Briter på det jevne


Thunder «Dopamine»
BMG

Britiske Thunder har benytta koronatiden til å sette personlig effektivitetsrekord når «Dopamine» nå ser dagens lys bare litt over ett år etter slippet av «All The Right Noises», og med det er kvintetten fremme ved sin 13. ordinære studioplate. Samtidig handler det om et dobbeltalbum, selv om det er rimelig meningsløst på CD-formatet da spilletiden kun er i overkant av 70 minutter.

Til tross for at Thunder holder seg innenfor sitt veletablerte uttrykk på «Dopamine» er det et stort musikalsk sprik på plata. Det innledes da også med et ytterpunkt med bandet på sitt absolutt røffeste og tøffeste når «The Western Sky» åpenbarer seg. Her blir lytteren slått rett i trynet med større tyngde enn hva som er normalt for gutta. Råskapen på produksjonssiden opprettholdes i den mer moderate «One Day We’ll Be Free Again», der det handler om nedstengingsperioden.

Nevnte tema dukker også opp i flere låter, mens en annen aktualitet kommer i form av «I Don’t Believe The World», som tar for seg konspirasjonsteoretikere. Soundmessig utvides plata med damekorister og blåsere, der det sistnevnte er med litt varierende hell. Det blir rett og slett litt traurig med klarinetten i «Just A Grifter». Her kommer for øvrig også trekkspillet inn, hvilket gjør dette til et på flere måter annerledes spor.

Bruken av akustisk gitar er derimot helt innenfor Thunders tradisjon fra helt tilbake til «Backstreet Symphony» når de fine balladene «Even If It Takes A Lifetime» og «Unraveling» dukker opp. Videre kombineres det akustiske og det rocka i «Last Order». «Black» er derimot av det litt seigere slaget, samtidig som groovet er godt. Den gode og gitartunge «Dancing In The Sunshine» krydres så med piano, og som typisk er strør Ben Matthews tangenter ut over skiva. Pianoet får da også enda mer plass i den groovy «Big Pink Supermoon», og her fungerer saksofonsoloen greit.

På sitt absolutt beste er «Dopamine» i «The Dead City», der Luke Morley har kommet opp med et drivende riff og melodilinjene sitter riktig godt. Som typisk er byr gitaristen og låtskriveren på god instrumenttraktering underveis, og i hovedsak er da også låtmaterialet på plata bra, selv om skiva nok ikke er Thunder på sitt aller beste. Feiler gjør disse gutta uansett aldri, og med Danny Bowes ypperlige stemme i front er det alltid fornøyelig å lytte til kvintetten.

Det rocker videre godt med «Across The Nation», og Thunder kler det litt råere i rett frem gitarrock som dette. Den helt neddempa pianoballaden «Is Anybody Out There?», med innslag av fele, står så i stor kontrast til orkesteret på sitt mest rocka. Med det byr altså «Dopamine» på Thunders ytterpunkter, og det meste imellom.

Jan Dahle

Briter på det jevne