tiden var kanskje ikke like seriøs som vi etter hvert skulle se med The Carburetors, og det handla da også mye om å ha det gøy.

– Det var for munterhet. Vi spilte og hadde det gøy, og det var kult hvis man fikk til en konsert. Det var mye tull også, og selv da jeg starta opp The Carburetors var det en del tull med forskjellige line up-er. Vi var også mer boogie rock’n roll – type Backstreet Girls – den gang.

The GutterCats er et aktivt band i perioden 1989-91, men en singel slippes så sent som i 1997, på den mindre legendariske labelen Drecca Records.

– Ja, singelen ble gjort i ettertid. Vi hadde øvingslokale med The Carburetors rett nede i gata for her jeg bor, og det var en fyr som drev et studio der. Vi kom frem til at siden vi ikke hadde gjort noe med The GutterCats hadde det vært kult å spille inn noen av låtene, og så fikk vi låne studioet gratis. Det ble spilt inn på kjappen, og det skulle jo bare gis ut i 200 eksemplarer for munterhet.

The Carburetors_Kai & Chris, John Dee 16-5-12 1
Kai & Chris før showet på John Dee, mai 2012.

På denne tiden er allerede Chris Nitro på plass i The Carburetors, og som et resultat av det ender han også opp som skinnpisker på The GutterCats-singelen. I 1994 har The Carburetors begynt å ta form – etter at Kai har vært innom The Ragtails, som mest så ut som et danseband – og bandet består nå av Kidd, Nitro, Trond Allum (bass), Tom Schumann (gitar) og Bård Christiansen (vokal).

– Vi spiller litt live på denne tiden, og det blir litt frem og tilbake med besetningen. Trond tok etter hvert over på vokal, men så ramla bandet fra hverandre.

I samme periode spiller Kai også noen konserter med The Loan Sharks, som blant annet består av et par av gutta fra Bony Maronie.

– Vi spilte to konserter på Blindern, men det var forskjellige besetninger. Blant annet var Bård på vokal det første året, og det var vel nærmest The Carburetors da. Chris var så sint på meg da, for jeg brukte The Carburetors-gitaren min. Det skulle jeg ikke gjøre, og dette var krise for ham.

Når Kai og Chris – som har hengt sammen i tykt og tynt siden de møttes, og nærmest har blitt som brødre å regne – blåser liv i The Carburetors igjen blir det uten Trond, og Kidd begynner å mase på sin gamle kompis, King, som etter hvert sa ja til å ta bassistjobben.

– Jeg hadde kjent King lenge, og første gang jeg så ham var i den glade Sardine’s-perioden. Da så han ut som Michael Monroe, med det håret, tighte jeans og leopardjakke. Han så ut som han spilte i Hanoi Rocks, og som den feteste glamer’n i hele byen. Vi øvde rett borti gata for Headache, der King jobba, og dit stakk man og tok noen glass i helgene. Da kom vi i prat, og dette var vel i The GutterCats-tiden. Da var også bandet litt mer glam, med blondeskjorter og sånt. Jeg og King ble kompiser, fordi vi hadde utrolig mye felles, både med biler og alle de tingene vi digga. Jeg visste at dama hans spilte bass, så jeg masa på ham for å få ham til å begynne å spille rock. Han hadde vel sunget i noen glamband før, men han var helt fersk som bassist da han kom inn i bandet. Deretter fikk vi med Robin Tønnesen på vokal, og han var jo helt bajas.

The Carburetors_King & Kai, Øvingslokalet 15-12-06 1
King og Kai på øvingslokalet, desember 2006.

Kai har altså kjent King lenge, og som flere av bandets medlemmer har de interessen for motoriserte fremkomstmidler felles.

– Jeg har jo alltid elska V8-ere, og Amazoner. Da jeg endelig fikk meg V8-er var det en Ford Falcon, og jeg var Ford-mann på min hals. Det jeg var aller mest hypp på var en Mustang, men så var det plutselig så jævlig mye Mustanger. Da så jeg den der Chevellen som sto til salgs på et biltreff, og fant ut at den så sinnssykt fet ut. Jeg betalte den ved å bytte mot en motorsykkel og noen greier. Denne bilen ble senere Carb-mobilen, og introen vi brukte med The GutterCats var denne bilen som sto og dro i vei utenfor Munch-museet. Det var The GutterCats-vokalist Ted Amund som spilte den inn på en MiniDisc. Senere kjøpte King seg en Ford Falcon, Chris kjøpte en Chevelle – samme modell som meg – Eddie hadde store planer om en Mustang, men det slet seg. Han supa vel opp pengene, for han er litt mer glad i fest og moro enn oss andre. Stian kjører motorsykkel, og både Chris og jeg har også motorsykkel. Det er de klassiske seksti- og syttitallstingene man synes er kult.

Vi beveger oss vekk fra kjøretøy og tilbake til The Carburetors, der pyro etter hvert blir en vesentlig del av det visuelle uttrykk i konsertsammenheng.

– Jeg er vel på en måte pådriveren når det gjelder det meste av det visuelle uttrykket i The Carburetors. Det har jo vært sånn at man skulle ha høyt hår, og man skulle se rock ut. Når det gjelder pyroen begynte det med røykbombe i gitaren, og den første gangen var på Joe’s Garage i 1997. Da smalt jeg av ei bombe som var bygd inn i flammegitaren min, og da jeg fyrte av den skvatt jeg så jeg mista plekteret. Det smalt så jævlig. For å få til dette fikk jeg for øvrig hjelp av Stein Randgaard (RIP) fra Streethawks. Vi øvde i et lokale han hadde, og han lagde mye sånne pyrogreier selv.

Neste steg for å utvikle showelementet er at Kai begynner med flammeblåsing.

– Det var under Elvis-coveren «Burning Love» jeg blåste flammer. Vi hadde et lite jamparti i låta, og da passa det med flammeblåsing. Det er selvfølgelig Gene Simmons som er inspirasjonen til dette. Jeg digger jo Kiss. Det er derfor man knuser gitarer, det er derfor man har pyro, og det er derfor man spiller rock. Jeg og Jannik sto nedi gata her og øvde. Der blåste jeg 3-4 ganger, og så var det rett på scena. Det passa liksom på «Burning Love», men etter hvert ble flammeblåsinga flytta til «Fire It Up». Da hadde man jo en egen godlåt, som det passa inn på. Det blir dumt å gjøre det bare for å gjøre det, men det fungerte med «Burning Love» og «Fire It Up».

The Carburetors_Kai, John Dee 16-5-09 4
Kai etter et ublidt møte med en hevnlysten knust gitar, mai 2009.

Nå er The Carburetors i gang med litt flammer og røyk, så det er bare naturlig at det utvikler seg mot et riktig heftig show med bomber, flammer, gnistspruter, og alt annet som er morsomt. Med på å utvikle dette er Kais arbeidskollega Jan Erik Bråten, eller Jannik, Jønke eller The Gunner, som han også gjerne kalles. Kjær pyromann har som kjent mange navn.

– I utgangspunktet bygde vi en liten trykkeboks som jeg brukte til å fyre av pyroen med. Dette var noe vi satt og styrte med på jobben. Jeg skulle fyre av ved å tråkke på utløserne, så det var veldig enkelt. Det fungerte aldri helt, og det var ikke in time, så det var så som så. Jannik kom alltid og så oss, og han syntes det var skikkelig dårlig. Da ga jeg ham beskjed om at han kunne gjøre det selv, og da tok han ansvar. Han begynte å bygge et lite pyroanlegg, samtidig som han også kjøpte et lysbord. Jannik sveisa senere sammen et stalinorgel, og alt utvikla seg etter hvert. Han kjøpte mer og mer utstyr, så han var jo nærmest sjette medlem i bandet. Det skulle være litt ordentlig, og vi satt på jobben og diskuterte hva som måtte gjøres. Han var med og bygde logoer og alt, og det var han som gjorde alt av koblinger, for sånt er han flink til. Det så også fett ut når han kjørte lys, og det så mye større ut på de små scenene enn alle de andre banda. Hele tiden har meningen med bandet vært at vi skal levere mer enn alle andre, så vi brukte spenna våre på å gjøre det fett, i stedet for at vi kjøpte øl.

Etter flere år i tro tjeneste ble samarbeidet med Jannik etter hvert brutt, og der mener Kai bandet gjorde ei tabbe.

– Bruddet kom blant annet av at han nærmest var det sjette medlemmet, og at bandet skulle starte firma. Da var det enkelte som mente at dette gjaldt kun musikken, og det godtok ikke han. Jannik bidro jo utrolig mye, men når han ikke fikk stå på papirene som det sjette medlemmet ville han ikke mer. Det kan jeg skjønne, for han hadde brukt sine egne spenn til å kjøpe utstyr, samtidig som han gjerne kjørte dagen i forveien for å rigge opp for oss. Med Jannik mista vi også en bil som frakta alt utstyret. Han hadde også henger, som han stilte til disposisjon. Som et resultat måtte vi kjøpe både bil og henger, så det var mye som slo tilbake på oss. Samtidig hører det også med til historien at noen i bandet hadde samarbeidsproblemer med Jannik – jeg klarte derimot fint å takle ham, siden jeg har jobba med ham i 20 år – og det var også en utløsende faktor til bruddet oss imellom.

The Carburetors_Kai & Eddie, John Dee 16-5-08 1
Kai og Eddie er muntre før en gig på John Dee, mai 2008.

Vi beveger oss tilbake til dagens medlemmers inntreden, og det var i 2000 Eddie Guz skulle bli The Carburetors nye frontmann. Med det begynte virkelig bandet å finne formelen.

– Jeg hadde møtt Eddie flere år tidligere, da han var langhåra. Det var uansett Chris som en dag sa at han hadde en kompis som sang jævlig fett, og da vi prøvde ham viste det seg altså å være Eddie. Tom slutta like etter som gitarist, og vi fikk med Kasper Trolle Pedersen, som hadde gjort noe med Kåre & The Cavemen. Han var en ganske flink fyr, som skulle på verdensturné og spille blues for seg selv, så han sleit seg. Da hadde vi begynt å bli bra, så det var trist at han dro.

Det er etter dette The Carburetors henger opp en lapp på Imerslund Musikk, der bandet søker gitarist. Kun én person melder sin interesse, og det er Stian Krogh.

– Det første han spurte om var om det var et krav å ha langt hår, men vi svarte at jo kortere jo bedre. Det viktigste var hva slags gitar han hadde, at han ikke hadde ei metal-øks, for da hadde han blitt sendt hjem igjen. Han kom uansett med Les Paul, og det var fett.

The Carburetors_Stian & Kai, John Dee 15-12-07 2
Stian og Kai i hyggelig samspill på John Dee, desember 2007.

Litt inn i 2001 består The Carburetors av det mannskapet vi i dag kjenner, og nå begynner bandet å sparke seriøst rumpe.

– Man hadde jo alltid vært hypp på å spille i rockeband, og egentlig burde man vel på dette tidspunktet ha slutta for lenge siden. Alle de smarte hadde jo gitt seg. Vi ville uansett ha det kult, og spille en gang imellom på ei bule. Da det ordenlige laget kom sammen begynte det jo å låte fett, og man hadde Eddie som alle i bandet mener er en av Norges feteste vokalister. Da vi så fikk inn han villminken på gitar begynte det virkelig å låte rock, for han er jævlig flink han og. Vi spilte jo fort, og Stian lurte på hvorfor det gikk så fort. Svaret var at dette er fast forward rock’n roll, og sånn skal det være.

«Fast Forward Rock’n Roll» var allerede på denne tiden The Carburetors’ motto, og samtidig er dette også tittelen på en av bandets absolutte signaturlåter.

– Uttrykket var noe jeg kom opp med en gang, for det skulle være fort, rett frem, og rett i trynet på folk. I utgangspunktet kom nok ideen fra ei skive med The Inmates som het «Fast Forward», og det var vel litt et svar på at mange av de gamle heltene var blitt litt blues-band. Dr. Feelgood, The Inmates, Nine Below Zero, og den type band, var jo heltebanda mine, men de hadde begynt å bli gamle, og var blitt blues-band. Vi tenkte dermed at jo eldre vi ble, jo fortere skulle det gå. I begynnelsen kalte vi det high performance rock’n roll, men det låt ikke like fett. Vi måtte selvfølgelig lage ei låt som het «Fast Forward Rock’n Roll», for vi måtte ha noe til sloganet vårt.

The Carburetors_Kai, Youngstorget 1-5-05 1
Kai på høyttalertårnet på Youngstorget, mai 2005.

«Fast Forward Rock’n Roll» dukker opp som b-siden på bandets første singel, «Burning Rubber», som slippes høsten 2001. Med dette vinylslippet føler også Kai at noe begynner å skje for The Carburetors.

– De to første singlene kom ut på Sneakers Records. Vi spilte inn singlene for egen regning, og så ga Sneakers de ut. Vi fikk noen singler, og det var dealen. Det var uansett veldig muntert å få gitt ut en singel, og vi spilte på NYX – med Jannik på pyro sprengte vi rutene der – og det var hareball. Det er her vi virkelig føler at The Carburetors har blitt et band, mens det tidligere har vært en kameratgjeng som har spilt og rocka litt, men uten at det virkelig har vært seriøst. Med det laget vi har nå har vi hele tiden vært opptatt av hva som ser fett ut, at vi skulle ha høyt hår, samtidig som vi ble litt hardere, med skinnjakker og pilotbriller. Vi hadde også perioder der det var dresser som gjaldt.

Showet hadde gradvis utvikla seg opp gjennom åra, og om ikke den beinharde rocken alene fikk folk til å svette, tilførte den tidligere nevnte pyroen godt med varme til bandets show.

– Det var jo ikke så mange fete ting på nittitallet. Bony Maronie hadde satt kroken på døra, så det var vel ikke så mye annet enn Backstreet Girls og Fake Females av sånn rock som vi digga. Vi var hypp på å ta tilbake rocken. Det var grunge og faenskap, og vi var hypp på å lage show igjen. Det skulle gå fort, det skulle være hardt, det skulle være høyt, det skulle svinge, man skulle kunne synge med, glise, drikke ølen sin, og ha det gøy igjen. Det var planen. Vi var hypp på å ha litt Kiss inn igjen. Alt hadde liksom slitt seg, og Backstreet Girls sto nesten alene igjen.

The Carburetors_Kai, Øvingslokalet 11-3-07 7
Kai på øvingslokalet, mars 2007.

En annen ting som er typisk The Carburetors er merchandisen, der det ikke bare er vinyler i diverse farger som gjelder, men også et godt utvalg av heftig bekledning for den kresne rocker.

– Også dette kom ganske tidlig, og vi hadde t-skjorter allerede i perioden med Bård på vokal. De første kom med «High Performance Rock’ Roll», og en liten The Carburetors-logo. Vi hadde også noen hvite t-skjorter der trykket var ei engelske musikkavis med The Carburetors, som vi selvfølgelig hadde klipt og laget selv. Da vi fikk på plass den ordenlige line-up-en ble det etter hvert mer av dette, for vi fikk jo gigs, og det kom folk. Vi ble bedre og bedre for hvert gig, det ble mer og mer show, og det ble villskap.

Opp gjennom åra har The Carburetors hatt æra av å varme opp for flere store band, og gamle helter for flere av bandets medlemmer. Blant disse finner vi Mötley Crüe, Judas Priest og Deep Purple, men første gang gutta kjente på følelsen av å dele scene med gamle helter var på Blaker Biker Blowout i 2002, der australske Rose Tattoo var headliner.

– Det var stas. Det var dritfett, og jeg var drita full så jeg husker ikke så mye av det som skjedde etterpå. Jo da, jeg gjør vel det, men det var uansett kult å spille med Rose Tattoo, for de var heltene til alle i bandet. Det var gjevt, og det var et høydepunkt.

The Carburetors_Kai, John Dee 18-12-04 3
Kai rocker John Dee, desember 2004.

Bandet stikker seg også frem i forbindelse med et av Kais andre gamle favorittband når The Carburetors bidrar med «Getaway» på Kiss-tributen «A Tribute To… The Hottest Band In The World». Samme innspilling gir også bandet en pris når Kiss Army Norway arrangerer Kiss Coversong Award i 2003.

– Vi ble spurt om vi kunne tenke oss å gjøre ei låt til Kiss-tributen. Artig var det at både jeg og King hadde tenkt at riffet til «Getaway» måtte vi bøffe, for vi mente begge at det var et typisk Carburetors-riff. Deretter kommer Stian og sier han har funnet låta vi må gjøre på Kiss-tributen, og det var «Getaway». Dette viste dermed at vi også innad i bandet nå begynte å bli på nett.

Når The Carburetors går i studioet våren 2003 for å spille inn debutalbumet «Pain Is Temporary – Glory Is Forever», har bandet allerede i et par år gjort albummaterialet live. Dermed er det en solid innkjørt kvintett som spiller inn 13 låter, som for mange allerede er liveklassikere. Det innspilte stoffet bærer da også preg av å være kreert for livesituasjonen.

– Ja, det gjør det, for vi hadde jo bygd opp et livesett. Vi bytta ut låter underveis, mens andre fikk annen tekst og tittel, men det var livesettet vårt som ble spilt inn. Dette hadde vi altså kjørt en stund, og det gikk rett inn på skive. Det gikk også ganske kjapt i studioet. Vi gjorde innspillingene hos Hugo Alvarstein, og vi hadde ikke så mye spenn, så det måtte gå fort. Det har alltid vært stress når vi har skullet gjøre slike ting, for det har gjerne blitt satt en deadline.

The Carburetors_Kai, Cafe Caos 11-8-04 1
Kai varmer en kjølig utekveld på Café Kaos, august 2004.

Følelsen av å begynne å lykkes var tilstede da The Carburetors fikk ut sine første singler, og med en fullengder på markedet blir ikke denne følelsen av fremgang mindre for Kai og gutta.

– Man var ganske blid da, og spesielt når man fikk den på vinyl. Vi fikk lurt Frode Øien i FaceFront til å gi den ut på vinyl, noe han egentlig ikke hadde lyst til. Vi sa vi skulle kjøpe alt han ikke ble kvitt, og da gikk han med på det. Det at den kom på vinyl var altså på en måte det kuleste, men det var jo uansett kult å ha ei skive ute. For oss var det stort med de første singlene, og at «Burnout» gikk mye på ZTV. Deretter gikk «Allright, Allright»-videoen en liten stund og. Det var også stort med skiva, samtidig som alt gikk veldig fort på denne tiden. Det var plutselig mye som skjedde, og plata solgte mye bedre enn vi hadde trodd. Da skiva kom var det opptur på opptur hele tiden, og samtidig konsentrerte vi oss enda mer, med det resultatet at showa kanskje ble tammere. Det skulle låte bedre, og man skulle bli flinkere. Dermed hadde vi en periode som det var litt stopp, før det løsna skikkelig og ble enda villere show.

Elleve år har gått siden «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» så dagens lys, men Kai har fortsatt mange gode minner rundt denne tiden og plata som solgte overraskende godt.

– Man syntes jo det låt fett, selv om man kanskje kan diskutere akkurat det litt mer i dag. Det er uansett vanskelig, for ting du synes låter grisefett når du spiller det inn tenker du alltid at kunne vært annerledes når det har gått litt tid. Det er likevel ei knakende god skive, og alle låtene er fete. Samtidig er det ei glad skive, men det er litt spisse gitarer der. Hadde det vært litt mer trommer hadde det også vært litt mer mat i skiva, og litt mer luft kanskje. Likevel er det ei heidundrendes rockeplate.

The Carburetors_Kai, John Dee 16-5-07 2
Kai hilser på publikum på John Dee, mai 2007.

Mottakelsen plata fikk var litt blanda, men så har The Carburetors også vært et band det virker som om folk enten elsker eller hater. Det er liksom ingen middelvei når det gjelder folks forhold til dette orkesteret.

– Blant kritikerne var det nok litt blanda, men for The Carburetors-fansen er dette plata de elsker. Vi har uansett alltid vært litt uglesett blant kritikere, men det er vel ikke annet å forvente, for vi er jo ikke et band som er narkomane og lager masse snålt. Vi er et klassisk band og prøver ikke å gjøre noe helt nytt, for vi er hypp på å være i skivehylla sammen med de banda vi digger. Sist jeg kjøpte noe nytt for å prøve å komme inn i det var vel Oasis og Blur, og det funka ikke helt det heller. Man hører på den musikken man digger, og det er «koserocken», og da er man ikke hypp på å gjøre noe annet. Vi er hypp på å gjøre The Carburetors-versjonen av klassisk rock. Jeg hadde jo ikke giddet å spille hvis jeg ikke gjorde det jeg er hypp på å gjøre.

I etterkant av «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» fremviser gutta god produktivitet, og det tar ikke lang tid før konsertene byr på en håndfull låter som skal komme på bandets neste album.

– Dette er jo en tid der alle fortsatt bare har bandet. Det er kanskje feil å si at vi fortsatt var unge, men på et vis var vi likevel kanskje det. Man hadde bandet, og man dro ikke ut med andre kamerater. Det var vi som dro ut sammen, og det vi gjorde var det bandet som gjorde. Man kunne gjøre det man ville, og vi hadde fått gitt ut plate, og vi fikk spille rock. Etter hvert blir det mer enn det, og bandet blir et firma, i motsetning til når alt bare er rock. Du dro på øvingslokalet og spilte, og det var kult. Det var sikkert krangling og faenskap da som nå, men alt var så mye enklere. Nå er det firma, regninger, og i det hele tatt et mye større apparat rundt. Dermed må folk gjøre mye mer, så nå bruker man også mye tid på å diskutere hvem som skal ta hvilke oppgaver. Det blir rett og slett mye prating i stedet for spilling.

Det at ting var enklere før resulterte relativt kjapt i album nummer to, «Loud Enough To Raise The Dead», og det er ei plate som er litt annerledes enn forgjengeren, selv om dette også utvilsomt er The Carburetors.

– Det var egentlig ganske annerledes å spille inn denne plata, og for min del var det ting som var verre å få til. Stian spilte noen av gitarene mine på et par låter der, for det ble mer ei metal-skive, og ei litt dystrere skive. Jeg er mer en kaste hånd gitarist, og plutselig var en del av låtene mer metal. Jeg satt og øvde til jeg knapt kunne gå. Skulle jeg sette på skiva nå synes jeg nok likevel det er knakende gode låter der. Jeg er egentlig veldig fornøyd med låtene på denne skiva også, selv om de kanskje ikke kan måle seg med den første skiva. Plata er uansett litt dyster, og du får ikke like lyst til å drikke øl som når du setter på førsteplata.

The Carburetors_Kai, Lionheart Studio 14-9-05 1
Kai slapper av i studioet, september 2005.

Stian Krogh er på mange måter The Carburetors’ metal-mann, så betyr det at Kai ser på «Loud Enough To Raise The Dead» mer som ei Krogh-plate enn hva debuten var?

– Ja, kanskje litt. De fleste av riffa der er jo Stian Krogh-riff, og han var jævlig produktiv på den tiden. Noe av dette blir altså kanskje for metal for min smak, men det er vanskelig å si for vi har spilt låtene hundrevis av ganger, og de har dermed blitt en del av deg. Spiller du skiva for meg nå synes jeg sikkert det er grisefett, men dette er ting man har følt i ettertid. I studioet syntes man jo det låt dritfett, men i ettertid synes nok de fleste at den første skiva er den tøffeste. Alle i bandet – kanskje med unntak av Stian – er vel mer hypp på å nærme seg «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» enn «Loud Enough To Raise The Dead» på den nye skiva. Uansett låter bandet ofte litt for mekanisk på plate, og jeg synes det skal være mye løsere. Det er jo en evig krangel om man skal bruke klikk eller ikke når man spiller inn, og det har også vært litt varierende hvordan vi har gjort det. Når det brukes klikk låter det gjerne veldig stivt.

Man aner litt blanda følelser fra Kai når det gjelder «Loud Enough To Raise The Dead», men noe som er verre er at det – når dette intervjuet nå publiseres – har gått nesten ti år siden albumet ble sluppet. Den tidligere nevnte produktiviteten kan se ut til å ha stoppa opp i åra som fulgte, og de få nye låtene som kom inn i livesettet ble brukt på singler.

– Det er ikke helt riktig at ting gikk veldig tregt. Det å lage ny skive gikk tregt, men samtidig begynte vi å spille mye i blant annet Tyskland. I åra som kom ble det hele tiden booka mye konserter, og all spillinga gikk på bekosting av det å få gjort ei ny skive. Halvparten av laget har også fått unger, og dette til motsetning fra tiden rundt de to første skivene da vi ikke hadde slike hensyn å ta.

Samtidig har vokalist Eddie Guz i samme periode gjort to album med Chrome Division, og sluppet ei soloplate. Eddies utenombandlige aktiviteter har kanskje ikke hjulpet på effektiviteten, samtidig som vokalistens prioriteringer skapte irritasjon innad i laget.

– Det var ingen av oss som syntes dette var noe kult. Du synes jo ikke det er noe kult når dama di er utro, og det blir litt sånn. Den første Chrome Division-skiva besto jo også av flere låter vi hadde forkasta. Eller forkasta er kanskje ikke riktig måte å si det på, for han fikk beskjed at om han jobba litt mer med låtene kunne de funke for oss, men det ble ikke gjort. Låtene gikk i stedet rett til Chrome Division, i omtrent samme tapning. Da var vi vel litt mugne alle mann, og det syntes vi var kjipt. Nesten alt ved Chrome Division var jo også blåkopi av The Carburetors. De så ut som The Carburetors, de låt som The Carburetors – selv om de var litt mer metal – og det var i det hele tatt veldig The Carburetors. Eddie var jo allerede i et The Carburetors. Hadde han gjort noe helt annet hadde det vært mer forståelig.

The Carburetors_Kai, Øvingslokalet 11-3-07 9
Fotoseanse for Mesa/Boogie, mars 2007.

Rundt samme tid gjør også Eddie TV3-serien «Singel I Byen», noe som heller ikke faller helt i smak hos Kai og de andre gutta i The Carburetors.

– Man syntes jo han begynte å bli klovn, der han også var med i reklamer for Kiwi, og i det hele tatt alt der han fikk vist trynet sitt.

De andre guttas motstand mot Eddies deltakelse i «Singel I Byen» resulterte i at Guz ikke fikk bruke den aktuelle «Rock’n Roll Forever»-videoen til å presentere seg på TV-skjermen, og vokalisten måtte dermed ty til Chrome Divisions «Serial Killer». Dette fremsto som en bortkasta mulighet for The Carburetors, men mener Kai også i ettertid at dette var riktig avgjørelse?

– Der og da syntes jeg det var helt greit, sier Kai etter å ha trukket litt på det, og etter nok en liten pause fortsetter han. Jeg ville kanskje tatt samme avgjørelsen i dag.

Med deltakelse i «Melodi Grand Prix» kan man muligens få følelsen av at bandet har blitt litt mindre selvhøytidelig siden disputtene rundt «Singel I Byen», men Kidd mener det ikke er riktig måte å se på det på.

– Jeg synes ikke vi i utgangspunktet har vært selvhøytidelige. Fra den spede begynnelse spilte vi Boney Ms «Rivers Of Babylon», så jeg vil ikke si vi har vært selvhøytidelig. Det spørs selvfølgelig hva man mener med selvhøytidelig, men for meg ble «Singel I Byen» bare tåpelig.

Alle Eddies krumspring skapte til tider dårlig stemning, men de virkelig store problemene skapte de ikke før vokalisten tok en av rollene i NOKAS-filmen.

– Det hele ender med at Eddie får et brev der det står svart på hvitt at han får sparken. Vi hadde i utgangspunktet ingenting imot at han gjorde filmen, men det var måten han gjorde den – og alle andre ting – på, som var problemet. Han har ikke spilt med åpne kort. Han har ikke sagt det slik ting har vært underveis, og det har gått på at han plutselig har vært opptatt med andre ting enn The Carburetors uten å fortelle det. Dermed ble stemningen enda dårligere. Vi er kanskje klovner alle mann på vår måte, men vi er ikke interessert i å være et tulleband. Vi er seriøse, på en måte. Problemet var at alt kom på i siste øyeblikk, og sånn var det også med filmen. Da måtte Eddie avlyse en konsert i Tyskland på kort varsel, og det var da han fikk fyken. I utgangspunktet var The Carburetors en sammensveisa gjeng, der det var oss mot alle. Nå var det ikke lenger sånn, men samtidig er det jo bra han stikker seg frem også.

The Carburetors_Kai, John Dee 16-5-08 3
Nærkontakt med fansen på John Dee, mai 2008.

Eddie ble da også tatt inn i varmen igjen, og på hver side av perioden rundt vokalistens korte fraværelse slapp bandet to forskjellige versjoner av «Rock’n Roll Forever»-albumet. Også dette skulle vise seg å være en kronglete opplevelse. Bandet spilte inn utvalgte låter fra perioden 2001 til 2008 på nytt for denne slags samleplata, som skulle slippes på det internasjonale markedet. En deal med Bodog Music var inngått, og plata ble sluppet høsten 2008, kort tid før Bodog gikk nedom og hjem.

– Endelig skulle man få igjen litt for det man hadde jobba for i Tyskland, og på en måte blitt forespeila flere ganger. Da man endelig fikk kontrakt gikk så alt til helvete. Grunnen til at vi valgte å spille inn alt på nytt var for øvrig at masterne til «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» var borte. Hadde de vært tilgjengelig hadde vi nok bare jobba med å få like nivåer på de forskjellige opptakene i stedet for å spille inn på nytt. Plateselskapet var uansett hypp på å få disse låtene, som en forsmak på neste plate, og det passa bra for de hadde ikke vært ute i Tyskland. Her ble uansett ikke ting slik de skulle være heller, for vi fikk ikke høre miksen eller se coveret før plata plutselig var ute. Den var ikke miksa slik som vi ville ha den, og vi synes jo originalskivene låter fetere. Da er det jo noe gærent, spør du meg.

Neste utgivelse av plata kommer på I Hate People Records, og materialet blir remiksa for denne 2010-utgivelsen.

– Ja, og den låter enda dårligere. Der er det jo klipt i låtene, og de har virkelig styra på. På førsteutgava er det gitarfills og koringer som er borte, og på den andre utgava er det enda verre. Den er man nesten ikke hypp på å selge en gang, og man står og skammer seg over den. Det er litt trist.

The Carburetors_Kai, John Dee 16-5-09 1
Kledd i blått på John Dee, mai 2009.

«Rock’n Roll Forever» ble i det hele tatt ikke den fremgangen gutta hadde håpet på, og i tillegg kosta den bandet dyrt økonomisk sett da ingen av utgiftene rundt innspilling, cover og den slags på noen måte ble dekket inn. Mye av problemene er det for øvrig trommis Chris som sliter med, som på denne tiden har blitt mer og mer mannen som styrer skuta.

– På «Rock’n Roll Forever»-skiva gjorde Chris omtrent alt. Vi var inne vi andre også, men det var mye surmuling, og Chris dro i gang hele greia. Han styrte prosessen, og dro oss opp en etter en. Det var ikke akkurat en glad stemning der, så hadde det ikke vært for Chris hadde det vel rett og slett ikke blitt noe av plata. Stian kom opp med en versjon av «Daddy Cool» som egentlig låt ganske kul, men Chris omarrangerte den i studioet. Dette gjorde han på egenhånd, for det var jo ingen andre der.

Også forretningsdelen har lenge blitt styrt av Chris, der han tar seg av det økonomiske, booking og slikt praktisk arbeid.

– I utgangspunktet var det alltid jeg som styrte slike ting, helt til det slet seg for meg. Da tok Chris over, og etter det er det han som mer eller mindre har styrt hele skuta. Det er han som booker, organiserer, bestiller flybilletter og alt slikt, så han har stått for mye av drifta av bandet.

Når «Laughing If The Face Of Death» nå snart er ute har The Carburetors hatt full kontroll – etter de smått traumatiske opplevelsene rundt «Rock’ Roll Forever» – og sånn sett leverer gutta et produkt de igjen kan stå helt og fullt bak.

Jan Dahle

The Carburetors del 1: Kai Kidd

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s