25 essensielle fra Marius Müller

Det er 23 år siden Marius Müller gikk bort, og tradisjonen tro legger Rock And Roll Dreams ut en sak om gitaristen 14. mars. I år har undertegnede gjort et tappert forsøk på å plukke ut 25 låter mannen ga ut, for så å rangere disse.

Det er Marius’ katalog som soloartist og med Funhouse som har stått på agendaen her, og dermed er ikke ypperlige innspillinger med blant andre Hilde Heltberg og Trond Granlund tatt med i betraktninga. Det handler dermed om seks soloalbum, fire studioplater med Funhouse, og to liveskiver.

25. King Of Everything – The Big Beat (1985)
Overgangen fra det norske språk til engelsk, og samtidig ei litt mer voksen musikalsk linje, levde ikke helt opp til Müllers tre første album, men «King Of Everything» er ei god låt. Vi befinner oss innenfor det litt neddempa, med relativt rene gitarer og pen strengeplukking fra Marius’ side, der det etter hvert også åpenbarer seg en akustisk solo. Melodien er fin, og dette er et klart høydepunkt på ei noe ujevn plate.

24. Papa Was A Rolling Stone – Plugged! (1994)
Det er først og fremst den elektriske gitaren vi forbinder med Marius Müller, men han var ikke fremmed for også å plukke frem den strømløse varianten. Dette gjorde han da også under sine konserter, og på «Plugged!» får vi høre ham gjøre en god tolkning av The Undisputed Truths «Papa Was A Rolling Stone». Marius befinner seg alene på scena, og sånn sett er dette mannen på sitt musikalsk mest nakne.

23. Don’t Take Advantage Of Me – Maximum (1991)
Spretten riffing setter standarden for denne låta, der blues-malen ligger som ei ramme, og Marius fyller på med gitarer mellom verselinjene. Rytmeseksjonen groover godt, mens det øses på med gitarer på toppen. Her er det bare å nyte Marius.

22. Drifter’s Return – Maximum (1991)
Dette er noe så sjeldent som en ren akustisk instrumental, og i løpet av 90 sekunder viser Marius hva han var god for uten strømmen tilkobla. Dette er særdeles godt spilt, og samtidig fremviser altså komposisjonen en av Müllers litt annerledes sider.

21. Soul Of A Man – Big (1993)
Marius innleder «Big» og Blind Willie Johnsons «Soul Of A Man» med glimrende gitarplukking, og denne midtempo låta er riktig god. Dette er ikke Funhouse på sitt råeste, men du verden hvor fornøyelig lytting det er. Gitarsoloen er på sin side en oppvisning fra Marius’ side, der han byr på allsidighet. Liveinnspillinga på «Plugged!» er råere i uttrykket, og mer fandenivoldsk i soloen.

20. I Ain’t Beggin’ – Maximum (1991)
Den Clas Yngström-komponerte «I Ain’t Beggin'» har en historie tilbake til Trio Grande-prosjektet åtte år tidligere, og her er riffet av det melodiske slaget. Refrenget, som innleder låta, følger også riffet, før nok et riff leder inn i versa. Her snakker vi om ei skikkelig gitarlåt, og det ligger røtter av blues under det hele, der uttrykket etter hvert tar oss med til Texas. Det blir også plass til godt med solospill. At denne også satt godt under konserter kan høres på «Plugged!». Trio Grandes versjon er for øvrig å finne i Müller-boksen «Solo 1981-1995», mens Yngström ga ut låta med sitt Sky High på «Freezin’ Hot» i 1985.

19. Hva Har Jeg Gjort – Er’e Så Nøye’a? (1982)
Marius’ andre album er som ei tvillingplate til «Den Du Veit» å regne, men «Er’e Så Nøye’a?» er ikke like sterk som sin forgjenger, selv om dette også er et veldig hyggelig album. «Hva Har Jeg Gjort» ligger i mellomsjiktet hva uttrykket gjelder, og det er på melodisiden denne virkelig er fortreffelig. Müller byr på en fin solo i ei låt som er litt snillere i gitaruttrykket, samtidig som Per Kolstads orgel setter sitt preg på helheten.

18. Som 1 Reise – Seks (1995)
I ei pause mellom Funhouse-platene gjorde Marius sitt sjette soloalbum, og dette er det, for enhver gitarist, nærmest obligatoriske instrumentalalbumet. Denne rocka komposisjonen ligger mye innenfor et Joe Satriani-landskap, og det bys på både gode riff og fine solomelodier.

17. Celebrate – Maximum (1991)
Denne Rear Earth-klassikeren står igjen som en riktig god cover fra Funhouse, der Marius gjør låta til sin egen med fortreffelig riffing. Trine Rein er med på kor, og hovedpersonen selv synger med en litt røff stemme. Pål Reinertsen og Per Hillestads komp gir Marius et solid fundament å legge gitarene på, og arrangementet er spennende og variert. En god konsertinnspilling, med allsangparti og litt «Funk #49», er å finne på «Plugged! 2 – Rett Og Slett».

16. Oh Well – Funhouse (1990)
Marius’ gjorde mye covere med Funhouse, og selv om man helst ville høre flest mulig originallåter, er det ingen tvil om at trioen gjorde noen solide versjoner av andres låter. Guttas tolkning av Fleetwood Macs «Oh Well» er blant de aller mest vellykka, der Müller riffer glimrende, og i tillegg byr på ypperlig solospill. Det litt løsslupne i stilen til Funhouse ga rett og slett Marius godt spillerom, og her får han virkelig slått seg godt løs på øksa. Undertegnede vil påstå at dette er tidenes versjon av «Oh Well». Begge «Plugged!»-skivene byr for øvrig på solide liveinnspillinger av låta, om enn i helt forskjellige arrangementer.

15. (Bli Hos Meg) I Natt – Den Du Veit (1981)
«Den Du Veit» inneholder et par fine ballader, og «(Bli Hos Meg) I Natt» er den flotteste av disse. Müllers vokale begrensninger er for så vidt tydelige, men mannen legger sjela i fremførelsen, og melodien er riktig fin. Nærmest som for å understreke at Marius ikke er her for å overkjøre lytteren med gitarene er det Sigurd Køhns saksofon som får den mest fremtredende solosekvensen.

14. Måneskinn – Det Norske Huset (1997)
Det riffes sterkt mellom verselinjene, og den melodiske inngangen til refrenget løfter låta. Marius byr som ellers på «Det Norske Huset» på mengder med glimrende gitarer, og det er nettopp kombinasjonen av de gode melodiene og gitarene som er hemmeligheten her. Som for mye annet av materialet fra «Det Norske Huset» kan du høre konsertversjonen på «Plugged! 2 – Rett Og Slett».

13. Fill My Sails – Big (1993)
Det er Sons Of Angels-vokalist Solli som innledningsvis setter sitt preg på «Fill My Sails», og moldenseren åpenbarer seg også i refrenget. På melodisiden er dette Marius på sitt mest catchy siden de tidlige dager, men riffet er rått og rett i trynet. Det er også litt klassisk tungrock over dette dynamiske sporet, og resultatet er ei sterk låt.

12. THC – Det Norske Huset (1997)
Ei herlig rocka låt fra en Marius som har returnert til morsmålet, og her er det mengder med gitarer, lag på lag. Sånn sett er dette en oppvisning i gitararrangering, samtidig som melodien sitter godt i øregangene. Med Mike Hartung som ekstragitarist på Funhouse-laget byr også liveversjonen på «Plugged! 2 – Rett Og Slett» på mye gitarer, samtidig som Marius’ introduksjon fremviser mannens humor.

11. Våkn Opp – Seks (1995)
Müller byr på allsidighet på «Seks», men på sitt aller beste er han når han tryller frem melodier med den elektriske gitaren, slik som i «Våkn Opp». Mannen spiller nydelig, og komposisjonen er sterk. Her understreker Marius enkelt og greit hvilken fenomenal gitarist han var, og samtidig beviser komposisjonen at melodien var viktigere enn en million noter i sekundet.

10. World Turning – Maximum (1991)
«World Turning» er ei tøff riffbasert låt, der Marius tidvis byr på det litt småtunge. Samtidig er gitarspillet allsidig, fra det småfunka til det hardere rockepreget. Når vi er fremme ved solodelen slår Marius seg så godt løs på instrumentet, og «World Turning» er på alle måter et Funhouse-høydepunkt. «Plugged!» byr på en heftig liveversjon.

9. Frigjorte Damer – Den Du Veit (1981)
«Frigjorte Damer» er ei rockelåt, som i likhet med resten av debutalbumet er solid på melodisiden. Samtidig får Per Hillestad god plass til trommene, og her river også hovedpersonen litt ekstra fra seg i det korte og effektive solopartiet. Man aner litt Eddie Van Halen her, og med det opplever vi også litt mer av hva Marius var god for på solodebuten.

8. Jeg Taper Aldri – Det Norske Huset (1997)
Her er gitarplukking nærmest krydder rundt Marius’ snakkende vers, og dette er luftig i uttrykket. Det fylles riktignok på med litt mer lyd i refrenget, men i hovedsak snakker vi om en småseig selvbiografisk fortelling med vokalen i fokus. Det blir uansett også plass til en fortreffelig solo, og med det skapes en av flere topper på dette suverene albumet. Konsertversjonen på «Plugged! 2 – Rett Og Slett» blir klart råere, og denne innspillinga er også glimrende.

7. Engel – Det Norske Huset (1997)
«Engel» er nittitallets «Carmen», men Marius har blitt en mer reflektert tekstforfatter i løpet av de siste 14 åra, og dermed befinner vi oss temamessig i en helt annen verden. Musikalsk handler det derimot om den suverene balladen, hvilket Marius så til de grader kunne beherske når han la viljen i uttrykket, slik som her. Igjen benytter gitaristen også denne typen låt til å by på de flotteste toner. Liveversjonen fra «Plugged! 2 – Rett Og Slett» byr på enda mer nydelig gitartraktering, mens Chris Thompsons tolkning finnes på britens «Won’t Lie Down».

6. Vær Deg Sjæl – Den Du Veit (1981)
Dette er åpningslåta på Marius’ første soloplate, og i likhet med tittelkuttet handler det mye of riffet. Melodibruken er likevel sterk, hvilket skaper et uttrykk innenfor power pop-gata. Samtidig føles teksten veldig Marius, mens gitarsoloen består av få velvalgte toner. Dette er et av spora som definitivt er med på å gjøre «Den Du Veit» til et fenomenalt album.

5. Ikke Tru Et Ord – Er’e Så Nøye’a? (1982)
Marius oversatte noen internasjonale klassikere til norsk, og han gjorde med det de aktuelle låtene nærmest til sine egne. Det mest vellykka tilfellet av dette var Thin Lizzy/Gary Moore-klassikeren «Don’t Believe A Word», og det er balladeversjonen Müller har valgt å tolke. Han legger sjela i vokalen, og krydrer fremførelsen med fortreffelige gitartoner. Her tilfører også Marius sine beste solopartier så langt i karriera. Dette er direkte flott, der Müller endelig tør å virkelig vise hvilken gitarist han var på dette tidspunktet.

4. Little Wing – Funhouse (1990)
Det er ingen tvil om at Marius Müller hadde en forkjærlighet for Jimi Hendrix – kallenavnet hans var da også Manglerud-Hendrix – og det ble en del Hendrix-tolkninger i åras løp. Den beste av disse er «Little Wing». Her spiller gitaristen med et rent sound innledningsvis i balladen, før fuzz-boksen kobles inn for sologitaren. Her spiller Marius virkelig med følelse, samtidig som den tre og ett halvt minutters solosekvensen virkelig gir gitaristen en anledning til å slå ut håret. Du finner også en heftig versjon av «Little Wing» på «Plugged!».

3. Fortuna – Det Norske Huset (1997)
Funhouses siste studioalbum innledes med denne godbiten, og med det er også standarden satt for det som står igjen som Marius’ beste plate. Igjen legger Hillestad og Reinertsen et solid groove, og som ellers på «Det Norske Huset» er arrangementet og produksjonen fortreffelig. Soloen er også suverent håndverk. Noe mer råskap ligger over liveversjonen på «Plugged! 2 – Rett Og Slett».

2. Den Du Veit – Den Du Veit (1981)
Det skulle vel knapt være nødvendig med en presentasjon av Marius’ gjennombruddslåt, og ikke minst største slager. Mannen tok Norge med storm med denne fortreffelige melodiøse gitarrockeren, der han riffer herligheten i gang. Dette er ellers ikke ei typisk gitarheltlåt, og det handler dermed i all hovedsak om det litt typiske pop/rock-uttrykket fra tidlig åttitall.

Var du ung den gang har du garantert et forhold til «Den Du Veit». Er du født senere, ja da har du også garantert et forhold til låta. Nettopp derfor er dette en udødlighet innen norsk musikk. Likevel tok Marius litt avstand fra klassikeren etter hvert, men han plukka den frem igjen på siste halvdel av nittitallet. Da ble den spilt akustisk i konsertsammenheng, og dette kan høres på «Plugged! 2 – Rett Og Slett». En akustisk studioversjon så også dagens lys ett år etter Marius’ død, da denne innspillinga ble sluppet på samlealbumet «Marius Müller».

1. Carmen – Marius (1983)
«Carmen» er enkelt og greit Marius Müllers fineste komposisjon, og samtidig ei låt der en fortsatt ung Marius virkelig viser hva som bor i ham som gitarist. Det er forsiktig plukk underveis i versa, og balladen byr videre på et godt refreng. Den akustiske sologitaren kommer etter hvert inn med sine spanske elementer, og fremviser med det en annen side ved Marius. Når elgitaren så følger på med to minutters avslutningssolo, som bare bygger seg opp mot fullkommenhet, ja da snakker vi om ei reise inn i gitarhimmelen. Dette er på høyde med «Hotel California», «Comfortably Numb» og «Still Got The Blues», der det går kaldt nedover ryggraden mens Marius briljerer.

Versjonen fra «Marius» skulle toppes med en fenomenal innspilling på den selvtitulerte debuten til Funhouse i 1990, og her er soloen nærmest utenomjordisk. Dette så til de grader at du føler frustrasjonen ta overhånd når soloen fades ut, for du ønsker bare at den aldri skal ta slutt. «Carmen» var også Marius’ glansnummer i konsertsammenheng, og det å høre gitaristen dra av gårde i solopartiet i de sene nattetimer når konsertene gikk mot den udiskutable slutt var som å sveve inn i en musikalsk evighet. Et riktig godt og smårøft eksempel er å finne på «Plugged! 2 – Rett Og Slett».

Fred og kjærlighet.

Jan Dahle

25 essensielle fra Marius Müller