Legende i boks

Alice Cooper_The Studio Albums 1969-1983
Alice Cooper «The Studio Albums 1969-1983»
Warner Music
5

Alice Cooper har en lang og innholdsrik karriere, der musikk og teater har gått hånd i hånd. Mannen omtales også gjerne som sjokkrocker, men når det kommer til musikken snakker vi egentlig mest om klassisk hardrock. Nettopp det er da også mye innholdet når Warner nå har sluppet en boks bestående av Alice Coopers 15 første studioplater.

De siste åra har det blitt sluppet mange bokser der gjerne hele bands kataloger samles til en billig penge, og det er altså en slik utgivelse vi nå har fått med Alice Cooper. I denne type bokser finner man ikke noe unikt materiale, men derimot standardutgavene av CD-ene, i hver sine mini LP-covere. I «The Studio Albums 1969-1983» er det også lagt litt arbeid i disse coverne, der flere kommer i utbrettformat, og de originale innleggene er også vedlagt.

Før Alice Cooper – som opp til 1974 var navnet på bandet – kom frem til sitt første album hadde gutta gitt ut singler under navnene Spiders og Nazz, og kvintetten var nok mildt sagt søkende når det gjaldt å finne sin uttrykksform. Dette resulterte i mye musikalsk galskap, og da nok galskap til at Frank Zappa valgte å signere bandet til sitt Straight Records, men altså ikke galt nok til å ende på Zappas Bizarre-etikett. Akkurat det sier en del om Frank Zappa.

Året er altså 1969 når Alice Cooper slipper debutalbumet «Pretties For You», og man finner i høyeste grad psykedeliske elementer, og inspirasjoner fra britiske storheter som The Beatles og Pink Floyd, i ei plate som ikke byr på mye godt. «Sing Low, Sweet Cheerio» kombinerer det popa med en dose galskap, og selv om det er hørbare elementer her blir «Pretties For You» ikke mer enn en liten parentes i Alice Coopers historie. «No Longer Umpire» fungerer riktignok greit, men mest interessant er det med «Reflected», som skulle danne basisen for en av bandets største klassikere fire år senere.

Ting begynner å komme seg når Alice Cooper slipper «Easy Action», men det er fortsatt et stykke igjen å gå. Det hele er uansett noe mer strukturert, og låtene er klart bedre enn på debuten. Dermed får man godkjente spor som «Mr. & Misdemeanor» og den popa «Shoe Salesman». Også på «Easy Action» dukker det opp elementer som igjen skal brukes på senere Alice Cooper-plater, men her ser bandet også i motsatt retning når Nazz-låta «Lay Down And Die, Goodbye» plukkes frem igjen.

Alice Cooper trengte tydelig hjelp for å få skikk på musikken, og det nødvendige bidraget skulle komme i form av produsentene Jack Richardson, og ikke minst Bob Ezrin. Når den sterke «Caught In A Dream» åpner «Love It To Death» hører man umiddelbart at det hele nå er betydelig mer strukturert, og at låtmaterialet samtidig er mye sterkere enn før. Dermed får også bandet sin første hit i form av «I’m Eighteen», og både den ypperlige «Is It My Body», og «Ballad Of Dwight Fry» står i dag igjen som solide konserthøydepunkter. Den 9 minutter lange «Black Juju» har tendenser til noen av de mer utflippa elementene fra tidligere plater, men igjen reddes det hele av en bedre struktur. Sånn sett er uansett «Love It To Death» et slags overgangsalbum for Alice Cooper, med gode låter som «Long Way To Go» og «Second Coming».

Med neste album, «Killer», er Alice Cooper på mange måter fremme ved målet. Nå har Ezrin tatt enda mer kontroll, og resultatet er ei helstøpt plate. De mest opplagte klassikerne kommer i form av «Under My Wheels», «Be My Lover» og «Desperado», men det er bare begynnelsen når det gjelder «Killer». «Halo Of Flies» er platas ener, der den viser bandet på sitt mest proga, og det er flere herlige partier her. Artig er det også at Cooper på nittitallet plukka frem igjen denne i konsertsammenheng. Videre er den glimrende «Dead Babies» «skrekk-Alice» på sitt ypperste, og skivas tittelspor er også aldeles ypperlig i all sin «skummelhet». Alice Cooper nærmer seg sitt første innertieralbum.

Alice Cooper 1971
Alice Cooper 1971

Det er bare en liten hindring på veien, «School’s Out». Jo da, tittelsporet er Alice Coopers største klassiker, men plata generelt lider av for anonymt låtmateriale. «Luney Tune», «Public Animal #9» og «Grand Finale» – med sine blåsere – når ikke helt opp, og en del av det gutta forsøker på her skal perfeksjoneres senere. «Blue Turk», «My Stars», og ikke minst «Gutter Cat Vs. The Jets» får godkjent, men i all hovedsak er «School’s Out» en nedtur etter bandets to foregående album.

Det var i 1973 Alice Cooper-bandet skulle levere sitt absolutte høydepunkt, og denne boksens første av tre definitive blinkskudd. Fra åpninga med coveren av Judy Collins’ «Hello Hooray», til den avsluttende herligheten «I Love The Dead», er «Billion Dollar Babies» ei fornøyelig musikalsk reise gjennom Alice Coopers fortreffelige verden. «Raped And Freezin'» er ei glimrende låt som er fullstendig oversett i den store Alice Cooper-sammenhengen, «Unfinished Sweet» er fenomenal i sin ubehagelighet, «Sick Things» er fornøyelig i sin grimhet, og klassikerne «Billion Dollar Babies» og «No More Mr. Nice Guy» trenger ingen presentasjon. Når «Reflected», fra «Pretties For You», har blitt til «Elected» er det også bevist hva Bob Ezrin tilførte bandet, og et udødelig album er et faktum.

Så var det det med å følge opp en kreativ topp da. Det har for mange band vist seg svært vanskelig, og Alice Cooper snubler når bandet slipper «Muscle Of Love» på tampen av 1973. Låtmaterialet når aldri helt opp, og det hele låter litt for streit og uinspirert. Jack Richardson er tilbake som produsent, i fellskap med Jack Douglas, og med det ramler ting litt sammen. Det hele resulterer i et sett med låter som verken er dårlige eller minneverdige, og «Muscle Of Love» er klassisk middelmådighet. Dette er lyden av et band som går i oppløsning, og Michael Bruce (gitar), Dennis Dunaway (bass) og Neal Smith (trommer) skulle senere dukke opp i det kortlivete Billion Dollar Babies. Bandets frontmann skulle som kjent gå solo med stor suksess, mens Glen Buxton (gitar) skulle gjøre lite ut av seg frem til sin død i 1997. Tittelsporet og «Teenage Lament ’74» er for øvrig høydepunktene på «Muscle Of Love».

Mye sto på spill da soloartisten Alice Cooper ble lansert i 1975, men «Welcome To My Nightmare» skulle leve opp til alle forhåpninger, og vel så det. Plata er mindre hardrock, og mer en rockekabaret, men for en heidundrende lytteopplevelse dette er. Det teatrale har fått enda mer plass enn tidligere, noe som merkes umiddelbart når det glimrende tittelsporet åpner skiva. Bob Ezrin er for øvrig tilbake, og det setter sitt preg på plata. «Devil’s Food» er glimrende i sin seighet, mens bidraget fra Vincent Price i det vi går over mot «The Black Widow» er legendarisk, og en indikasjon på hvor Michael Jackson tok «Thriller»-ideen fra. «Some Folks» er ren kabaret, mens «Department Of Youth» er streit rock. Platas hit er utvilsomt «Only Women Bleed», men låter som «Cold Ethyl», og ikke minst den småsyke «Years Ago», er mer spennende. Toppen nås med nydelige «Steven», og med det er Steven-karakteren skapt for fremtiden. Med «Escape» rømmer Steven avslutningsvis fra marerittet, og et fullkommet album er levert. «Welcome To My Nightmare» ble for øvrig også til en film, der Vincent Price igjen bidrar, men denne er dessverre aldri sluppet på DVD.

Teamet er mye det samme når «Alice Cooper Goes To Hell» slippes, hvilket vil si at Coopers hovedsamarbeidspartnere er Ezrin og gitarist Dick Wagner. Plata er da også på mange måter tett knytta opp mot «Welcome To My Nightmare», og vi snakker om en sterk oppfølger. Tittelsporet, som er en av Coopers aller beste låter, åpner skiva, før det blir småfunka i den herlige «You Gotta Dance». I likhet med forgjengeren er dette ei veldig variert plate, og «I’m The Coolest» tar den helt ned, på et nesten småjazza nivå. «I Never Cry» er en flott ballade, og det samme er «Wake Me Gently». Det er et muntert og humoristisk preg over «Give The Kid A Break», mens «Guilty» er rett frem rock. «Going Home» setter punktum for historien denne gangen, og Steven er med det tilbake i trygge omgivelser.

Rockeren «It’s Hot Tonight» åpner «Lace And Whiskey» på lovende vis, men det skal vise seg at Alice faller litt tilbake til middelmådigheten med dette albumet. «You And Me» er riktignok en fin ballade, og tittelsporet fungerer, men i hovedsak blir dette ei anonym skive. «King Of The Silver Screen», og rock’n roll i form av «Damned If You Do» og «Ubangi Stomp» faller rett og slett litt igjennom, og understreker at Alice er på gyngende grunn.

Innleggelse på rehabilitering – eller asylet som det var den gang – skulle midlertidig tørke opp Alice, og ikke minst bli en kilde for et fenomenalt album i form av «From The Inside». Her er mye av mannskapet bytta ut, og David Foster har inntatt produsentstolen. På tekstsiden har Elton Johns kompanjong Bernie Taupin hjulpet Cooper, og Steve Lukather, Davey Johnstone og Rick Nielsen er blant musikerne som bidrar. Tittelsporet åpner på fenomenalt vis, og en glimrende produksjon åpenbarer seg. Samtidig er albumet fylt med gromlåter som «Wish I Were Born In Beverly Hills», «Nurse Rozetta», og hardrockeren «Serious». Historiene fra asylet er mange, der vi får høre om «The Quiet Room», og vi blir kjent med «Millie And Billie» og «Jackknife Johnny». Alice sender brev til kona, og lurer på «How You Gonna See Me Now», og alt oppsummeres med «Inmates (We’re All Crazy)». Det hele er ei fantastisk musikalsk reise, som resulterer i Alice Coopers aller beste plate.

Alice Cooper The Muppet Show 1978
Alice på «The Muppet Show» høsten 1978

Elton John-gitarist Davey Johnstone har blitt Coopers faste samarbeidspartner når tiden er inne for «Flush The Fashion», og Roy Thomas Baker står for produksjonen. Sammen skaper de den første plata i det som ses på som Alice Coopers tvilsomme nedtur på åttitallet. Det skal likevel sies at «Flush The Fashion» er ei veldig god skive i all sin snodighet. Her brukes det tidvis noe som låter som dårlige rytmebokser fra hjemmeorgel av den typen «alle» hadde i stua i 1980, og den sterke «Clones (We’re All)» er blant spora der dette er merkbart. Man hører new wave-inspirasjoner, og det er i det hele tatt en Alice Cooper som inntar åttitallet som åpenbarer seg her. Det resulterer i gode låter som «Pain», «Aspirin Damage», «Nuclear Infected», «Grim Facts» og «Model Citizen», og ei undervurdert skive.

Den virkelige nedturen begynner med «Special Forces», som riktignok åpner med den relativt gode «Who Do You Think We Are». Coveren av Loves «Seven & Seven Is», som ikke blir noe høydepunkt, følger deretter. Når det også må tys til en nyinnspilling av «Generation Landslide» fra «Billion Dollar Babies» understrekes det nok at Cooper er inne i en kreativ tørke, og at medkomponist Duane Hitchings kanskje ikke var riktig mann. «Prettiest Cop On The Block» er skivas vinner, men den er skrevet sammen Davey Johnstone. «Skeletons In The Closet» har også noe godt ved seg, og «You Want It, You Got It» fungerer med sin elektroniske sjarm. Den avsluttende «Vicious Rumours» er også grei, men som en helhet er «Special Forces» ei middelmådig plate.

Det skal uansett bli verre, for «Zipper Catches Skin» har ikke mye minneverdig å by på. «I Am The Future» – fra filmen «Class Of 1984» – er platas sterkeste kort, og utover dette er det liten grunn til å høre på skiva. Låtene holder enkelt og greit ikke mål, til tross for enkelte bidrag fra Dick Wagner, og dette er en Alice Cooper som går skikkelig på trynet.

Igjen skulle den nødvendige løsningen ligge i å hyre inn Bob Ezrin, som slo følge med en fullt returnerende Dick Wagner. Dermed er hovedtrioen bak «Welcome To My Nightmare» og «Alice Cooper Goes To Hell» igjen samla, og om resultatet ikke er helt på nivå med nevnte album, er «DaDa» ei god plate. Det mystiske tittelsporet er introen som åpner albumet, og med det settes en stemning som er veldig Alice Cooper-sk. «Enough’s Enough» viser deretter at det låtmessig fungerer igjen, mens den påfølgende «Former Lee Warmer» er ei stemningsfull og god låt. «Dyslexia» fungerer også på sitt snodige vis, og «I Love America» er et høydepunkt på «DaDa». Selv om albumet er litt ujevnt snakker vi uansett om en opptur, men det store comebacket skulle likevel komme først tre år senere, men det er et annet plateselskap, og med det en annen historie.

«The Studio Albums 1969-1983» er ei herlig reise gjennom 15 plater, og dermed også en god dokumentasjon på legenden som går under navnet Alice Cooper. Sånn sett er boksen relativt upåklagelig, men ordet «studio» burde vært droppa fra tittelen, slik at også det eneste manglende albumet fra perioden, «The Alice Cooper Show», kunne vært inkludert for å komplettere historien. Boksen er uansett ypperlig om du ønsker en innføring i Alice Cooper – om du ikke er en streamer – men har du skivene fra før er «The Studio Albums 1969-1983» fullstendig overflødig da den ikke byr på noe nytt.

Jan Dahle

Legende i boks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s