Faith No More «Angel Dust – Deluxe Edition»
Slash

Etter gjennombruddet med «The Real Thing» fulgte Faith No More opp med «Angel Dust» tre år senere, men storsuksessen skulle komme med ei coverlåt som ikke var på den opprinnelige versjonen av albumet.

«Angel Dust» er andre, og siste, studioplata med det som må sies å være Faith No Mores klassiske besetning, og nå har vokalist Mike Patton vært mer involvert i musikken enn han rakk å være på «The Real Thing».

Innledningsvis, med «Land Of Sunshine», hører man et Faith No More som har strukturert seg noe, og produksjonen og lydbildet sitter bedre enn på forgjengeren. Samtidig er det en naturlig utvikling, og aldri noen tvil om hvilket band man hører.

«Midlife Crisis» var albumets første singel, og her treffer gutta godt melodimessig, samtidig som man kan ane at bandet bygger videre på «Epic»-formelen. En annen god singel fra skiva var «Everything’s Ruined», som er veldig basert rundt Mike Bordins rytmer. Her slipper også Jim Martin godt til på gitaren, samtidig som det hele er melodiøst.

«A Small Victory» har fine gitarlinjer, og et snilt og melodisk preg, og var sånn sett et naturlig singelvalg. Bandet fremviser da også igjen en evne til å kombinere det kommersielle og det litt sære. «Be Aggressive» byr på sin side på et refreng det er enkelt å synge med på – og som Marilyn Manson rappa til sin «mOBSCENE» elleve år senere – samtidig som elementene er så mange at det hele tiden er noe nytt å feste seg ved.

Videre byr «Angel Dust» blant annet på en tidvis groovy «Caffeine», kompromissløshet i «Malpractice», den snodige «RV», den litt seige rockeren «Smaller And Smaller», og den bassdrevne «Crack Hitler». Dermed viser Faith No More seg igjen som et band som varierer stort innenfor sitt uttrykk.

Opprinnelig avslutta «Angel Dust» med en cover av John Barrys «Midnight Cowboy», men da «Easy»-singelen slo an ble låta lagt til på senere utgaver av «Angel Dust». Dermed er det Faith No Mores nå klassiske versjon av denne Commodores-låta som setter punktum. Det drar tankene tilbake til kvelden i Oslo Spektrum i 1992, der Patton beordra vaktene foran scena til å ta det «Easy». En hit var da på vei.

På bonus-CD-en er det noen remikser – der «A Small Victory» blir gitt et helt nytt uttrykk – og vi finner også coveren av Dead Kennedys’ «Let’s Lynch The Landlord» – som Faith No More opprinnelig gjorde for tributealbumet «Virus 100» – her. «Das Schutzenfest» er ei humørfylt b-side, og bandet byr også på Mike Patton-versjonen av «As The Worm Turns», som opprinnelig var å finne på debutalbumet, «We Care A Lot». Alt dette er interessant nok, om du ikke har materialet fra før.

En del liveinnspillinger fra 1992 utgjør ellers bonusmaterialet, og seks spor er henta fra München. Lyden er langt fra optimal her – det høres ut som opptak gjort med mikrofon i salen – men som en suvenir fra turneen fungerer det greit om du er vant til bootlegs. Det samme gjelder for de fire låtene som er spilt inn i USA.

Bonusdisken er dermed til dels for spesielt interesserte, men hoveddisken holder så absolutt mål, og står igjen som Faith No Mores beste plate.

Jan Dahle