Faith No More «The Real Thing – Deluxe Edition»
Slash

Faith No Mores tredje studioskive, og den første med Mike Patton, er sluppet i dobbel deluxe-utgave. Her samles originalalbumet og en del b-sider, men uten av utgivelsen byr på noe fansen ikke allerede har.

«The Real Thing» må betraktes som Faith No Mores gjennombrudd, da vi her finner «Epic», som i sin tid fikk mye rotasjon på MTV. Dermed gikk også bandet fra å være litt i undergrunnen, til å bli nærmest allemannseie med sin kombinasjon av harde gitarer, det litt funka, og tidvis rappende vokal.

Ferskingen Patton setter umiddelbart sitt preg på lydbildet når «From Out Of Nowhere» åpner skiva, og samtidig ligger Roddy Bottum langt fremme med sine keyboards, noe han for øvrig gjør på mye av plata. Produksjonsmessig er det ikke helt ideelt, da det låter litt spinkelt, men det fungerer likevel.

Når «Epic» så åpenbarer seg er bandet i sitt ess, samtidig som de her nok må påta seg en del av skylda/æra (stryk det du mener ikke passer) for nu metalen som skulle få et solid fotfeste noen år senere. Faith No More kombinerer uansett riff fra Jim Martin, med funk og rap, på glimrende vis, og bandets største egenkomponerte klassiker er et faktum.

Det funka preget fortsetter i «Falling To Pieces», som drives frem av Bill Goulds bassing. En del av det samme finner vi også i den til tider melodiske «Underwater Love». «Surprise! You’re Dead!» fremviser på sin side den noe mer kompromissløse siden ved Faith No More, og her er det Martin som dominerer det instrumentelle, sammen med tromminga til Mike Bordin. Også instrumentalen «Woodpecker From Mars» byr på et litt aggressivt Faith No More.

Kontrastene er store på plata, hvilket understrekes når de to første minuttene av «Zombie Eaters» er helt neddempa, der Patton synger over et bakteppe av keyboards. Etter hvert blir det godt med riff og driv i denne låta, som står igjen som et av platas høydepunkter. Også skivas tittelspor, med sine åtte minutters spilletid, byr på en del av det dynamiske preget, og blir med det en interessant komposisjon.

Kvintetten begir seg mot slutten av albumet ut i coverlandskapet, og med det gjør bandet en godkjent versjon av Black Sabbaths «War Pigs». Denne klassikeren skulle for øvrig Bordin stifte enda nærmere bekjentskap med da han på midten av nittitallet ble hyra inn av Ozzy Osbourne, og senere ble stedfortreder for Bill Ward i nettopp Black Sabbath.

«Edge Of The World» avslutter «The Real Thing» med småjazza piano, og dermed settes et overraskende punktum på ei plate som fremviser et band som er på vei mot noe større.

På bonusdisken finner vi i all hovedsak b-sider, og dette inkluderer både studioinnspillinger, liveopptak og remikser. Det åpner med en av de eksklusive studiolåtene i form av den gode «Sweet Emotion», og etter et par remikser følger den litt anonyme «Cowboy Song» og den akustiske gitarinstrumentalen «The Grade».

Fem liveinnspillinger avslutter historien rundt «The Real Thing», og her bys det også på låter fra bandets to foregående album. Disse opptakene understreker at Faith No More kunne være en litt kaotisk konsertopplevelse, og det er nok først og fremst den ivrigste fansen som nyter dette materialet.

Som en dokumentasjon på perioden rundt Faith No Mores gjennombrudd er denne utgivelsen god, men det er nok sikkert at mange kunne ønske seg noen tidligere uutgitte opptak når de først skal kjøpe skiva på nytt.

Jan Dahle