30-årsjubilant


Keith Richards «Main Offender (Deluxe)»
BMG

Etter slippet av «Talk Is Cheap» i 1988 hadde Keith Richards fått blod på tann, og han benytta i 1992 nok ei The Rolling Stones-pause til å slippe sitt andre soloalbum, «Main Offender». Mannskapet rundt ham er i all hovedsak det samme som sist, hvilket vil si enheten som ble døpt The X-Pensive Winos. Når «Main Offender» nå reutgis er det i formater som dekker alt fra enkel remastra CD til luksusboks bestående av tre LP-er, to CD-er, bok, og mye mer. Dobbel-CD-en vi her tar for oss gir deg all musikken.

Det oser Keith Richards av gitarene når «999» drar i gang «Main Offender», og gjennom enkeltlåter i The Rolling Stones’ diskografi er vi også kjent med legendens stemme. Her drar det av gårde i et moderat tempo, og man får en følelse av at dette nærmest er en jam. Det låter uansett småtøft der Waddy Wachtel byr på gitarer sammen med hovedpersonen, mens Ivan Neville legger orgel. Slikt blir det klassisk rock av.

«Wicked As It Seems» driver bedagelig bortover den samme klassiske rockeveien, men med et rimelig luftig uttrykk. Med blant andre Bernard Fowler i koret får Richards for øvrig god stemmebacking. Keith fortsetter da også å kjøre på innen det forventa, og sånn sett overrasker ikke mannen på noen måte. Det er uansett en viss trivelighetsfaktor over «Main Offender», og låtmaterialet er godt, samtidig som Richards har en viss vokalsjarm. Dermed kommer han unna med æra i behold, til tross for sin smårufsete stemme.

Det dukker opp noen reggae-inspirasjoner i «Words Of Wonder», som smyger seg rolig fremover, og dette er et annerledes og groovy innslag på «Main Offender». «Eileen» er derimot en streitere rocker med fokus på melodien, og «Yap Yap» er nok et midtempo spor som lever godt på groovet fra trommis Steve Jordan og bassist Charley Drayton. Samtidig understrekes det at Richards ikke på noen måte ønsker å overkjøre lytteren, for han ligger mye i et slags mellomsjikt uttrykksmessig.

Det rockes uansett litt mer i «Bodytalks», mens «Will But You Won’t» og «Runnin’ Too Deep» er mer riffbaserte, og dermed er gitaristen Keith Richards mer frempå enn på mye av plata ellers. Resultatet er at sistnevnte blir høydepunktet på albumet. «Hate It When You Leave» befinner seg på sin side i balladeland, og dermed dekker Richards hele det forventa spekteret på «Main Offender»

«Demon» avslutter skiva med nok ei roligere låt som fungerer bra, og dermed har Keith Richards løfta seg fra «Talk Is Cheap». Resultatet er ei plate som passer godt til litt avslappa kvelder i godstolen.

Ekstradisken her er et sammendrag av Keith Richards’ to kvelder på Town And Country Club i London på tampen av 1992, og det betyr at du i løpet av 74 minutter får et innblikk i hva gitaristen drev med på klubbene på denne tiden. «Winos Live In London ’92» – som er tittelen på dette tidligere uutgitte opptaket – byr på tre låter fra «Talk Is Cheap», det samme antallet fra The Rolling Stones’ katalog, mens hovedfokus naturligvis ligger på «Main Offender».

Det låter upolert og ekte når «Take It So Hard» åpner konserten, og når det følges på med «999», «Wicked As It Seems» og «How I Wish» rocker The X-Pensive Winos brukbart. Uttrykket er da også rimelig tett opptil hvordan orkesteret låter i studioet, og med det leveres det godt der vi får låter som «Eileen» og en groovy «Bodytalks» utover i konserten.

Fra The Rolling Stones henter Richards frem klassiske «Gimme Shelter», hans egen livefavoritt «Happy», og «Before They Make Me Run». Sistnevnte er en godbit av en rocker fra bandets beste skive, «Some Girls». Korist Sarah Dash får for øvrig god plass i førstnevnte, men hun er ikke helt oppe på Lisa Fischer-nivå, og i det hele tatt mangler det naturlig nok noe på vokalsiden når Mick Jagger er fraværende. Det fungerer likevel på sin sjarmerende måte.

«Hate It When You Leave» er et godt avbrekk halvveis inn i konserten, mens en jamaktig «Whip It Up» er en riktig god konsertfinale. Dermed blir denne bonusdisken svært bra, og en veldig god unnskyldning for å kjøpe en av de mer omfattende versjonene av «Main Offender».

Jan Dahle

30-årsjubilant