Suzi Quatro «The Rock Box 1973-1979 – The Complete Recordings»
Chrysalis

I 1971 dro Suzi Quatro fra hjembyen Detroit for å slå seg ned i London, og med det var sekstitallet og søstersamarbeidene The Pleasure Seekers og Cradle definitivt historie for bassisten og vokalisten. I sitt nye hjemland skulle dama så bygge ei karriere som har ført henne helt frem til nåtiden. Nå er hele gullalderen, og med det syttitallskatalogen, samla i en boks bestående av sju CD-er og én DVD.

Det skulle bli en litt treg start for Suzi Quatro da hun ankom London, men i 1972 slapp hun singelen «Rolling Stone». Denne var produsert av Mickie Most, som også var mannen som hadde tatt Quatro over til England. Låta, som er skrevet av Phil Dennys og Errol Brown, er absolutt godkjent innenfor det litt popa uttrykket. Verdt å merke seg er det også at Peter Frampton står for gitaren, mens Big Jim Sullivan trakterer gitaren på den tyngre b-siden, «Brain Confusion (For All The Lonely People)». Sistnevnte er skrevet av Suzi selv, og blir ellers fremført i studioet av John Lennon- og Yes-trommis Alan White, og tangentist John «Rabbit» Bundrick, som tilfører litt Deep Purple-aktig orgel. Resultatet er helt greit.

Tidlig i 1973 kommer singel nummer to, «Can The Can», og nå innledes samarbeidet med låtskriverne Nicky Chinn og Mike Chapman. Disse to skulle for øvrig gjøre furore utover på syttitallet ved å kreere mengder av hits for blant andre Sweet og Smokie, i tillegg til både å skrive låter for Suzi Quatro og å stå bak produksjonen av de fleste av hennes syttitallsalbum.

Man hører da også at det er en del av det fremtidige Sweet-uttrykket i «Can The Can», og dette er god melodisnekring, samtidig som produksjonen byr på et passe rocka uttrykk, med tydelige glam-tendenser. Singelens b-side, «Ain’t Ya Somethin’ Honey», er igjen komponert av Quatro, og her viser hun tydelig frem inspirasjoner tilbake til femtitallets rock’n roll i ei pianobasert og smårocka låt. At dama har røttene i rock’n rollen kommer da også frem ved flere anledninger de neste åra gjennom valg av coverlåter. Begge disse tidlige singlene er naturligvis inkludert blant bonusspora i boksen.

Høsten 1973 er vi så fremme ved Quatros første album, «Suzi Quatro», og nå har dama fått på plass sitt faste band, bestående av tangentist Alastair McKenzie, trommis Dave Neal, og ikke minst gitarist og medkomponist Len Tuckey. Halvparten av platas låter er med det skrevet av Quatro og Tuckey, men det er albumforsmaken og den Chinn/Chapman-komponerte «48 Crash» som innleder skiva. Dette er en skikkelig godbit av ei rytmebasert låt, som er godt krydra med McKenzies piano.

McKenzie og hans elektriske piano er for øvrig et fremtredende element plata igjennom, mens Chinn og Chapman i «Primitive Love» også satser på det svært så rytmebaserte, i retning av ting Bow Wow Wow skulle drive med tidlig i neste tiår. Quatro/Tuckey-låta «Glycerine Queen» er så første kutt ut fra denne komponistduoen, og dette er som det meste ellers av skiva gitarbasert, og da gjerne med god riffing fra Tuckey. Samtidig handler det om ei melodisterk låt innenfor det vi gjerne kan kalle poprock. Det hele er da også gitarrock som ligger i grenseland mellom glam og power pop.

Med gode spor som «Shine My Machine» – med mye gitarer – og «Official Suburban Superman» opprettholdes den gode standarden. Dette før det er tid for å glamme opp Lennon/McCartney-komposisjonen «I Wanna Be Your Man» – først gitt ut av The Rolling Stones, men også gjort av The Beatles – og Elvis Presleys «All Shook Up». Disse fungerer bra, men Johnny Kidd-coveren «Shakin’ All Over» er ikke like vellykka.

I det hele tatt er nok LP-ens opprinnelige side 2 litt svakere enn side 1, men det er langt fra å bli fullstendig svikt. «Get Back Mama» dras ut i et riktig godt jamaktig parti, der musikerne i bandet får sine små solosekvenser, mens rock’n roll i form av «Rockin’ Moonbeam» er riktig trivelig. I det hele tatt har Suzi Quatro og hennes mannskap levert en overbevisende debut.

Bonuslåtene på disken inkluderer de to tidligere nevnte singlene, og i tillegg er det to outtakes her fra perioden mellom Quatros to første singler. Disse er Clarence «Frogman» Henrys «Ain’t Got No Home» og Albert Hammond-coveren «Free Electric Band», der førstnevnte nok en gang poengterer at Suzi har minst ett bein planta i femtitallet. Sistnevnte er derimot mer akustisk i uttrykket, og vi får en hyggelig versjon av klassikeren. Videre er singelen «Daytona Demon» på plass, men dette er litt svakt til å komme fra Chinn og Chapmans penn. Et par singel-b-sider er derimot gode, og med det er hele historien rundt Suzi Quatros debutalbum fortalt gjennom i alt 78 minutter.

Når Suzi Quatro skal følge opp debutalbumet med «Quatro» ett år senere mestrer hun ikke helt oppgava. Energien fra debuten savnes, og låtmaterialet er ikke like sterkt, samtidig som fem av elleve låter er covere. Det innledes uansett med Chinn og Chapmans «The Wild One», men denne litt slappe albumversjonen er ikke i nærheten av matche den riktig gode og mer rocka singelversjonen. Sistnevnte er for øvrig på plass blant bonusspora her. To Chinn/Chapman-låter til dukker opp på platas første halvdel, og «Too Big» er god og typisk for gutta, mens «Savage Silk» er et stykke unna komponistduoen på sitt beste.

Platas andre spor er en ganske tøff gitarversjon av Little Richards «Keep A-Knockin'», og her er energien fra debuten på plass. Fungerer bra på coversiden gjør det også med en litt funky versjon av «Hit The Road Jack», der Quatro og hennes medskyldige med sitt arrangement gjør låta til noe helt annet enn andre versjoner. Dama henter også denne gangen frem en Elvis-klassiker, og valget har falt på en småseig og god versjon av «Trouble». Også den Terry Thompson-komponerte «A Shot Of Rhythm And Blues» – opprinnelig spilt inn av Arthur Alexander – sitter bra med strålende, enkel og effektiv riffing fra Tuckey, og med det er flere av coverlåtene vinnere på «Quatro».

Det musikalske radarparet, og om ikke lenge ekteparet, Quatro og Tuckey har kun kommet opp med tre låter til plata, og av disse er «Klondyke Kate» toppen. Her er McKenzie godt frempå med pianoet i ei groovy låt, og han får også en dominerende rolle når Quatro finner veien inn i balladenes verden med den fine «Cat Size». Her utfylles lydbildet med strykere. Albumets avslutter er så den siste av de tre nevnte spora, og «Friday» er en ganske bra rocker, som henter inspirasjoner fra femtitallet. Alt i alt er «Quatro» ei god skive, men altså en liten nedtur etter debuten.

Blant ekstraspora finner vi altså den beste versjonen av «The Wild One», og nok en gang dukker det også opp en frittstående singel i form av Chinn og Chapmans glimrende «Devil Gate Drive», der det glamma blandes med rock’n roll-piano. Videre er det tre b-sider her, og «In The Morning» er en flott melodisk rocker, mens «I Wanna Be Free» er en god og bluesa ballade. «Shake My Sugar» er på sin side mer et utskudd av en munter rock’n roller som nok mest er gjort for moro skyld.

Disken avsluttes med en alternativ miks av albumversjonen av «The Wild One», og før det får vi den episke og orkestrerte «Angel Flight». Sistnevnte blir med sine over ti minutters spilletid noe helt annet enn hva Suzi Quatro ellers sto for, hvilket nok også forklarer at denne innspillinga opprinnelig ble vraka, men dette er riktig godt i all sin annerledeshet.

Når Suzi Quatro med «Your Mamma Won’t Like Me» er inne i 1975 drar hun musikken i en betydelig mer funky retning, samtidig som tangentene har et typisk sound for midten av syttitallet, og blåsere tilfører det litt soul-aktige i noen låter. Alt dette åpenbarer seg umiddelbart når plata innledes med nok ei Chinn/Chapman-skrevet singellåt i form av den riktig så funky «I Bit Off More Than I Could Chew», og dette sitter utrolig bra i øregangene samtidig som det svinger godt. Platas tittelspor byr på mye av det samme med hell, mens de to samme komponistene også har levert «Strip Me» som også er funky, selv om den er litt mer neddempa i uttrykket.

Skiva er ellers i hovedsak skrevet av Suzi og hennes nærmeste medsammensvorne, hvilket også resulterer i et par mer rocka låter i form av «Paralysed» og «You Can Make Me Want You». «Prisoner Of Your Imagination» er på sin side groovy og mer luftig og midtempo i første halvdel. Alt dette er godt materiale. Quatro og Tuckey fikser også det funky når de kommer opp med «Can’t Trust Love», og selv om dette er et godt stykke unna rocken fra «Suzi Quatro» er «Your Mamma Won’t Like Me» et veldig godt album.

Platas lånelåt fra Elvis Presleys katalog er «Fever» – ruinert en gang for alle av Animal mens han backer Rita Moreno – og Quatro leverer en ypperlig, seig versjon. Avslutningsvis roes det ned med den orkestrerte balladen «Michael», og dette er en fin finale på ei sterk skive.

Nok en singel fra Chinn og Chapman – duoen står så langt bak de aller fleste av damas singler – som aldri fant sin albumplass er «I May Be Too Young», og denne ypperlige låta er blant CD-ens fire bonusspor. Her beveger Quatro seg tilbake mot rocken fra debuten, og det samme gjelder for b-sidene «Don’t Mess Around» og den suverene «Red Hot Rosie», mens «Peter, Peter» er som tatt rett ut fra «Your Mamma Won’t Like Me». Alle disse er uansett av så høy kvalitet at de hadde fortjent en bedre skjebne enn en tilværelse i den obskure b-sideverdenen.

Med Mickie Most tilbake i produsentstolen ender Suzi Quatro opp med ei plate som hangler litt på lydsiden når hun slipper «Aggro-Phobia», og samtidig er dette hennes svakeste syttitallsalbum. Det åpner likevel hyggelig nok når det bærer rett inn i skivas Elvis-cover, en seig utgave av «Heartbreak Hotel». En delvis akustisk tolkning av Steve Harleys «Make Me Smile (Come Up And See Me)» er på sin side helt grei. Videre sitter Dallas Fraziers «The Honky Tonk Downstairs» bra, med sitt naturlige pianoinnslag fra ferskingen Mike Deacon, som nå har erstatta Alastair McKenzie.

«Aggro-Phobia» er litt sprikende, og det er hint av country i «Don’t Break My Heart», men balladen blir litt for monoton og stillestående. Den rå og gitartunge versjonen av Chinn/Chapmans «Tear Me Apart» blir derimot et høydepunkt, selv om denne gromlåta skulle gjøre seg enda bedre i en av de Chapman-produserte singelversjonene. Mike Chapman svinger for øvrig innom studioet for å produsere ett albumspor også, og det er den gode «What’s It Like To Be Loved», som har et mer polert lydbilde enn Most har skrudd på resten av plata.

«Half As Much As Me» er en riktig god rocker fra Quatro og Tuckeys penn, mens «Close The Door» ikke er videre minneverdig. Den akustiske «American Lady» stikker seg derimot melodimessig frem på en positiv måte, men denne kunne vært løfta mye med en bedre produksjon. Avslutningsvis får vi så en OK innspilling av «Wake Up Little Susie».

Av diskens ni ekstraspor handler fire om singelutgivelsen av «Tear Me Apart», der vi får to forskjellige versjoner av hovedlåta, og av disse er den ordinære singelversjonen den absolutt beste. Den internasjonale versjonen låter derimot litt for spinkelt, og det er da interessant at begge er produsert av Chapman. De to b-sidene til singelen var den helt greie halvballaden «Same As I Do» og den småtøffe rockeren «Close Enough To Rock’n Roll».

Sistnevnte er også produsert av Chapman, og blant bonusmaterialet her får vi i tillegg tre outtakes fra det som sannsynligvis er samme session. Den første av disse er «Kids Of Tragedy», der denne popa Chinn/Chapman-låta på mange måter domineres av koret i refrenget. Videre følger «Miss America», som er en tidlig versjon av «American Lady», og denne innspillinga er å foretrekke over albumversjonen. Det er også en alternativ innspilling av «Half As Much As Me» her, og denne får en helt annen karakter enn albumversjonen, der mye av råskapen nå er fraværende.

Nok en frittstående singel fra denne perioden er en cover av canadiske Sweeney Todds «Roxy Roller» – Sweeney Todds tredje versjon av låta var for øvrig Bryan Adams’ platedebut – og Quatro gjør en god versjon der tempoet er økt noe. Singelens b-side var så «I’ll Grow On You», der det igjen dukker opp country-inspirasjoner, og vi nok en gang får oppleve at Quatro/Tuckey kom opp med riktig gode ekstralåter til singlene.

I 1977 slapp Suzi Quatro konsertalbumet «Live And Kickin'», men da opprinnelig kun i Japan og Australia, som var to av hennes viktigste markeder. Plata fant uansett veien ut i større deler av verden etter hvert, og i forbindelse med Record Store Day ble en remiksa versjon sluppet på LP i 2021. Det er denne oppussa versjonen som ligger med i «The Rock Box 1973-1979».

Med tett opptil 80 minutters spilletid inneholder skiva hele konserten fra Osaka i juni 1977, der det åpnes overbevisende med «The Wild One», og avsluttes med «Keep A-Knockin'». Det er altså en miks mellom originaler og coverlåter her, og sånn sett er showet et godt innblikk i hva Suzi Quatro sto for musikalsk for 45 år siden. Skiva låter også bra, og det er fornøyelig å høre Mike Deacon og Len Tuckey dele solosekvensen i «The Honky Tonk Downstairs».

Med «Aggro-Phobia» som det aktuelle studioalbumet er halve settet henta derfra, og det inkluderer coverne «Heartbreak Hotel» og «Make Me Smile (Come Up And See Me)». «Half As Much As Me», «American Lady» og ikke minst «Tear Me Apart» er blant datidens ferske låter som gjør seg godt i livesammenheng sammen med tilbakeblikk til begynnelsen i form av «Can The Can» og «Glycerine Queen».

Det roes ned med «Cat Size», der Tuckeys solo stikker seg frem, men ellers handler «Live And Kickin'» i all hovedsak om rockeren Suzi Quatro og hennes band. Nettopp musikerne får da også anledning til å vise seg ekstra frem i «What’s It Like To Be Loved», som utvides med solosekvenser fra hele laget, selvfølgelig inkludert bassist Quatro. Dette er gjort smart med hele bandet involvert, slik at det fremstår mer som en jamsekvens enn dølle soloer. Videre er singellåtene «Devil Gate Drive» og den da rykende ferske «Roxy Roller» med på å skape et helhetlig veldig godt livealbum, helt uten dødpunkter.

Til 1978s «If You Knew Suzi…» er Nicky Chinn og Mike Chapman tilbake for fullt, og med det innledes plata med komponistduoens popa «Don’t Change My Luck». Dette er fengende og flott, og med «The Race Is On» understrekes det at der Suzi Quatro under Chinn/Chapman-ledelsen tidlig i karriera hadde mye Sweet over seg, befinner vi oss nå mer i Smokies verden. Dette poengteres for alvor med den suverene «If You Can’t Give Me Love», der melodien i versa er fenomenal.

På coversiden rockes det monotont når vi får en god versjon av The Kinks’ «Tired Of Waiting», mens det rockes enda mer i en tøff versjon av The Easybeats’ «Evie», der perkusjonsbruken i midtpartiet tilfører ekstra liv, samtidig som Tuckey byr på småheftig soloarbeid. Videre lånes Tom Pettys «Breakdown» og den Rick Derringer-komponerte «Rock And Roll Hoochie Koo». Alle disse er vellykka innspillinger, mye takket være Chapmans gode produksjon.

Balladen «Suicide» er først ut av Quatro/Tuckey-låtene, mens komponistparet er mer på rocker’n i «Non-Citizen», før de avslutter plata med den ganske popa «Wiser Than You». I sistnevnte går de mer i retning av et Chinn/Chapman-uttrykk. Sluttresultatet er at «If You Knew Suzi…» er Quatro på sitt absolutt ypperste.

Med både Suzi Quatro og Smokie signert til RAK Records, samtidig som begge også hadde en nær tilknytning til Chinn og Chapman, var det ikke mer enn helt naturlig at Quatro og Smokie-vokalist Chris Norman på et eller annet tidspunkt skulle slå sine stemmer sammen i ei Chinn/Chapman-låt eller to. Dette skjedde da de gjorde en singel bestående av «Stumblin’ In» og «A Stranger With You». Førstnevnte er ei regelrett pop-perle, mens singelens b-side er en god ballade. Når det gjelder b-sider byr disken også på «Cream Dream», og dette er en rocker som røsker godt tak i lytteren.

Videre er det tre gode outtakes på CD-en, og alle disse er coverlåter. Vi får ren rock’n roll i «Sweet Little Rock And Roller» (Chuck Berry), en respektabel «Born To Run» (Bruce Springsteen) og en hyggelig «Sweet Nothings» (Brenda Lee), og dette viser atter en gang at Suzi Quatro absolutt kunne gjøre gode versjoner av lånelåter.

Suzi Quatro og bandet er litt hardere i kantene igjen når rock’n rollen slår mot lytteren i form av «I’ve Never Been In Love» innledningsvis på «Suzi… And Other Four Letter Words», og den ferske tangentisten Bill Hurd trår til med godt pianospill. Dette er opprinnelig ei The Heaters-låt, og videre hentes det hjelp fra utenforstående i den popa Jack Lee-komponerte «You Are My Lover». Ellers har Quatro og Tuckey skrevet seks av platas ti spor. Det første av disse, «Mind Demons», opprettholder en del av det energiske rockeuttrykket fra åpningskuttet.

Det er uansett herrene Chinn og Chapman som igjen fremviser vinnerformelen når de har kommet opp med «She’s In Love With You» og den ultratrivelige «Four Letter Words». Her er det mye sekstitall over koringene, og albumet har i det hele tatt en god del sekstitallsreferanser på arrangementssiden.

Den sterke «Hollywood» er en midtempo og luftig sak, mens Quatro og Tuckey byr på en betydelig mer rocka komposisjon i form av den riktig gode «Mama’s Boy». Også «Space Cadets» er tung på gitarsiden, og samtidig basert rundt riffet som bare går og går. Ekteparet viser seg så frem fra en renere pop-side når de har skrevet «Starlight Lady», og denne treffer bra der låta står igjen som en kontrast til platas mer rocka spor. Også den middels rocka albumavslutteren «Love Hurts» gjør seg godt. Med det avslutter Suzi Quatro syttitallet med nok et bra album. Her er det for øvrig ingen bonusspor.

Over på boksens DVD finner vi først en håndfull promovideoer, og dette er veldig enkle videoer der bandet mimer til låtene. Quatro/Norman-duetten «»Stumblin’ In» er også med her. Videre er det en del «Top Of The Pops»-opptredener, og disse er helt typiske for den britiske serien, med unntak av «Devil Gate Drive», som ser mer ut som den er henta fra tyske «Beat-Club». Alt dette er godt stoff, som altså er helt innefor hva du forventer av videomateriale fra syttitallet.

Til slutt er det en halv time med liveopptak fra Japan høsten 1975. Her er lydproduksjonen heller dårlig, men dette er likevel en OK dokumentasjon av Suzi Quatro i konsertsammenheng på midten av syttitallet. Dermed dekker «The Rock Box 1973-1979» opp Quatros første tiår som soloartist på suverent vis, der du selvfølgelig også får med historikk og bilder i bookleten.

Jan Dahle