Tid for pause

I sommer har Rush turnert i Amerika for å markere at bandet har passert 40 år i bransjen, og i den anledning kan det passe med et tilbakeblikk til høsten 2013. Bandet slapp da DVD-en «Clockwork Angels Tour», og i den forbindelse fikk jeg en prat med gitarist Alex Lifeson. Intervjuet ble første gang publisert i Scream Magazine #182.

Rush Alex Lifeson & Geddy Lee SRF 2013
Alex og Geddy på Sweden Rock Festival 2013

Når prog-historien en dag skal skrives vil kanadiske Rush være et band det vies god plass til. Trioen har en historie tilbake til slutten av sekstitallet, men det var først i 1974 bandet slapp sin selvtitulerte debut. Mye har skjedde siden den gang, og for oss lyttere har det først og fremst vært en stor musikalsk utvikling. Vi kommer mer innom det senere, men når gitarist Alex Lifeson slår på tråden fra London begynner vi samtalen rundt de ferskeste utgivelsene.

I tradisjon tro har turnéen i etterkant av «Clockwork Angels» blitt til både DVD og CD, og utgivelsene bærer den mindre kreative tittelen «Clockwork Angels Tour». Dette er femte live-DVD på ti år, så Alex må vel mene at Rush og deres visuelle show gjør seg svært godt på TV-skjermen.

– Jeg har vært på hver eneste Rush-konsert, men jeg har aldri sett en Rush-konsert, humrer Alex. Derfor er det fint å ha noe som representerer turnéene for ettertiden. Hver turné er selvfølgelig forskjellig, og vi gjør ikke forandringer bare på setlista, men også når det gjelder det visuelle aspektet ved showet. Tidligere – da teknologien var en annen – pleide vi å gi ut ei liveskive mot slutten av en viss periode, og det ble for hvert fjerde studioalbum. Det markerte på en måte at vi nå skulle bevege oss mot neste fase. Nå som teknologien er som den er har det blitt så mye enklere å gi ut livemateriale, og det er også mye enklere å jobbe med film i dag. Alt er digitalt nå, og dermed er det enklere å gi ut noe ved slutten av hver turné, og på den måten få alt dokumentert.

Lifeson viser seg som en snakkesalig kar, samtidig som han er rolig og behagelig å prate med. Det er dermed ikke vanskelig å få ham i gang når nettopp det at hver turné er forskjellige blir trukket frem.

– Det er alltid noe nytt, og spesielt på den siste turnéen, for dette var første gang vi brukte kulisser på scena. Jeg har alltid hatt forsterkere på scena, men denne gangen forandra vi på det, og i stedet brukte kulisser slik at det ble en ny form for scenepresentasjon. Et annet faktum er at vi også hadde med strykere, og dermed ble det for oss ekstra viktig å fange opp dette på film.

Det å bringe strykere inn i en konsertsetting er noe nytt for Rush, og faktisk er det første gang bandet i det hele tatt har benytta seg av utenforstående musikere på sine konserter.

– Ja, men det er noe vi har snakka om opp gjennom åra. Nå ble det uansett en realitet, for på omkring halve «Clockwork Angels» er det strykere, og dermed var dette den perfekte anledningen for å gjøre noe sånt. Vi fant disse musikerne, og da brukte vi dem på hele turnéen. Normalt vil man hyre inn strykere for hver enkelt konsert, men vi ville ha en helhet som var en del av bandet. Det viste seg også å være en fantastisk opplevelse for oss, og jeg fant det utrolig fornøyelig hver eneste kveld. De var fantastiske musikere, og samtidig veldig entusiastiske.

Når det gjelder dette med å bringe ekstramusikere inn i Rush har man undra seg litt over at det ikke har blitt tatt inn en tangentist underveis. Ettersom keyboards fikk større plass i lydbildet ble bassist og vokalist Geddy Lee oftere og oftere stående bak sine tangentbrett, og da kan man lure på hvorfor det aldri har blitt hyra inn en tangentist.

– Geddy stiller også det spørsmålet, flirer Alex muntert. For ham hadde det nok vært en lettelse om vi hadde hatt en keyboardist som kunne løfte en del av ansvaret fra hans skuldre. Noe av det spesielle med Rush er at vi hele tiden har prøvd å introdusere nye instrumenter og andre elementer for å skape et større lydbilde, men vi har alltid hatt et ønske om å fremføre disse elementene selv. Dermed har det blitt en tradisjon at det er oss tre, men det hadde utvilsomt vært mye enklere om vi hadde hatt en keyboardist. Samtidig ville det tatt bort litt av det Rush er.

Når tanken er å kunne gjøre alt selv, da kan man også ende opp med en del begrensninger i studioet, men Alex ser ikke at det har vært noe stort problem for Rush.

– Nei, og disse begrensningene er uansett av mindre betydning nå. Tidligere hadde vi det mye mer i bakhodet, og vi ville gjøre et poeng av ikke å spille inn noe vi ikke kunne gjenskape live. Vi tenkte alltid at uansett hva vi gjorde på plate, måtte det bli minst like bra, og helst bedre, live. Igjen kommer vi inn på det at teknologien har forandra seg så mye opp gjennom åra, og det har gjort det mye enklere å sample lydene, og da spille dem med pedaler eller keyboards.

Når Lifeson snakker om teknologi er det ikke til å komme utenom at Rush benytter seg flittig av dette i sine liveshow, der videoskjermer, lys og pyro er elementer som så visst ikke brukes på et tilfeldig vis. Det som serveres er noe av det lekreste rocken har å by på, og her har det selvfølgelig også vært en rivende utvikling gjennom 40 år. Samtidig vil noen kritikere kanskje si at dette elementet også blir tatt for langt.

– Det er mange tankesett rundt nettopp det. Du kan spille med bare hvitt lys rundt deg, og det ville vært ok, men jeg synes at det skal være en presentasjon for sansene når du går på konsert. Du skal se ting, du skal høre ting, og du skal føle bassen, så det skal handle om både det du hører og ser. Når du har ei plate som «Clockwork Angels», som er et konseptalbum, så roper det ut etter en presentasjon som visuelt forbinder alle elementene. Vi har alltid vært sånn, og da vi i tidlige dager så band som for eksempel Pink Floyd, etterlot det seg et stort inntrykk at man kunne ha alle disse visuelle elementene, uten at de ble distraherende. Det forutsetter selvfølgelig at du kan spille, og jeg vil si at vi jobber veldig hardt med det å spille så godt som vi kan.

Pink Floyd er et naturlig sammenligningsgrunnlag, for det er ingen tvil om at sceneproduksjonen på «Clockwork Angels»-turnéen hadde mange elementer som dro tankene mot Pink Floyds visuelle kreative team i Hipgnosis.

– Ja, du kan vel si at Pink Floyd satte en standard veldig tidlig. Jeg husker jeg så dem på «Meddle»-turnéen, og det så helt utrolig ut. Når jeg tenker tilbake på så enkle effekter som speilkula de brukte så var det utrolig å se noe sånt, for ingen andre gjorde slike ting. For oss er det nesten sånn at jo større det er, jo bedre er det.

Samtidig er det utvilsomt humor inne i bildet, for hvem klarer egentlig å finne det naturlig å ha ei svær popcorn-maskin på scena?

– Vel, det er Geddys sans for humor. Vi tar ikke oss selv så seriøst, så det er alltid fint å ha noe goofy gående.

Rush Alex Lifeson SRF 2013
Alex på Sweden Rock Festival 2013

Da «Clockwork Angels Tour» skulle spilles inn tok Rush turen til Dallas, og vi får hele konserten derifra, men det er også mer livemateriale på DVD-en.

– Vi spilte inn tre kvelder, men hovedkonserten er fra Dallas. Grunnen til at vi spilte inn flere kvelder er at vi varierte settet noe, og vi ville få med alle låtene vi spilte på turnéen. Det betyr at det er fire ekstralåter.

Når gutta gir ut livemateriale er dette noe de tar seriøst. Så seriøst faktisk at når det på «Time Machine 2011: Live In Cleveland» måtte fikses på et parti, føltes det helt nødvendig å påpeke det i bookleten.

– Vi måtte være ærlige. Det var også nødvendig å fikse på det, for ingen har vel lyst til å høre feilen gang etter gang. Mange var også på konserten, og de la sannsynligvis merke til feilen, for det var en rimelig stor en, ler Lifeson. Geddy var på feil sted i «Presto», og han syntes det var forferdelig. Han sa at vi måtte reparere det, og at vi måtte legge inn en unnskyldning for hans «brain fart» i bookleten.

Alex har en tydelig munter holdning til dette, og han humrer hele veien gjennom svaret. Han poengterer likevel at under innspillinga av «Clockwork Angels Tour» gikk alt etter planen.

– Det at vi spilte inn tre kvelder ga oss et sikkerhetsnett i at vi kunne plukke ei låt fra en av de andre kveldene om nødvendig, men så vidt jeg husker trengte vi aldri gjøre det.

En annen relativt fersk utgivelse fra Rush er «Vapor Trails Remixed», og man skulle kanskje ikke tro det var nødvendig å remikse ei plate fra 2002, men slik føltes det ikke for Alex Lifeson og gutta.

– For meg led det albumet av elendig mastring. Vi hadde jobba på plata i 15 måneder, og da det ble tid for mastring klarte vi knapt nok å tenke lenger. Han som mastra plata kjørte alt til topps, for han ville gjøre det til den CD-en med høyeste volum som noen gang var gitt ut. Det kan virke som om det på den tiden var en konkurranse mellom master-gutta om hvem som kunne mastre den høyeste CD-en.

Dette fenomenet fikk navnet loudness war, og det kanskje mest kjente offeret for krigen er Metallicas «Death Magnetic», men «Vapor Trails» fikk også alvorlige og varige mén i kamphandlingene.

– Plata mista dynamikken, og det er sprakende forstyrrelser der. Dette har gjort oss nærmest gale, og da tiden var inne for utgivelse var det for sent å gjøre noe med det. Det har plaga oss hele tiden, og spesielt har det plaga Geddy, for han var tilstede under mastringa. I lang tid har vi vurdert å gjøre noe med dette, og da samtidig kanskje remikse skiva. Vi kom til slutt frem til at tiden var inne, og vi hadde diverse teknikere som leverte hver sine mikser. Alle var veldig gode, men det var noe spesielt med miksene til David Bottrill som traff oss hjemme. Han hadde følsomhet for både musikken og tekstene, og for hva hele albumet handler om. Jeg mener han gjorde en fantastisk jobb, og nå er det en nytelse å høre på plata. Når du hører skiva fra begynnelse til slutt nå, da får du et inntrykk av hva vi følte på den tiden. Nå er plata slik vi husker den fra tiden vi spilte den inn. Jeg beklager at det tok så lang tid å få ut remiksen, og jeg beklager at det i det hele tatt var nødvendig å remikse plata, men det føles betydelig bedre når vi nå vet at folk kan nyte albumet slik det var ment å være.

At «Vapor Trails» har blitt ei betydelig bedre skive nå er det ingen tvil om, men utgivelsen vil nok like fullt bli debattert blant fansen. Når det gjelder denne tanken rundt remikser, har Alex hatt lyst til å remikse flere av bandets skiver?

– Ja, alle sammen, ler Lifeson. Du vet hvordan det er, og jeg tror det er en god ting. Hvis du er ferdig med ei plate du elsker helt og fullt, og du tre måneder senere har lyst til å forandre på den, så viser det at du utvikler deg. Du vil hele tiden gjøre ting bedre. Alle platene er uansett tidsmerker. De er som ei bok, der du leser den, elsker den, legger den fra deg, og husker den for det den var. Kanskje leser du den igjen senere, men du beveger deg likevel fremover, og det må du gjøre med plater også. De er dokumenter på hvor du var det aktuelle tidspunktet, og nå har du beveget deg videre.

Rush har tydelige stilperioder i løpet av sin karriere, og som så mange andre syttitallsband gikk det hele i en mer melodisk og keyboardorientert retning på åttitallet. Hvordan ser Alex på denne epoken nå?

– Det var veldig utfordrende for meg å finne plass til gitarene mellom alle keyboardpartiene. Problemet var egentlig at vi bygde opp alle disse keyboardene før vi la på gitarer, og da ble det en veldig vanskelig oppgave å finne rom til gitarer blant alle tangentene. Platene er likevel veldig gode representanter for hvor vi var på den tiden, og hva slags mentalitet vi hadde rundt musikken vår da. For meg var det uansett veldig enkelt å omfavne «Counterparts» da vi kom frem til den, for da gikk vi tilbake til å bli en hardere trio igjen.

Dette til tross besto mye av settet på «Clockwork Angels»-turnéen av materiale fra nettopp åttitallet, og blant annet var «Power Windows» godt representert underveis.

– Jeg har blandede følelser rundt åttitallsplatene, men det var likevel veldig godt å spille en del av låtene fra den perioden på den siste turnéen. Det ga oss en sjanse til å gjenoppdage låtene, og samtidig fremheve gitararrangementene litt mer. Vi oppdaterte på en måte låtene noe. Du kan si at «Power Windows» og «Hold Your Fire» er de platene som er mest keyboardorienterte, men «Power Windows» er noe friskere og mer kompleks på keyboardsiden enn «Hold Your Fire». Jeg finner likevel de platene ganske like, og det er en helt naturlig progresjon der.

Rush Geddy Lee SRF 2013
Geddy på Sweden Rock Festival 2013

Når vi nå går inn i 2014 kan Rush markere at det er 40 år siden debutalbumet så dagens lys. 30-årsjubileet ble feira med coverplate og turné, men Alex Lifeson kan meddele at noe slikt ikke skjer denne gangen.

– Jeg skal feire ved å ikke gjøre noe som helst, humrer gitaristen. Vi bestemte oss mot slutten av den siste turnéen for at vi nå skulle ta minst ett års pause, der vi ikke skulle behøve å tenke på arbeid eller bandsaker. Nå skal vi hygge oss med familiene våre, og nyte alt annet i livet enn bandet. Når det er sagt så sitter jeg her i London for å promotere en ny utgivelse, så vi kommer oss egentlig ikke unna, men vi kommer nok ikke til å gjøre noe særlig før tidligst i begynnelsen av 2015. Akkurat nå trenger vi en god hvileperiode, for å klarne hodene for hva det nå blir til at vi gjør i fremtiden.

Som musiker er det vel ikke mulig å skru helt av, og da er det enkelt å tenke i retning av at Alex kanskje kunne ha et soloprosjekt i bakhodet.

– Ja, det er noe jeg tenker på nå og da. Jeg har mye materiale som jeg har spilt inn opp gjennom åra, men akkurat nå må jeg innrømme at jeg nyter det å ikke tenke så mye på musikk. Jeg har ikke spilt mye i det siste, men jeg gjorde et par prosjekter i forrige måned. I all hovedsak ønsker jeg uansett å holde meg unna musikk, i alle fall til utpå nyåret, og da begynner jeg sikkert å kjede meg etter hvert. Da får vi se hva som skjer, men jeg tar muligens en tur over til Geddy, så kanskje vi gjør noe sammen. Jeg vet virkelig ikke. Et soloprosjekt er nok moro, men det blir også mye å ta tak i, så jeg må tenke mer over det. Du skal uansett aldri si aldri.

Dette er ikke første gang Rush tar seg en lengre pause, og mest merkbar var tiden mellom «Test For Echo» og «Vapor Trails». I denne perioden ble bandet nærmest lagt på is mens trommeguru Neil Peart gikk gjennom en tung tid da han i løpet av få måneder mista både sin datter og sin livsledsager.

– Det var veldig vanskelige år for oss, og spesielt for Neil med tragediene i hans liv. Det ble slik at ingenting føltes viktig når det gjaldt bandet. Du kan si at vi i hovedsak var der for å støtte Neil, og prøve å få ham til å føle seg så bra som mulig. Dette tok egentlig tre år, så det var ikke tid til å tenke på så mye annet i den perioden. Det var mye sorg.

Det har med andre ord vært både oppturer og nedturer gjennom ei lang karriere, men la oss bevege oss tilbake til lykkeligere tider. Året er 1974, og tre unge herrer – som da inkluderer trommis John Rutsey – gir ut sitt første album. Den selvtitulerte debuten hinter mye i retning av Led Zeppelin, men deretter går bandet kjapt i en mer progressiv retning. Vi lar Alex fortelle litt om denne utviklinga.

– Den første plata besto av mange låter vi hadde spilt i 3-4 år, så du kan si at det i hovedsak var gamle låter. Dette var uansett de beste låtene vi hadde på den tiden, og det var jo vår første plate, som skulle gis ut lokalt, så det var naturlig å spille inn disse. Det var uansett, som du sier, en tung Led Zeppelin-inspirasjon i musikken vår på tidlig syttitall. For oss ble det straks som en ny start da Neil ble med i bandet. Da ble det også umiddelbart merkbare forandringer på musikken, og jeg tror det er det som utgjør hovedforskjellen på låtene fra første til andre plate. Du kan si det sånn at siden låtene på den første plata var gamle, så hadde de egentlig røtter i en annen periode, men vi var likevel alltid interessert i den progressive rocken. Vi likte band som Yes, Genesis og King Crimson veldig godt, men vi var samtidig litt hardere i kantene.

Det er med album nummer fire, «2112», Rush virkelig finner formelen.

– Ja, det er sant. Vi slet nok litt tidligere, på «Caress Of Steel». Det var ei viktig plate for oss, men den ble ikke noen stor kommersiell suksess. «2112» var sånn sett plata som ga oss den nødvendige friheten, samtidig som det var begynnelsen på at vi virkelig låt som oss.

Med en klassiker av typen «2112» så tidlig i karriera blir det gjerne til at et band føler det hele tiden må konkurrere med tidligere bragder, men Alex ser ikke sånn på det.

– Nei, men jeg ser på plata som et vendepunkt. Vi har kommet langt siden den gang, og hele veien må du se fremover, og holde øynene på veien.

Det er ingen tvil om at Rush har kommet langt på 40 år, men med en selvpålagt pause nå, ser Alex for seg at Rush kommer til å gi ut flere studioalbum?

– Det vet jeg ikke. Geddy og jeg elsker å skrive i fellesskap, og vi elsker i det hele tatt å jobbe sammen. Samtidig ser det ut som om albumet er et utdøende format, men vi er av den gamle skolen, som alltid har gjort det på den måten. Hvem vet, men jeg likte også det å gjøre et par låter for «Time Machine», så det å gjøre noen få låter om gangen kan kanskje være en morsom måte å gjøre innspillinger på i fremtiden. Kanskje gjøre 3-4 låter i slengen, og da kunne konsentrere seg fullt og helt om disse låtene. Det er vanskelig å si på det nåværende tidspunktet, men som jeg sier så elsker jeg og Geddy å jobbe sammen, så jeg kan ikke se for meg at vi gir oss med det første.

Med disse positive ordene er tiden for lengst oppbrukt, og vi lar Alex haste videre til neste intervju. For fansen er det bare å gå til anskaffelse av «Clockwork Angels Tour», som i likhet med bandets tidligere DVD-er gir god valuta for pengene.

Jan Dahle

Tid for pause

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s