Jannicke «My Rock’n Roll Album»
Norske Albumklassikere
(for monoversjonen)
(for stereoversjonen)

Det er 1982 og undertegnedes store heltinne fra året i forveien, Jannicke, slipper sitt andre album. Med det er også det store sjokket, og ikke minst den store skuffelsen, et faktum. I stedet for hva man forventa fra den unge dama valgte hun å følge opp suksessen fra «Min Stil» med et coveralbum, bestående av rock’n roll-slagere fra tiden før både artisten og hennes kjernepublikum var født. Var det et forsøk på kommersielt selvmord?

Plata – eller kassetten for undertegnede – ble likevel spilt en del, og om ikke annet ga det et sterkt forhold til mange av låtene fra rockens spede begynnelse. I ettertid er det også mye sjarm i «My Rock’n Roll Album», der dama har vært tro mot rock’n roll-uttrykket, samtidig som stemmen tilfører så mye særegenhet at dette utvilsomt er Jannicke.

Det hele innledes med «Trouble», og det låter utvilsomt bra, der blåserne skaper mye liv. Det skal for øvrig også påpekes at plata opprinnelig ble sluppet i mono, men da den fant veien ut på digitale plattformer 30 år senere dukka det også opp en fersk stereomiks. Denne låter betydelig bedre enn den opprinnelige monoversjonen da innspillingene rett og slett høres friskere og mer levende ut i stereo. Med det løfter albumet seg også ett hakk, og heldigvis inneholder denne reutgivelsen begge versjonene.

«Slippin’ And Slidin'» byr piano og rå gitarsolo, mens blåserne igjen får betydelig plass i «Roll Over Beethoven». «Twenty Flight Rock» er så rimelig energisk, det svinger av «Dizzy, Miss Lizzy», og det i hovedsak svenske musikerlaget gjør en god jobb i studioet. Disse byr altså på et klassisk sound, der det også blir litt luftigere i «That’s All Right, Mama», samtidig som gutta korer bra bak Jannickes stemme.

Vokalen er som nevnt så Jannicke som den kan få blitt, og hun bruker sin mest «jentete» stemme i en groovy «Cadillac», der en saksofonsolo også står på agendaen. Tilsvarende stemmebruk finner vi i den blåserdominerte «Oh, Henry». Videre er «Lawdy Miss Clawdy» småseig og mer gitarbasert, samtidig som det blir plass til pianosolo. «Long Tall Sally» er på sin side uptempo rock’n roll, og det er lett å la seg rive med av Jannickes versjon.

Det kjøres så rett frem på en monoton vei i «Maybellene», og her er det gitaren det handler om, før det igjen blir pianosolo. Albumet avslutter så med den seige «Milkcow Blues». Alt dette er materiale som fungerer i Jannickes tolkninger, og i dag er det enkelt å hygge seg med plata, men den virkelige oppfølgeren til «Min Stil» vil alltid forbli 1983s «Draculas Datter». «My Rock’n Roll Album» er liksom bare et sidespor på reisa.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle