For folk flest er nok «It’s All Coming Back To Me Now» synonym enten med Celine Dion, eller som duett mellom Meat Loaf og Marion Ravn, men som så ofte ellers når det gjelder Jim Steinman har låta en lengre historie enn som så. Den ble nemlig sluppet første gang i 1989, og da ble den gjort av Pandora’s Box.

Pandora’s Box var Steinmans forsøk på å sette sammen sitt eget bandprosjekt, og da først og fremst et vokalband, for mannskapet som backer stemmene var mye den vanlige flokken av studiomusikere. Det vil si at vi her finner blant andre Eddie Martinez (gitar), Steve Buslowe (bass), og selvfølgelig Roy Bittan på tangenter.

Vokalistene som, sammen med keyboardist og komponist Steinman, fronta Pandora’s Box var Ellen Foley, Gina Taylor, Holly Sherwood, Elaine Caswell og Deliria Wilde. Foley var kjent fra «Bat Out Of Hell»-albumet – og hadde siden den gang jobba med ei solokarriere – mens Sherwood blant annet hadde vært involvert i Steinman-prosjektet Fire Inc., som gjorde to låter på soundtracket til «Streets Of Fire» i 1984.

Det er Elaine Caswell som står for hovedvokalen på Pandora’s Box-versjonen av «It’s All Coming Back To Me Now», som for øvrig er henta fra albumet «Original Sin». Her snakker vi om ei låt som i typisk Steinman-stil allerede innledningsvis fremhever dramatikken, og det er hovedpersonen selv som sitter i produsentstolen.

Når vokalen kommer inn, backa av Bittans piano, blir det nok en gang tydelig at Steinman har klart å komponere en nærmest hypnotiserende sterk melodi. Lydeffekter er med på å bygge opp dramaturgien, og Caswell synger ypperlig. Martinez legger en god gitarsolo, som fungerer glimrende som en del av innspillingas dynamikk. For øvrig finner man selvfølgelig også det typiske Steinman-koret her. Denne mannen følger tross alt sine formler til punkt og prikke.

Alle disse elementene er da også med på å gjøre «It’s All Coming Back To Me Now» til et fantastisk stykke musikk. Viktigst av alt er uansett Jims evne til å skrive låtene som griper tak i deg, og som nekter å slippe før alt er over. I dette tilfellet vil det si etter 8 minutter og 22 sekunder.

Videoen av låta åpner for øvrig med en Steinman-monolog, «A Teenager In Love», som er delvis henta fra «Neverland»-musikalen.

Sju år senere skulle Celine Dion gjøre «It’s All Coming Back To Me Now» på sitt suksessalbum «Falling Into You», og atter en gang skulle Steinman dra i spakene. Mannskapet er mye det samme som på Pandora’s Box-versjonen, men trommene er nå spilt av Kenny Aronoff. Koret består av faste samarbeidspartnere som Eric Troyer, Rory Dodd, Kasim Sulton og Todd Rundgren.

Alt er med andre ord fortsatt ved det vante, og sånn sett er denne versjonen mye lik Pandora’s Box sin innspilling, men Dions særegne stemme gjør naturlig nok sitt til at dette blir litt annerledes. Fungerer svært godt gjør uansett denne versjonen også, og dette er utvilsomt den utgava av «It’s All Coming Back To Me Now» som har nådd ut til flest mennesker.

Den mer omstridte innspillinga av låta finner vi på Meat Loafs kontroversielle «Bat Out Of Hell III – The Monster Is Loose», og her kommer den i duettform med Marion Ravn som Meat Loafs motspiller. Produksjonen er gjort av Desmond Child, noe som i sin tid fikk det til å koke blant Steinman-fans. Innspillinga fungerer uansett godt på sitt vis.

Mye av dramatikken fra de to tidligere omtalte versjonene er borte grunnet en streitere produksjon, men det at vi får låta som duett tilfører også på sin side en form for dramatikk vi ikke er ukjent med fra Steinman-komponerte duetter som «Dead Ringer For Love» og «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)».

Ideelt sett burde uansett duetten vært mellom Meat og hans ypperlige og faste duettpartner, Patti Russo, men et felles management for Loaf og Ravn ville det annerledes. Dette var for øvrig blant elementene som førte til et midlertidig brudd mellom Meat og Patti.

«It’s All Coming Back To Me Now» er ellers blant Steinman-låtene som har blitt covra en del, og dette fører dessverre ofte til rimelig forferdelige dance-versjoner, og annet skit innen tilsvarende genre. Et eksempel på dette er Natalie Browne, og en annen form for lidelse tilføres av Hoshimura Mai. De som måtte ønske seg uhelbredelige traumer kan søke opp disse versjonene.

Konklusjonen er uansett at «It’s All Coming Back To Me Now», i sine gode innspillinger, er et fenomenalt tilskudd til Jim Steinman-katalogen. Samtidig står den som et eksempel på mannens arbeidsmetoder, som er basert på tankegangen «lykkes du ikke første gang, prøv igjen, og om nødvendig igjen og igjen».

Jan Dahle