Mye nytt


Conception
Gjøvik, Friscena
19/3-2022

Det har gått ganske nøyaktig tre år siden Conception gjorde konsertcomeback på samme scene som gutta står i kveld, og i mellomtiden har bandet sluppet «State Of Deception», som egentlig skulle blitt fulgt opp av ei reise rundt i Europa våren 2020. Den planlagte turnepremieren den gang var lagt til Friscena, men så ble verden som kjent nedstengt. Nå, etter flere utsettelser, er så Conception endelig klar for noen få konserter, mens hoveddelen av Europaturneen atter en gang er utsatt ett år.

Kvelden innledes slik comebacket var på plate, med «Grand Again» fra EP-en «My Dark Symphony». Rimelig kjapt utmerker gitarist Tore Østby seg med en glimrende solo, og det er på mange måter denne Raufoss’ nest største sønn som skal regjere i kveld. Mannen trår da også til med heftig riffing i den påfølgende «A Virtual Lovestory», som blir en av toppene i settet.

Det følges så på med tre låter fra comebackperioden og med det oppstår det som er kveldens lille ankepunkt, og det er at det nok blir litt i overkant mye ferskt materiale. Dette er godt platestoff, men blant andre «Waywardly Broken» gjør seg ikke like godt i konsertsammenheng. Der eldre låter som «A Million Gods» – med blant annet herlig tromming fra Arve Heimdal – og ikke minst «Gethsemane» er mer direkte og rett i trynet, blir det ferskere materialet på en måte mer diffust.

Dette til tross gjør det seg bra med balladen «The Mansion», der tangentist Lars Andre Kvistum tilfører piano, og Østby etter hvert legger en fortreffelig solo. Underveis får også korist Aurora Amalie Heimdal vist seg litt ekstra frem. Hun gjør da også en fin jobb med å backe Roy Khan underveis i konserten. Sistnevnte kunne nok vært litt lengre fram i lydbildet, men alt i alt låter Conception bra på Friscena.

Khans mellomsnakk bærer for øvrig preg av at dette er en lokal happening, og han leder sånn sett an en litt uhøytidelig seremoni. Det bærer så etter hvert inn i den tyngre og tøffere «No Rewind», som blir stående igjen som den av de ferskere låtene som sparker best fra seg.

I den motsatte enden av skalaen finner Conception det for godt å by på en liten akustisk sekvens, og med det viser gutta seg frem fra en helt annen side. Dette blir da også musikalsk særdeles vellykka, men ideen om å sette seg på stoler på den lave scena er ikke god, da hodet til Khan blir det eneste vi som står litt bak i salen ser. Sånn sett er ikke Friscena et helt ideelt sted, og vi ser dermed frem til Rockefeller-konserten 29. april.

De akustiske låtene er uansett et veldig interessant avbrekk, der «Silent Crying» plukkes frem først. Dette låter riktig fint, igjen med en Østby-solo som utsøkt smakstilsetning. Når storoverraskelsen «Sundance» følger blir publikum så servert sydlandske stemninger – litt i Hot Club De Norvege-gata – og dette er overlegent, der Østby virkelig får slått seg løs på den akustiske gitaren. Her snakker vi om et virkelig uventa konserthøydepunkt, og sånt frisker opp.

«Feather Moves» bygger seg på sin side opp fra den rolige innledninga, via nok en suveren gitarsolo, til både det mer intense og et jamparti, der bassist Ingar Amlien også er litt mer frempå. «By The Blues» er videre litt mer rett i trynet enn mye av det nyeste materialet ellers, mens «She Dragon» er en godkjent avslutter av hovedsettet.

«My Dark Symphony» blir derimot en litt slapp innledning på ekstranummersekvensen, og det føles som om Conception hadde tjent på å sparke litt mer fra seg her og nå. Det hele er uansett godt fremført, og det er med det ikke noe å si på det håndverksmessige i kveld. Når «Roll The Fire» og «Flow» så avslutter konserten er bandet i sitt ess.

Helhetlig har Conception med det levert varene, og selv om det blir litt i overkant mye nytt stoff, er det ingen tvil om at den utvida kvartetten er et solid liveband også i 2022. Dette mye fordi gitarfenomen Tore Østby stadig løfter materialet med storartet riffing og solobriljering, mens Roy Khan byr på god vokal, og rytmeseksjonen er en solid grunnmur.

Jan Dahle

Mye nytt