For gitarelskere


Joe Satriani «The Elephants Of Mars»
e-a-r

Instrumentale gitarvirtuoser får vel ikke akkurat mest oppmerksomhet i 2022, men Joe Satriani kjører likevel på med sitt når han nå er ute med sitt 18. studioalbum, etter først å ha debutert med en selvtitulerte EP i 1984. Karriera er altså lang og omfattende – hvilket også inkluderer bandprosjektet Chickenfoot og varianter av gitartrioen G3 – men som soloartist har Joe i hovedsak vært tro mot sitt instrumentale uttrykk. Det gjelder også på «The Elephants Of Mars».

Når «Sahara» innleder plata plukker Satriani strenger over et godt groove, og gitaristen kombinerer flere gitarsounds, men Joe er i sitt ess når han lar sin mest klassiske elgitarlyd bringe melodilinjer og soloer til front i komposisjonen. Mannen holder seg da også innenfor det forventa, og sånn sett snakker vi nok ikke om ei plate som vil overbevise tvilerne. Fansen får derimot sitt.

Rytmeseksjonen, bestående av bassist Bryan Beller og trommis Kenny Aronoff, får god plass i platas tittelspor, selv om gitarene naturligvis spiller hovedrollen. Det eksperimenteres selvfølgelig også underveis, og det skiftes karakter i midtpartiet, så dette handler ikke om ei rett frem musikalsk reise. Rytmegutta tilfører for øvrig et solid groove også i «E 104th St. NYC 1973». Låtmaterialet er også i stor grad godt, men Satriani matcher nok ikke sine mest klassiske melodiperler på «The Elephants Of Mars».

Med «Faceless» roes det mye ned, der Joe får vist frem noen av sine følsomme sider. Det samme gjør han i den påfølgende «Blue Foot Groovy», der uttrykket innledningsvis er ganske luftig, og det ellers legges inn noen rytmiske sprell underveis, før det ender i et klimaks av tempo og litt galskap. Dette er fornøyelig lytting, og det samme er det når det heller litt mer mot shredding i «Through A Mother’s Day Darkly», der Ned Evett bidrar med stemme.

Joe evner altså å variere låtkarakterene mye i løpet av plata, men enten det er melodisk og flott i «22 Memory Lane», det litt østenaktige i «Doors Of Perception», eller det litt mer rocka i «Night Scene», handler det om gitarene, og Joe Satriani kan så visst fortsatt traktere instrumentet. Laget rundt ham er naturligvis også ultrasolid, så det er ikke mulig å si noe på instrumenteringa, og i «Pumpin'» får tangentene litt ekstra plass. Produksjonen til Eric Caudieux er også upåklagelig. Dermed er dette kun et spørsmål om hvor godt materialet treffer deg som lytter, der det hele svever ut med følsomme toner i «Desolation».

Jan Dahle

For gitarelskere