Bjølsen Valsemølle
Oslo, Herr Nilsen
1/5-2022

Bjølsen Valsemølle feirer med årets turne 40-åringen «5 På Midnatt», som nylig er relansert på CD. Når kvintetten da inntar Herr Nilsen for sin årlige 1. mai-konsert, er det nettopp dette albumet det i stor grad skal handle om.

Ettermiddagens konsert består av to sett, og det første er via hele «5 På Midnatt». To gitarer og et orgel skaper vellyden som backes av kompgutta Lars Aas Hansen og Even Finsrud, og på toppen av dette har vi Trond Ingebretsens stemme. Mannen i front stiller da også med nøyaktig samme røst som for 40 år siden, og dermed låter dagens Bjølsen Valsemølle akkurat slik bandet skal.

Det innledes sterkt med «Sommer’n Lå For Døden», og når «Soria Moria» følger topper bandet seg på mange måter allerede her. Ingebretsen forteller videre gjerne litt historier rundt låtene, hvilket også gjelder når «Lisbet» følger. De store overraskelsene uteblir naturlig nok når et helt album spilles fra start til slutt, uten omrokering av låtene.

Akkurat det er helt greit der bandet griper tak i publikum med «Vålerenga Kjerke» og balladen «Storbyhavn». Til sistnevnte bytter Trond ut den elektriske gitaren med en 12-strengers akustisk variant, og denne hentes også frem ved flere anledninger utover ettermiddagen.

«Dem Gud Elsker» er utvilsomt et høydepunkt på «5 På Midnatt», og denne er en fornøyelse også her og nå. Leif Ottesen leverer riktig fine gitartoner, og denne veteranen i bandet byr i det hele tatt på mye flott gitartraktering utover i konserten. Det handler ikke om det tekniske og kompliserte, men om å dra de gode gitarlinjene og å by på de riktige rockeriffa når det trengs.

Tangentist Endre Christiansen spiller mye på orgelsoundet, men i blant andre «Gata Lever, Kåre» er det pianoet som gjelder. Nå er bandet også inne i det materialet som ikke er spilt mye i konsertsammenheng, og Ottesen poengterer at flere av låtene ikke har stått på repertoaret siden 1984. Ottesen understreker også at riffet til «I Natt» er godt inspirert av en viss herre fra New Jersey, mens Ingebretsen poengterer at «plagiat» ikke er et ord som finnes i Bjølsen Valsemølles vokabular.

Til «Fem På Midnatt» plukkes munnspillet frem, og vi får oppleve en riktig god avslutning på et sett som har tatt et godt voksent publikum med tilbake til sine ungdoms år. Med det tar gutta også en liten pause før det er tid for andre akt, bestående av et overblikk over de neste 40 åra.

Det blir i all hovedsak henta frem ett spor fra hvert av Bjølsen Valsemølles album etter «5 På Midnatt», men «På Ørnevinger» ignoreres dessverre. Man kunne selvfølgelig også ønske seg mer enn tittelsporet fra den suverene «Vaterlands Bru», men vi kan jo håpe at også denne skiva spilles i sin helhet en gang i fremtiden. I ettermiddag skaper uansett nevnte tittelspor allsang og gåsehudstemning.

Før vi kommer så langt innledes konsertens andre del med «Over Elva», før årets «Krevende Landskap» viser seg som ei riktig fin konsertlåt. Når det gjelder fint må for øvrig Ottesen igjen trekkes frem, der han serverer flotte gitarlinjer i «91,72». Til «De Tatovertes Bataljon» finner gitaristen også frem slide’n, og skaper med det variasjon i lydbildet.

Vi får altså en god introduksjon til bandets materiale også fra nyere tid, og «Kong Vinter» blir et høydepunkt, og nesten helt ferskt stoff som «Sanger Om Kjærligheten» og «Løytnant Von Segebaden» gjør seg bra. Når punktum så settes med «Tider Skal Komme» har Bjølsen Valsemølle overbevist på Herr Nilsen.

Jan Dahle