Norsk prog på sitt aller ypperste


Høst «På Sterke Vinger»
Norske Albumklassikere

De av oss som var for unge til å oppleve den norske progens storhetstid på syttitallet fikk en ny mulighet i 2017, da Høst kunne oppleves med hele «På Sterke Vinger» på repertoaret. Og ikke nok med det, det var til og med besetningen som i 1974 slapp denne godbiten av et album som sto på scena. Med minner fra fem år tilbake føles det da også godt å legge nevnte CD i spilleren.

Gitarist Svein Rønning har skrevet det meste av platas materiale, og det er da også hans «Fattig Men Fri» som innleder de 35 minuttene med ekte syttitalls-prog. Det er også et tydelig tungrock-preg i deler av bandets musikk, og det er relativt hardtslående helt innledningsvis, før det tas ned når Geir Jahren kommer inn med sangen. Flittig bruk av dynamikk skaper så ei god musikalsk reise.

Blant Høsts elementer finner vi mye god bruk av tvillinggitarers harmoni, noe som nok hinter mot bandets Wishbone Ash-inspirasjoner. Gitarene til Rønning og Lasse Nilsen er i det hele tatt en særdeles vesentlig del av bandets lydbilde, og dette tilfører mye råskap til de proga komposisjonene. Samtidig er melodibruken god, og Jahren har en glimrende stemme for å fremføre slikt rocka materiale.

Det er så et litt mer moderat uttrykk i «For Sent Å Angre», i ei relativt rett frem låt med under tre minutters spilletid. Høst er altså ikke prog på sitt mest avanserte, og med «I Ly Av Mørket» tar gutta den helt ned, hvilket gir Jahren alt det stemmemessige spillerommet han trenger, samtidig som pianoet etter hvert byr på et riff som hinter mot en kombinasjon av fremtidens Jim Steinman og ABBA. Dette er rett og slett ei flott låt, igjen med god bruk av dynamikk, hvilket gir plass for en følsom gitarsolo.

Litt mindre umiddelbart iørefallende blir det med Jahren-komposisjonen «Satans Skorpe», og her er den litt hardere progen tilbake, hvilket skaper et tøft uttrykk. Samtidig får rytmeseksjonen, bestående av trommis Knut R. Lie og bassist Bernt Bodal, slått seg litt løs. Dette er Høst på sitt tøffeste. Jahren har også skrevet den litt spretne «Dit Vi Må», der riffinga er munter. «Samhold» byr så på noen Queen-aktige koringer.

Platas episke verk er tittelsporet, som med sine ti minutter gir kvintetten muligheten til å utfolde seg i all sin prakt. Her er det alt fra ultramelodiske gitarharmonier til flotte vokalmelodier og det mer rocka uttrykket. Vi snakker altså nok en gang om ei dynamisk musikalsk reise, med flott instrumentering, smått tekniske partier, og solid vokalbruk, koringer inkludert. Slik avsluttes et fullkomment album med perfeksjon.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Norsk prog på sitt aller ypperste