Michael Schenker Group
Oslo, Vulkan Arena
30/4-2022

Michael Schenker er ute for å feire 50 år siden platedebuten, og med et så langt og innholdsrikt musikalsk liv har det tyske gitarfantomet mer enn nok av sterkt materiale å plukke fra når konsertrepertoaret skal settes sammen. For anledningen er også Robin McAuley å finne bak mikrofonen, hvilket gjør at vi blir tatt litt med tilbake til Skedsmohallen i 1988.

Det skal uansett påpekes at McAuley kun er inne som vikar for Ronnie Romero, og kveldens sett er dermed ikke tilpassa irens tid med Schenker, den gang MSG sto for McAuley Schenker Group. Faktisk får vi ikke noe materiale fra denne perioden, men vi får høre stoff fra Scorpions, UFO, MSG og Michael Schenker Fest.

Det er den instrumentale «Ascension» fra sistnevnte som innleder den to timer lange konserten. En skinnluebekledd Schenker trer V-gitaren i kjent stil rundt låret, og med det er gitarfesten i gang. Bandet rundt Michael er solid, der Steve Mann i stor grad byr på rytmegitar, men også trår til med tangenter når det trengs, mens bassist Barend Courbois og trommis Bodo Schopf byr på et stødig komp. Sistnevnte var for øvrig også på plass da MSG besøkte Skedsmohallen for 34 år siden.

Det var første halvdel av åttitallet som på mange måter var MSGs storhetstid, og når McAuley entrer scena blir man dratt tilbake til 1980 med «Cry For The Nations». Mannen synger nesten sjokkerende bra til å være nær 70 år, og han er i strålende humør. Det er likevel Schenker selv som står for mye av låtintroduksjonene, men så er det da også gitaristen det i all hovedsak handler om her og nå.

Første UFO-låt ut er «Doctor, Doctor», og dermed understrekes det her tidlig i konserten at det er nettopp UFO-katalogen som er Schenkers aller sterkeste kort. Bandet trøkker uansett godt til også med «Looking For Love», og selv om Schenker byr på utrolig mye flott gitartraktering utover i konserten topper han seg med soloen her. Fungerer godt gjør det også med den ferskere, og litt seigere, «Warrior», og «A King Has Gone» – fra det kommende «Universal»-albumet – er god og melodisk.

MSG-materialet er på sitt sterkeste med «Into The Arena» og «Armed And Ready», mens kveldens eneste nedtur er Scorpions’ «In Search Of The Peace Of Mind». Sistnevnte blir litt traurig, og understreker hvor langt Scorpions hadde igjen til storheten i 1972. Innimellom nevnte låter bys det blant annet på en god «Red Sky», UFOs «Lights Out», balladen «After The Rain», og den rykende ferske «Emergency». Det er altså en viss allsidighet her, selv om ingen av kveldens låter er henta fra perioden mellom «Built To Destroy» (1983) og «Resurrection» (2018).

Det svinger av «Sail The Darkness», og en seigere «Rock You To The Ground» gjør seg bra. Hele veien briljerer Schenker, og med det gir han publikum akkurat det de ønsker seg. Det blir riktignok litt i meste laget når «Rock Bottom» utvides med det som er gitaristens solospott. Denne sekvensen kunne med fordel vært kutta noe ned, men det hjelper at bandet komper ham. Dermed blir vi spart for rene egotripper denne kvelden, da ingen av de resterende musikerne slipper til med soloer.

Konsertens siste del består av ikke mindre enn seks UFO-klassikere, og med det toppes også aftenen med godbiter som «Shoot Shoot», «Natural Thing» – der en sjenerøs Schenker overlater første del av gitarsoloen til Mann – «Too Hot To Handle» og «Only You Can Rock Me». Vi slipper også det meningsløse ved at bandet går av scena før ekstranumrene, og med det er det minimalt med dødtid i kveldens show.

Jan Dahle