Musikalsk kameleonvirksomhet


Veslefrikk «Kameleon»
Norske Albumklassikere

Veslefrikks tredje, og siste, studioalbum var «Kameleon». Nå var Hilde Johannessen inne som fersk gitarist, mens bandet var signert til Talent, og med det var også Arve Sigvaldsen til stede som produsent. Resultatet er variert og veldig bra.

«Kameleon» er på en måte et todelt album, der Anne Grete Preus styrer det meste i første halvdel. Det sterke tittelsporet åpner plata på passe rocka vis mens teksten tar for seg upålitelige mennesker, og dette uten at Hege Rimestads fele er veldig fremtredende. Når plata så avslutter 39 minutter senere er det «Kameleon II» som ebber ut, og her er det kun Rimestads fele og bratsj – sprita opp med cello fra Steinar Ofsdal – som akkompagnerer Preus’ stemme. «Kameleon» er med andre ord et kontrastenes album.

Med Frank B. Olsens trommer i en ledende rolle rockes det opp med «Du Kan Ikke Eie Meg», der Rimestads fele byr på et sagende riff. Det blir også plass til gitarsolo fra Johannessen, så bandets ferskeste medlem slipper så visst til på «Kameleon». Med fine harmonier mellom gitaren og fela blir også den litt snillere «Gi Meg En Sjanse Til» et riktig godt øyeblikk, mens «Jeg er Aleine» igjen rocker mer, med småheftig feletraktering.

Dette i stor kontrast til «Siste Rest», som er Anne Grete Preus på sitt musikalsk mest nakne, der det kun handler om damas stemme og den akustiske gitaren. Mer nedpå er det knapt mulig å komme, og dette er sjelfullt fra Preus. Det rockes noe opp igjen, med tanker om turnelivet, i den popa «Til Dere», der Jarle Børresens piano er med på å skape det melodiske uttrykket, samtidig som både vokal- og felelinjer er veldig fengende. Dette er fortreffelig melodibruk.

Så langt har alt handla om Anne Grete Preus, hennes låter og hennes sang, men når vi er over på det som var side to av LP-en overtar Rimestad, Johannessen og Børresen som låtskrivere. Først ut er sistnevntes rocker «Eg E’kje Pene Nok», der Johannessen tar seg av sangen. Med det skifter også «Kameleon» karakter nok en gang, og vokalist Johannessen følger på med sin egenkomponerte «Komplex». Dette blir også ei mer gitarbasert låt, hvilket tilfører litt mer tyngde, samtidig som midtpartiet er litt proga.

Noe av det samme gjelder for gitaristens andre komposisjon, «Stopp», der miksen mellom det rocka, gitarbaserte og fela gjør dette til en form for tøff folkrock. Børresen har på sin side kommet opp med «Må’kke Bomme», der tangentene får mye spillerom, samtidig som det er lagt mye vekt på vokalarrangementet. Med det snakker vi igjen om et annerledes uttrykk enn ellers på plata.

Når Rimestad så byr på sin «Stille, Stille» er det reggae-elementer å spore, og dette er «Kameleon» på sitt mest groovy. Samtidig blir reggae sammen med felesolo en litt eksotisk kombinasjon. Fiolinistens «Hvor Skal Du Gå» byr så på noen mer folkemusikkinspirerte elementer, samtidig som dette er uptempo og godt. All denne variasjonen til tross har Veslefrikk kommet opp med et helhetlig og sterkt album.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Musikalsk kameleonvirksomhet