Med Metallica på vei til Bergen graver vi i arkivet, og finner frem et intervju med bassist Robert Trujillo, som er gjort nettopp backstage på Koengen sist bandet var i byen. Denne samtalen kunne første gang leses i Scream Magazine #129.

Det hersker liten tvil om at Metallicas fans i hovedsak var lite fornøyde med bandets forrige plate, «St. Anger», og dermed hviler det kanskje et større press på kvartetten – i forkant av «Death Magnetic» – enn det noen gang tidligere har gjort. Påstandene går da også på at tidenes største metal-band beveger seg mer i retning av sin musikalske storhetstid fra åttitallet på det kommende albumet, og dette er blant tingene vi tar opp med bassist Robert Trujillo en guffen sommerkveld i Bergen.

Produktiviteten til Metallica er ikke nødvendigvis til å skryte av, og med over fem år siden forrige plate er det så absolutt på tide med noe nytt. At ting tar tid for kvartetten er kanskje ikke direkte overraskende når bandet gang atter gang legger ut på en «Sick Of The Studio»-turne, men når dette leses er «Death Magnetic» endelig rett rundt hjørnet.

Her snakker vi om Metallicas niende studioplate med originalt materiale, og fansen er vel – etter den ikke direkte godt mottatte «St. Anger» – mer spent enn noen gang på hvor det bære musikalsk denne gang. I skrivende stund er undertegnede like spent som alle andre, for selv om antydningene noen måneder før Metallicas bergensbesøk gikk på at man i forkant av intervjuet skulle få høre noen smakebiter, skjer ikke det. Dermed er det heller ikke enkelt å stille bassist Robert Trujillo de helt innsiktsfulle spørsmålene vedrørende «Death Magnetic» når vi slår oss ned backstage på Koengen et par timer før 22.000 fans skal hylle sine helter.

Situasjonen for Robert er en helt annen denne gangen, i forholdt til sist vi hadde en prat med ham i Scream. Den gang var han nærmest som påhenget til trommis Lars Ulrich å regne, på en promoturne for ei plate bassisten selv ikke hadde spilt på. Sånn sett må det føles godt, etter fem år i bandet, faktisk å promotere noe han selv har vært en del av det kreative teamet på.

– Ja, det er en god følelse, og samtidig promoterer vi også noe vi virkelig er begeistra over. Den perioden vi er inne i nå er nærmest som galskap å regne, med mye presse, konserter, og mye annet arbeid. Du kan si at det er nå, rett i forkant av et plateslipp, vi jobber for å fortjene lønna vår.

Tittelen på Metallicas nye plate er altså «Death Magnetic», og at dette er en noe kryptisk tittel er sikkert. Robert har da også sin egen tolkning av platetittelen.

– Som alltid, når det gjelder Metallica, er tittelen åpen for tolkninger. Du kan sette ditt eget stempel på den. Det er litt vanskelig å forklare – uten at du har tilgang på cover art, tekster, og alt dette, slik situasjonen er for deg akkurat nå – men for meg er «Death Magnetic» snakk om to energier. En magnet trekker energi, og det samme gjør på en måte døden. Døden truer, og den kommer til å ramme oss alle før eller siden. Derfor prøver jeg alltid å leve i øyeblikket, men noen ganger tar jeg meg selv i så se fremover. Noe jeg hater. Da slår det meg at jeg begynner å bli eldre. Jeg har to barn, og for meg er det som om de akkurat er født, men de er fire og to. Dette er nok med på å få meg til å undre hva som ligger rundt neste hjørne. Min tolking på «Death Magnetic» er altså at døden følger oss, og som et resultat blir mye energi trukket mot døden. Det er uansett en del igjen å diskutere når det gjelder både titler og cover art, så vi burde heller gjort dette intervjuet i september.

Roberts siste påstand er udiskutabel, men vi skal nok uansett få noe ut av mannen angående «Death Magnetic». La oss først ta for oss Trujillos posisjon i bandet. Det ble etter hvert en velkjent sak at Roberts forgjenger, Jason Newsted, var svært lite fornøyd med hvor lite han fikk bidra på det kreative plan, og dermed lurer man på om Robert føler han har sluppet til under prosessen.

– Denne samlinga med musikk er et resultat av samarbeid. Vi begynte å jamme på ideer allerede tilbake i 2003, da jeg ble en del av bandet. Vi har med oss opptaksutstyr i jamrommet backstage – før hver konsert har vi en oppvarmingsjam – og vi kommer da ofte opp med ideer som dermed blir spilt inn. I løpet av et par år på veien har du da kanskje 60 timer med musikalske ideer, og dette blir så filtrert, før vi alle får CD-er med musikalske snutter. Deretter gjør vi alle våre notater, og samles for å diskutere notatene og ideene. Det å skape, eller skrive, denne musikken tok over ett år. Det handler blant annet om å luke ut det som ikke fungerer, men samtidig beholde de småbitene innimellom som er gode. Den lille biten kan så inspirere. Eksempelvis kan det ha vært en CD med påskriften «Norway, Oslo, 2003» og kommentaren «fantastisk heavy riff, litt «Kashmir»-aktig». Dette er bare et eksempel, men en slik liten snutt kan ha vært spira for noe større og bedre, eller ha vært nettopp det riffet som står seg.

Trujillo snakker veldig generelt her, men han klarer selv å styre seg inn på et mer konkret svar på spørsmålet om han har vært direkte involvert i den kreative prosessen.

– Ja, jeg kom opp med ideer som er på plata. Det skal uansett sies at når det gjelder arrangering, og det å finne ut hva som passer hvor, så er James og Lars av typene som virkelig drar ideene ut av hverandre. Kirk var på Hawaii – siden han ble far for første gang – så han var ikke så mye involvert, men jeg var med hele tiden. Jeg ble da en slags mellommann mellom Lars og James, og det var som å gå på den beste skole hva arrangering av metal og rock angår. Det var en fantastisk læreprosess for meg. Mye moro var det også, men samtidig var det en lang prosess. Metallica liker å gi næring til ideene, og å prøve ut alle muligheter underveis.

De siste par åra har Metallica til tider spilt et par nye låter på sine konserter, og man skulle kanskje tro disse ville dukke opp på «Death Magnetic», men det skjer ikke.

– Av de to låtene var den ene aldri ment å bli utgitt. Den var bare noe vi skrev, og hadde moro med. Den andre var noe vi prøvde ut, men som ikke var i komplett form. Noen av ideene fra den vi kalte «New Song» har blitt dissekert ut fra «New Song», og blitt putta inn i ei helt annen låt. Du kommer dermed ikke til å høre disse to låtene på plata, men du finner kanskje igjen partier fra en av dem.

Det har gått en del rykter om at bandet med «Death Magnetic» skal være på vei i retning av mer klassisk Metallica, og skal vi tro Trujillo er det noe i dette.

– For meg er plata en samling musikk som passer inn et sted mellom «Master Of Puppets» og «…And Justice For All», men det er et mer kraftfullt groove her. Et groove som treffer deg rett i mellomgulvet. Mange av riffa føles som om de kommer fra bandets tidligere periode. Det er mye dynamikk på plata, og vi har også med en instrumental. Låtene er lange, men på en god måte. Tekstene er også veldig sterke. Det er James som har skrevet alle tekstene, og jeg føler på meg at hans engasjement i musikken ligger ett nivå høyere enn på «St. Anger». For meg virker det som om James har vært mye mer komfortabel nå, enn da «St. Anger» ble innspilt. Han var selvfølgelig involvert da også, men han var så mye mer skjør da. Den gang var alt et tett tidsskjema, basert rundt James. Gjennom hele skrive- og innspillingsprosessen har han nå vist at han har fått tilbake gløden. Han er selvfølgelig fortsatt edru, men han har altså fått tilbake gløden som kanskje mangla på «St. Anger». Det handler ikke bare om gløden i forhold til Metallica, men også når det gjelder det å gå ut for å se andre band, eller bare være smågal. Musikken på «Death Magnetic» har for meg denne gløden, og James har brukt mye tid på å fokusere på tekstene. Det at James tok skrittet fullt ut er noe av det store med plata.

Noe av grunnen til at Metallica her skal ha tatt et skritt i retning av «Master Of Puppets» mener Robert ligger i jubileumsturneen for plata, som ble gjort sommeren 2006.

– Noe av magien ligger i at det er et element av old school over det hele, og det kommer nok av at noen av låtene ble til rundt perioden vi gjorde den turneen. Jeg tror det at vi skrev på låter, samtidig som vi gjorde oss klare til den turneen har hatt en innvirkning. Jeg sier ikke at plata låter som «Master Of Puppets», men jeg sier at det at vi mentalt fokuserte en del på «Master Of Puppets» ble en del av prosessen.

Vi kommer ikke utenom produsent Rick Rubin heller, som helt sikkert har hatt sin innvirkning på det ferdige resultatet, og på spørsmål om Rick har vært en viktig ingrediens i «Death Magnetic» svarer Trujillo slik.

– Rick var på mange måter en pådriver når det gjaldt å føre oss i riktig retning, kreativt sett. Jeg mener også han var viktig for plata av flere grunner. Han er en smart mann, og en del av hans forslag under den kreative prosessen ga resultater. Han kunne for eksempel be Lars og James om å sette seg tilbake til 1983, og tenke på hva de hørte på den gang. Småting som det var med på å gi bandet en retning.

En del livelåter fra Roberts første tid med Metallica er å finne på diverse singler fra «St. Anger», men mannens første studioinnspilling med bandet kom i form av ei coverlåt. Sånn sett gjentar historien seg litt fra den gang i 1987 da Jason Newsted Metallica-debuterte med «Garage Days Re-Revisited», men i Roberts situasjon handla det kun om ei låt på et tributealbum. Her er det selvfølgelig Metallicas legendariske intro, «The Ecstasy Of Gold», vi snakker om, og den er å finne på «We All Love Ennio Morricone».

– Ja, du har nok rett i at det var min første ordentlige studiosession med bandet. Vi ble tilbudt å være med på denne tributen til Ennio Morricone, og vi følte det var viktig å være med på å gi litt anerkjennelse til ham. Slik vi så på det ville det også være morsomt å utfordre oss selv ved å lage en rockeversjon av «The Ecstasy Of Gold». Det var da i hovedsak James, Lars og jeg som jamma den ut, og – som alltid når det gjelder dette bandet – ble man revet med og begynte å produsere den, for å gjøre den best mulig. Det var uansett en artig reise for oss. Vi gjorde den i vårt eget studio, og alt ble dermed gjort i leiren vår.

Da Robert i 2003 ble kasta inn i Metallica-sirkuset, var gutta inne i bandets kanskje mest kaotiske periode noen gang. Oppe i alt dette måtte den ferske bassisten leve med kameraer – som filma dokumentaren «Some Kind Of Monster» – rundt seg til enhver tid, og dette kan da ikke ha vært en særlig komfortabel situasjon for en fersking i bandet.

– Det føltes ukomfortabelt, og litt merkelig. Heldigvis for meg hadde jeg vært i en litt lignende situasjon da jeg spilte med Ozzy, og kameraer fulgte oss over alt på grunn av TV-showet hans. Der var jeg uansett i en situasjon der jeg kunne stikke meg unna, men den muligheten hadde jeg ikke med Metallica. Jeg godtok det, men jeg ble fortalt kun 20 minutter før jeg ankom til audition at det kom til å være kameraer der.

Du var vel ikke akkurat i en posisjon der du kunne nekte heller.

– Nei, du har nok rett i det. En del av stoffet tar meg tilbake til akkurat det øyeblikket. Jeg har ikke sett mye av materialet – jeg har sett filmen kun en gang – men det tar meg tilbake til den auditionen. Jeg var i rimelig dårlig form da jeg var fyllesjuk etter å ha vært ute med Lars kvelden før. Vi skulle spille «Battery», og det var morsomt, samtidig som det var utrolig smertefullt. Jeg var i en så elendig forfatning at alt gjorde vondt, men akkurat det å spille føltes som en lettelse. Jeg ville derimot helst ikke snakke med noen, og jeg hadde ikke noe lyst til å sitte rundt bordet for å snakke med skalledoktoren, Phil. Jeg ville heller ikke at James skulle se meg i en slik elendig form, siden han hadde sine egne problemer å stri med. Det å spille var som sagt en lettelse, og kanskje var jeg også mindre nervøs fordi jeg var så ute. Når jeg nå ser tilbake på dokumentaren er den morsom, smart, og interessant, fordi bandet helt klart var i en veldig animert tilstand, og fordi de klarte å fange opp det i filmen.

«Some Kind Of Monster» slutter med at bandet går på scena for titusenvis av fans rundt i Europa, og plutselig var Robert dermed medlem av et større band enn han noen gang hadde vært tidligere. Det er klart at både Suicidal Tendencies og Ozzy Osbourne hadde gjort store konserter, men situasjonen var nå en helt annen, og det må da ha trukket frem et par ekstra nerver hos bassisten.

– For meg var selvfølgelig nervøsiteten der, men samtidig må du kanalisere energien din til å gjøre den best mulige jobben du kan gjøre. Samtidig må du heller ikke bli mentalt kasta av sporet, for Metallica har så mye gående at det er enkelt å bli kasta av sporet. Rundt denne tiden hadde vi gjort «MTV Icon», der vi skulle spille en medley, og vi øvde ikke mye for dette. Der skulle vi på scena foran millioner av TV-seere, men vi øvde bare omkring en halv time. Sånne ting skjedde hele tiden, og da måtte jeg alltid forsøke å være tre skritt foran gutta, for de går for slike utfordringer. Om de andre gutta feiler eller går på trynet, er det sjansen de tar. Skulle derimot jeg, som helt fersk, feile eller gå på trynet under «MTV Icon», hadde ikke det vært bra. Min første konsert var så i St. Quentin-fengselet, og det var ganske skremmende. Det tøffeste jeg gikk gjennom var sånn sett kanskje «MTV Icon», St. Quentin, eller det å skulle spille veldig obskure låter på The Fillmore. En halvtime før vi gikk på der kunne jeg plutselig få beskjed om at vi skulle spille «Phantom Lord», og det var slike ting som var den store utfordringa. Dermed var det på en møte nødvendig å skape min egen lille boble, der jeg var forberedt på alt som kunne skje. På den måten forsøkte jeg hele tiden å være i forkant av utfordringene.

For å avslutte denne samtalen med Robert Trujillo skal vi se langt tilbake i tid. Året er 1983, og Metallica gir ut «Kill ‘Em All». Med det blir thrash et begrep innen metal, og grunnlaget for et band som skal vokse seg til et monster av uante dimensjoner er lagt. Samtidig, et sted i Los Angeles, sitter Trujillo, og gjør hva?

– Jeg gikk på high school, og jeg spilte i et bakgårdspartyband. Da gikk det i låter fra Rush av typen «La Villa Strangiato» og «YYZ», og vi spilte Ozzy og Black Sabbath. «War Pigs» var ei låt vi gjorde mye. Vi gjorde også mye Van Halen, siden vi var fra LA. Det jeg husker fra den gang er nettopp det, og det at vi hadde det moro mens vi spilte på sommerfester. Samtidig opplevde jeg sikkert min første ekte kjærlighet, og alt slikt medfører. Dette var også perioden jeg lærte og surfe, og ble skikkelig dritings for de første par hundre gangene. Jeg husker også at jeg hørte mye om Metallica, for jeg var tross alt i Los Angeles.

Avslutningsvis kunne Robert delvis love ei ny låt under kveldens konsert på Koengen. Det skjedde ikke, men med litt mer flaks blir hans lovnader om mer Metallica på våre breddegrader neste år oppfylt.

Jan Dahle