En tyskers musikalske oppvekst


Udo Dirkschneider «My Way»
Atomic Fire

Når Udo Dirkschneider slipper sitt første soloalbum er det coverlåter det handler om, og tyskeren har plukka materiale fra et bredt rockespekter, i tillegg til å ha henta platas tittelspor fra amerikansk showmusikk. «My Way» står uansett i metalens tegn, og på mange måter vet man til en viss grad hva man får når Udo trår til med sin røst.

Det svinger umiddelbart godt med et moderat metal-uttrykk når Alex Harveys «Faith Healer» innleder albumet, og Peter Koobs og Stefan Kaufmann gir plata et solid gitargrunnlag der duoen står for rytmegitarene. Soloarbeidet deles så mellom blant andre Dee Dammers, Andrey Smirnov og Mathias Dieth.

Det nevnte moderate uttrykket henger med over i Arthur Browns «Fire», og sånn sett er ikke dette Dirkschneider på sitt hardeste, men han forlater altså ikke genren han har brukt et helt liv på å fronte. Samtidig byr bookleten til «My Way» på en del Udo-historikk når hovedpersonen byr på anekdoter rundt hver enkelt låt, som for eksempel et tilbakeblikk til den gang han så Uriah Heep fremføre «Sympathy», og med det forklarer hvorfor nettopp denne låta er henta frem.

Det bys også på blåsere i Ike & Tina Turners «Nutbush City Limits» – her under tittelen «They Call It Nutbush» – og tilfører med det noe annet. Klassisk rock’n roll i form av Motörheads «No Class» drar på sin side tankene tilbake til ting Accept drev med i sine tidlige dager. Med både Stefan Kaufmann og Peter Baltes involvert på «My Way» kan man også argumentere for at dette er mer Accept enn dagens Accept, men det er en diskusjon for en annen gang.

Klassisk hardrock fra Rainbow, Led Zeppelin og AC/DC er blant musikken Dirkschneider tolker, og siden mannen har et særdeles sterkt særpreg i stemmen gjør han på mange måter dette materialet til sitt eget. Mye er da også gode tolkninger, men Sweets «Hell Raiser» treffer ikke helt, og The Rolling Stones’ «Paint It, Black» føles litt oppbrukt. Også Judas Priests «Hell Bent For Leather» blir litt overflødig da Udo ikke helt makter å tilføre noe av betydning. Queens «We Will Rock You» er derimot gjort om til noe helt annet enn originalen, med den kjappe konsertåpnerversjonen som utgangspunkt, og det med hell. Vellykka er det også med noe litt mer «obskurt» som Billy Squiers «The Stroke», og utstikkeren av nyere dato i form av Wolfsheims «Kein Zurück».

En energisk versjon av Scorpions’ «He’s A Woman – She’s A Man» gjør seg også bra, mens Frankie Millers «Jealousy» befinner seg i den andre enden av skalaen som albumets metal-ballade. Her byr også Koobs på mye fint solospill. I det avsluttende tittelsporet, og med det tyskerens tolkning av Frank Sinatra, får vi så oppleve en vokalist som synger relativt pent til et orkestrert backingspor, og med det en ny side ved Udo Dirkschneider. Som en helhet er «My Way» også et godt coveralbum, som takket være hovedpersonens særegne uttrykk tilfører en egen sjel og sjarm til disse klassiske låtene.

Jan Dahle

En tyskers musikalske oppvekst